Fredag 30. august 2019
Finsk sisu i Drammen
Første gang Von Hertzen Brothers besøkte Norge var det et nyoppusset Union Scene som fikk æren av å huse finnene, på gjenåpningsdagen til Drammens største scene.
Det var første gang i Norge for den finske brødretrioen Von Hertzen Brothers og deres medmusikanter. Desto mer leit var det at alt for få hadde funnet veien til Drammens utmerkede Union Scene. Union hadde publisert noe om at de kom til å bruke den mindre scenen i lokalene grunnet det dårlige billettsalget. Men de endte opp med den store, selv om ikke absolutt hele salen ble brukt.
Oppvarmingsband var Arkentype fra Sørlandet. Dette er et ungt dyktig progmetallband. De er et band jeg ikke hadde satt meg inn i på forhånd (my bad!), men de har visst et album ute fra flere år tilbake – og en del nyere singler. Parallellene til Leprous var tydelige, men det skal sies at Arkentype ikke var like intense. Uansett likte jeg det jeg hørte og skal notere meg bak øret at dette er et band som skal følges videre. Pluss i margen for den hyperaktive bassisten som hoppet ut blant det fåtallige publikummet cirka midt i settet deres.
Storslagen spilleglede
Brødrene Von Hertzen skred til verket med den episke tittellåta fra sitt siste album «War Is Over». Storslagent og dramatisk var det! «Jerusalem» fulgte så og forsterket bare inntrykket av et band med tonnevis av spilleglede, som ga alt. «Trouble» og «Sunday Child» fulgte så, og bekreftet bare førsteinntrykket.
Brødrene Mikko (gitar, vokal), Kie (gitar) og Jonno (keys og litt attåt) har i løpet av sin attenårige historie rukket å bli store i sitt hjemlige tusen sjøers land, samt i Storbritannia der de har turnert jevnlig. Hva dette sier om brødrenes prioriteringer kan diskuteres. Selv har undertegnede kjent til bandet siden deres utmerkede gjennombruddsskive «Stars Aligned» fra 2011. Men den eneste gangen jeg har sett dem live før i kveld var på Ramblin’ Man Fair i Maidstone i England i fjor. De var bra der, men andre territorier har blitt forsømt. Kanskje er det noe de prøver å bøte på nå?
Von Hertzen Brothers viste seg som profesjonelle til fingerspissene.
Jeg hørte fra en kilde jeg ser på som forholdsvis sikker at kun 66 billetter hadde blitt solgt innen dagen før konserten. Det så ikke ut til å være såpass med folk engang inne på Union. Men her vil jeg gi bandet kudos! Til tross for hvor få som hadde møtt opp ga de oss som var der valuta for penga. Brødrene sto på som om salen var fullpakket. Det var ingenting av dette tøyset som Ritchie Blackmore visstnok prøvde å trumfe gjennom mot slutten av sin tid i Deep Purple, om at hvis salen kun var halvfull spilte de bare halvparten av repertoaret. Og jeg har selv vært vitne til mange tilfeller av at band har latt seg prege av et dårlig oppmøte. Men Von Hertzen Brothers viste seg som profesjonelle til fingerspissene. Spør du meg viser dette storhet!
Veritabel knallkonsert
Bandet fortsatte med den melankolske «Hibernating Heart» fra den forrige LPen «New Day Rising». Vakkert er ordet her! Ikke glemte de sine tidligere bedrifter heller, for «Kiss A Wish» fra et av deres riktig tidlige album, «Approach», sto på agendaen dernest. Imidlertid synes jeg det var rart at gjennombruddsskiva; «Stars Aligned», ble forbigått! Jeg er rimelig sikker på at vi ikke fikk noe fra denne! Kanskje er det bare jeg som har den som favoritt?
Brødrene vektla låter fra sine tre siste album, som naturlig er. «New Day Rising» ble siste låt i hovedsettet, og som ekstranummer lette de opp en gammel goding fra way-back-when, «Let Thy Will Be Done». Det jeg virkelig beundrer med Von Hertzen Brothers i dag er deres evne til å løfte seg over det dårlige publikumsoppmøtet og levere en veritabel knallkonsert. Det er absolutt ikke noe å trekke dem for, men 9/10 gir dem noe å vokse på.
Hvor mye bedre besøkt hadde denne konserten vært dersom den hadde blitt arrangert i Oslo? Det får vi aldri vite, men det er synd at dette fantastiske bandets første konsert i Norge har gått foran mindre enn 70 betalende! Jeg håper virkelig Von Hertzen tar turen til John Dee, Vulkan eller noe lignende i Oslo innen rimelig tid.
Av Dag Rossing
Foto Pål Hornburg
