Fredag 7. februar 2020
Publikum ikke fullt så keen på Keane
Det begynner å bli noen år siden Keane sist besøkte Norge. Forrige besøk var på Norwegian Wood i 2013, og det er enda et år lenger siden de sto på samme scene på Sentrum. Da er det kanskje ikke så rart at billettene til kveldens konsert ble revet unna allerede i fjor høst.
Keane slapp sin nyeste plate «Cause And Effect» i september, hele syv år etter forgjengeren «Strangeland». Og med en ny solid skive i bagasjen var det endelig på tide å fyre opp turnébussen igjen. Her til lands var det hovedstaden og Sentrum Scene som fikk besøk – en scene de har spilt på tre ganger tidligere.
Den britiske kvartetten inntok scenen med åpningslåta fra «Cause And Effect», «You’re Not Home», som sørget for en relativt rolig start på aftenen. Hakket mer liv ble det, både fra scenen og i salen, da de fulgte opp med eldre låter som «Day Will Come» og «Nothing in My Way». Sistnevnte bød på kveldens første allsang fra publikum.
Ulempen med disse folkelige bandene med mye spilletid på radio, og som appellerer til alle aldre og kjønn, er at de også tiltrekker seg et live-publikum som ikke nødvendigvis går så ofte på konserter, og følgelig heller ikke har lært seg høvelig konsertetikette. Ja, jeg snakker selvfølgelig om alle de som er mer interessert i å skravle med vennegjengen, eller ta en uendelig mengde selfies, enn å få med seg hva som skjer på scenen. Et fenomen som attpåtil er enda mer utbredt i helgene enn på hverdager – med andre ord var det relativt vanskelig å leve seg inn i konserten denne fredagskvelden.
Økovennlige publikumsfrieri
De roligste låtene led selvfølgelig mest under denne oppførselen, som for eksempel «We Might as Well Be Strangers». Da fungerte det vesentlig bedre med neste nye låt, «Love Too Much, med sitt særs fengende refreng. Før de satte i gang «You Are Young» inviterte frontmann Tom Chaplin publikum med på koring, og vi fikk en (kjapp) innføring i hvordan vi skulle synge de avanserte strofene «å-å-å».
Det relativt vanskelig å leve seg inn i konserten denne fredagskvelden.
Videre kunne Chaplin informere om at han følte en viss likhet mellom debutplata «Hopes And Fears» (2004) og det nye albumet, og at han og keyboardist Tim Rice-Oxley hadde hatt parallelle mørke perioder mens platene ble skrevet. Deretter fikk vi vite at hans personlige favoritt fra deres siste skive er «Strange Room». Det var tydeligvis ikke publikums favoritt, siden de klarte å skravle ihjel denne noe nedstrippede låta. Skravling ble heldigvis overdøvet av allsang under låter som «Disconnected» og «The Way I Feel».
Om det var rent publikumsfrieri eller om han faktisk mente det vites ikke, men Chaplin skrøt av hvor økovennlige vi er i Norge med alle våre elbiler, og hvor befriende det var å møte nordmenn – for første gang på turneen hadde de nemlig møtt folk som synes Brexit er en god idé.
Hitmaraton
Andre halvdel av konserten fungerte generelt bedre, trolig fordi det var litt hyppigere intervaller mellom hitsene mot slutten, og først ut av disse var «She Has No Name» fra debutplata. Kanskje deres aller fineste låt i mine ører. Her ble keyboardet snudd rundt for anledningen, slik at Tim Rice-Oxley for første gang ble vendt mot publikum. Fortjent oppmerksomhet kan man vel si, ettersom det er vokalen og keyboardet som er mest fremtredende i Keanes musikk. Også på scenen, hvor rytmeseksjonen opplevdes mer anonyme enn sine kollegaer. Litt pussig synes jeg dog det er med et fullt band uten gitarist!
Nok en ny låt fikk vi, i form av «Phases», før de rullet ut flere hits som «Everybody’s Changing» og «Is It Any Wonder?». «Try Again» ble utført som en duo på vokal og tangenter, og Chaplin innrømte at det var stas å gjøre en låt på denne måten, som det hele begynte i sin tid. Under «A Bad Dream» fikk Chaplin selv prøvd seg på keyboard, før de fortsatte med «Silenced by the Night» fra forrige utgivelse.
Dernest var det sjarmøretappen mot mål, med følgende tress fra debutplata: «This Is the Last Time», «Bedshaped» og «Somewhere Only We Know». Og med hele syv låter fra denne plata representert på dagens settliste ble jeg minnet på at det var litt av en debutplate de ga ut i 2004.
Bra atmosfære
Publikum belønnet bandet med trampeklapp fra de gikk av scenen til de så sitt snitt til å komme tilbake for å gjøre noen ekstra låter. «You’re Not Home» fra den nyeste plata var første låt ut, og den sto ut som kveldens beste av de nye låtene. Fra denne noe rolige og stemningsfulle låta ble det mer tøkk da de fortsatte med «Crystal Ball».
Vi får håpe det ikke går syv nye år før Keane igjen gjester landet.
Heldigvis lot ikke all skravlingen i salen til å affisere bandet på scenen. All allsangen derimot nådde tydeligvis frem til scenen – en ydmyk Tom Chaplin skrøt i hvert fall av den fantastiske atmosfæren inne på Sentrum Scene, som satte en perfekt ramme for kvelden. Og med det rundet de av med «Sovereign Light Café» som aller siste låt, hvor publikum uoppfordret akkompagnerte bandet med klapping hele låta igjennom.
Da hadde vi fått servert hele 24 låter på snaue to timer, noe vi må si oss godt fornøyde med. Kveldens repertoar spente fra første til siste plate i katalogen, og fjorårets skive «Cause And Effect» utgjorde en fjerdedel av settlista. Likevel savnet jeg både «I Need Your Love», «Chase the Night Away» og «Stupid Things» fra sisteskiva, men det er vel et tegn på at det nye albumet ikke er så verst.
Vi får håpe det ikke går syv nye år før Keane igjen gjester landet, jeg tar gjerne turen neste gang også, men da forhåpentligvis i en litt annen setting.
Av Marianne Lauritzen
Foto Geir Kihle Hanssen
Settliste
1. You’re Not Home
2. Day Will Come
3. Nothing in My Way
4. Spiralling
5. We Might as Well Be Strangers
6. Love Too Much
7. Bend and Break
8. You Are Young
9. Strange Room
10. Disconnected
11. The Way I Feel
12. She Has No Time
13. Phases
14. Everybody’s Changing
15. Is It Any Wonder?
16. Try Again
17. A Bad Dream
18. Silenced by the Night
19. This Is the Last Time
20. Bedshaped
21. Somewhere Only We Know
Encore:
22. I’m Not Leaving
23. Crystal Ball
24. Sovereign Light Café
