Søndag 1. februar 2026
Demoner og trollmenns siste dans
Britiske Uriah Heep er ute på det de sier er sin avskjedsturné. Opptakten til turneen ble imidlertid alt annet enn optimal da gitarist og eneste originalmedlem, Mick Box, ble akutt syk rett før turnéstart.
Av Dag Rossing
Foto Geir Kihle Hanssen & Boris Danielsen (fra Tons of Rock 2024)
Men som det heter i en gammel Uriah Heep-låt: «you can’t keep a good band down». En temporær erstatter for Box ble funnet i form av gitaristen Sam Wood, til daglig i Wayward Sons (i den grad de fremdeles er aktive) og Black Star Riders. Så da blir konsertene som var satt opp i de nordiske landene noe av. Blezt pakket følgelig fyllepenn og fotoapparat og spankulerte ned til Oslo Konserthus.
Denne avskjedsturnéen har fått navnet «The Magician’s Farewell» inspirert av tittelen på et av bandets mest legendariske album, The Magician’s Birthday. Denne skrivende person har vært på mange Uriah Heep-konserter opp gjennom årene, og det er utvilsomt noe vemodig over ikke å skulle få se dem igjen (hvis det er slik det blir da; mange andre har ombestemt seg før, men Micks sykdom – og alder – tilsier at de uansett ikke har mange år til foran seg).
Heavy Pettin’
Et oppvarmingsband skulle også i ilden. Skotske Heavy Pettin’ har vel aldri blitt store, men vi som leste Kerrang! på 80- og deler av 90-tallet kjenner navnet. Personlig trodde jeg de var long gone, men jeg ser på nettet at det kom et album i 2007 – 18 år etter det forrige – og nok et i 2025, så det har tydeligvis vært litt dann og vann aktivitet i bandet. Etter hva jeg har klart å finne ut er ingen andre åttitallsmedlemmer enn vokalist Haymie (Steve Hayman) med i dagens besetning.
Så hva er dommen over Heavy Pettin’? Vel, helt fortjent til buksevann gjorde de seg ikke, men det var tre relativt forglemmelige kvarter de ga oss på Oslo Konserthus. For de som ikke kjenner til bandet, så spiller de en type hardrock som er ganske tidstypisk for det tiåret de oppstod i, men låtene er temmelig anonyme og bandet skiller seg ikke nevneverdig ut fra mylderet av rockeband fra åttitallet med midtskill og spandexbukser.
Musikerne var for så vidt kompetente nok – særlig den ene gitaristen – men dette ga meg fint lite. Værsågod neste!
Sittende rockekonsert
Jeg må innrømme at jeg hadde gru-gledet meg til Uriah Heep. De har levert respektable forestillinger de gangene jeg har sett dem i senere år, både på Tons of Rock i 2024 og i Foynhagen i Tønsberg senere samme sommer. Hva skulle Mick Box sitt (gyldige) fravær ha å si for konserten?
Mick er kanskje ikke verdens mest virtuose gitarist, men han har tross alt en veldig lett identifiserbar stil. Jeg har til gode å høre en annen gitarist som høres ut som ham. Når det er sagt har jeg vel strengt tatt heller aldri hørt noen andre gitarister spille Uriah Heep-låter, så det er klart vi skulle gi hans unge stedfortreder en sjanse.
Det ble tidlig tydelig at vokalist Bernie Shaw ikke liker å opptre foran et sittende publikum for allerede i første låt befalte han pubikum å reise seg opp.
Som for halvannet år siden, skulle vi få et par nyere låter til å begynne med. «Grazed by Heaven» låter umiskjennelig klassisk Heep. Det ble tidlig tydelig at vokalist Bernie Shaw ikke liker å opptre foran et sittende publikum for allerede i denne første låta befalte han pubikum å reise seg opp. Dette var tross alt en rockekonsert, må vite. Joda, publikum kom seg på beina, men de fleste satte seg igjen da første låt var ferdig.
Men det skulle ikke Bernie ha noe av! Da de sparket i gang «Save Me Tonight» skulle han ha oss på beina igjen. Personlig må jeg si jeg ikke akkurat applauderte dette da jeg ikke er spesielt høy av vekst selv, og mannspersonen i setet rett foran meg utvilsomt ville ha glidd rett inn i Harlem Globetrotters uten engang å måtte prøvespille.
Teknisk dyktig gitarist
Nuvel. Kanskje denne konserten burde ha vært avholdt på Sentrum Scene? Uansett ble «Shadows of Grief» første låt fra de gode gamle dagene med David Byron og Ken Hensley i bandet, riktignok et såkalt «deep cut» fra denne epoken, men det er ingenting en gammel blodfan liker bedre enn å høre noe annet enn kun de ihjelmelkede publikumsfavorittene. Uansett så fikk de med mindre dybdekjennskap til Uriah Heep sitt da bassist Dave Rimmer dro i gang «Stealin'» som neste låt.
Sam Wood skjøttet sin oppgave aldeles utmerket.
Og hva skal vi si om unge Sam Wood som hadde steppet inn for den sykepermitterte Mick Box? Jo, rent bortsett fra at han var et eneste bredt glis konserten gjennom, og tydeligvis trivdes som plommen i egget, skjøttet han sin oppgave aldeles utmerket. Han er nok på mange måter en teknisk dyktigere gitarist enn Mick. På den annen side låt han ikke som Mick, og vi må vel kunne si at noe av bandets særpreg var borte.
Men: vi skal huske at gutten hadde måttet lære seg repertoaret på noe sånt som tre dager, så all mulig kudos til Sam Wood. Det står stor respekt av det han gjør i Uriah Heep og faren hans som visstnok satt i publikum har all mulig grunn til å være stolt.
Perler på en snor
Etter nok en nyere låt i form av «Hurricane» spente Sam på seg en akustisk gitar som i følge Shaw var en av Micks favoritter blant hans ca. 40 gitarer. Vi visste vel omtrent hva som kom til å komme, og ganske riktig runget introen til «The Wizard» ut i salen.
Og nå kom klassikerne som perler på en snor: I Foynhagen for halvannet år siden presenterte Mick Box «Sweet Lorraine» i sin sjarmerende cockney-dialekt som å dreie seg om damer de hadde møtt (*kremt*) på turneer på syttitallet. Bernie, som ikke var med på dem – han ble med i bandet på et langt senere tidspunkt – ga en ganske detaljert beskrivelse av begivenheter han ikke selv hadde opplevd, og låta handler visst om en bestemt dame som ville at backstage-festen skulle fortsette ut i de små timer. Ah, syttitallet!
Bernie ga en ganske detaljert beskrivelse av begivenheter han ikke selv hadde opplevd.
Det var en majestetisk versjon vi så fikk av «The Magician’s Birthday» (selv om undertegnede alltid har kunnet styre seg for «happy birthday»-sekvensen midtveis). «Gypsy» ble så presentert som den første låta Mick Box noensinne skrev for Heep (sammen med originalvokalist David Byron) – den er også låt nr. én på deres debutalbum. «July Morning» og «Lady in Black», sistnevnte med den sedvanlige allsangen, fikk æren av å avslutte hovedsettet.
Absolutt godkjent
Men det tok ikke mange sekundene før bandet innfant seg på scenen igjen og vi fikk innledningen til den dramatiske «Sunrise» som åpner The Magician’s Birthday fra 1972. Keyboardist Phil Lanzon har lært seg alle Ken Hensley-tricksene etter sine ca. 40 år i bandet. Men nå skulle det rundes av, og hva er vel mer naturlig enn å avslutte med bandets kanskje største «hit», «Easy Livin'»? Den er helt klart en mer naturlig avslutningslåt enn «Lady in Black», som har hatt den æren i senere tid.
Og dommen? Jo, denne utgaven av Uriah Heep får absolutt godkjent, men for en som har vært fan siden 13-14-årsalderen er det litt trist at den siste konserten jeg – sansynligvis – fikk sett med dem gikk av stabelen uten et eneste originalmedlem.
Jeg har en følelse av at bestefarklubben som ruslet ut av Oslo Konserthus denne vinternatten følte de hadde fått hva de kom for.
Meg bekjent har det ikke blitt offentliggjort hva Mick Box feiler, men skulle han komme seg på en scene med bandet igjen, tror jeg nesten jeg må reise for å få sett Uriah Heep med ham en siste gang, i hvert fall hvis det ikke er for langt unna. Men her syns jeg òg det er viktig å – igjen – berømme den jobben Sam Wood gjorde. Det er store sko han måtte fylle.
Lite variasjon i repertoaret
Repertoarmessig var det mye det samme som det har vært de siste årene. Selv kunne jeg ha ønsket meg noen flere låter fra perioden etter det første live-albumet (1973) og ut syttitallet. Tittellåta fra Return to Fantasy hadde vært noe, men den har de vel aldri spilt etter David Byrons sorti? I hvert fall tror jeg det er lenge siden nå.
Men de kan jo ikke gjøre alle til lags. Vi som går på mange konserter, og kanskje har sett Heep hver gang de har kommet til våre breddegrader, kunne nok ha ønsket seg mer variasjon i repertoaret i forhold til tidligere turneer de siste årene. Men det er hva det er, og alle går jo ikke på like mange konserter.
Jeg har en følelse av at bestefarklubben som ruslet ut av Oslo Konserthus denne vinternatten følte de hadde fått hva de kom for, og selv om jeg har sett Heep bedre tidligere, kan egentlig undertegnede også si seg enig i det.
Les også: Uriah Heep @ Tons of Rock 2024
