Torsdag 25. juni 2026
Legendene leverer
Torsdagen på Tons of Rock byr på legendariske navn og høy allsangfaktor. Fra hardrock i sommersola til storslått sceneshow med Alice Cooper og Iron Maiden.
Av Dag Rossing, Kenneth Svenning & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Ketil Martinsen & Boris Danielsen
Dag to på årets Tons of Rock blir en fest for både nostalgikere og de som søker nye favoritter. Audrey Horne og Apocalyptica sørger for en solid start på dagen, før D-A-D, Suicidal Tendencies, The Warning, Anthrax og Angell holder energien oppe gjennom ettermiddagen. Kvelden avsluttes med to av rockens største institusjoner, Alice Cooper og Iron Maiden, som begge viser hvorfor de fortsatt troner øverst på festivalplakatene. Det blir en torsdag der veteranene dominerer, men også en påminnelse om at rocken fortsatt lever i beste velgående.
Audrey Horne
Audrey Horne får den litt utakknemlige oppgaven med å være første band ut på Vampire Stage torsdag klokken 13. Det er likevel lite som tyder på at hverken band eller publikum lar seg prege av det tidlige tidspunktet, bergenserne trenger ikke mange minuttene på å vekke festivalpublikummet.
I stekende sol åpner Audrey Horne sin fjerde Tons of Rock-opptreden med den selvsagte «This Is War», og fra første riff er det tydelig at dette er et band som vet akkurat hvordan en festivaljobb skal angripes. «Pretty Little Sunshine», «Blackout» og «Youngblood» kommer tett i tett og viser hvorfor bandet gjennom snart to tiår har opparbeidet seg et rykte som et av landets sikreste livekort.
Låtene drives frem av tvillinggitarene til Arve Isdal (Enslaved) og Thomas Tofthagen, som fortsatt utgjør en av norsk hardrocks sterkeste duoer. Sammen bygger de den massive gitarlyden som har blitt Audrey Hornes varemerke, mens Toschie er både høyt og lavt og smitter publikum med sin energi, mens han serverer catchy refreng med den samme uanstrengte autoriteten som alltid.
Underveis kan Toschie fortelle at et nytt album (Achilles) slippes i september. Publikum får en smakebit gjennom førstesingelen «Insanity», som ble sluppet for bare et par uker siden. Den låter som en naturlig del av katalogen og lover godt for det kommende albumet.
En energifylt start på festivaldagen, som setter standarden for det som følger.
«Out of the City» og den hardtslående «Straight Into Your Grave» holder trykket oppe, før «Waiting for the Night» nok en gang utløser den allsangen som nær sagt er obligatorisk på enhver Audrey Horne-konsert.
«Redemption Blues» er vel nærmest som signaturlåt å regne, og en like opplagt avslutning som «This Is War» er en sikker start. Men selv om publikum gauler med på «I’m going nowhere / It’s safe to say that I’m going nowhere», blir vi likevel sendt videre ut på nye festivaleventyr.
For det eneste negative med denne konserten er lengden. Etter 45 minutter er det over før vi vet ordet av det. Låter som «This Ends Here», «There Goes a Lady» og «Holy Roller» må bli liggende igjen hjemme, og man sitter igjen med følelsen av at Audrey Horne hadde fortjent en halvtime ekstra. Samtidig er det kanskje det beste skussmålet et band kan få, at mye vil ha mer.
Audrey Horne bekrefter nok en gang hvorfor de fortsatt er blant Norges aller beste liveband. Samspillet mellom Isdal og Tofthagen er selve grunnmuren i lydbildet, resten av bandet spiller med smittende overskudd, og Toschie er like karismatisk som alltid. Det er en energifylt start på festivaldagen, som setter standarden for det som følger.
8/10 | Marianne Lauritzen
Apocalyptica
De finske cellistene i Apocalyptica slo gjennom på 90-tallet med klassiske tolkninger av Metallica-låter, og har siden den gang bygget opp en særegen identitet. På årets turné har de tatt konseptet helt tilbake til røttene og henter utelukkende frem materiale fra metalgigantenes katalog, med utgangspunkt i albumet Apocalyptica Plays Metallica, Vol. 2 fra 2024.
– Dette er vår første gang på Tons of Rock, forteller bandet tidlig i settet, før de lar musikken snakke resten av konserten.
Siden bandet stort sett lar instrumentene stå for formidlingen, blir det publikum som tar seg av vokalen.
«Ride the Lightning» og «Enter Sandman» åpner sterkt, mens «Blackened» viser hvor tungt fire celloer faktisk kan låte. Under den nedstrippede «Nothing Else Matters» setter musikerne seg ned og lar melodien få all oppmerksomheten, før intensiteten skrus kraftig opp igjen med selveste «Master of Puppets».
Siden bandet stort sett lar instrumentene stå for formidlingen, blir det publikum som tar seg av vokalen – og allsangen sitter løst på de velkjente refrengene.
Apocalyptica får celloene til å se ut som rockeinstrumenter på linje med enhver gitar, og leverer en teknisk imponerende konsert med stor spilleglede. Samtidig kan et rent instrumentalt sett bli litt ensformig over tid. Derfor er de tilmålte 45 minuttene de har fått til rådighet, en akkurat passende lengde på konserten. Og når låtmaterialet utelukkende består av udødelige Metallica-klassikere som avsluttende «Seek & Destroy», er det null problem for publikum å stå for vokalen selv.
7/10 | Marianne Lauritzen
Angell
Bandet går på scenen med djevelhorna oppe, publikummet responderer i lik tone eller med applaus. De begynner å spille før hovedpersonen, Angell inntar scenen allerede i gang med å spille riff på gitaren!
Dette er andre gangen jeg har gleden av å se enmannsprosjektet gjort om til liveband, første gang på årets utgave av Infernofestivalen hvor de dominerte på John Dee i Oslo. Til denne konserten på festivalens minste teltscene, Storm Stage, hadde jeg lært av erfaringen med Jordsjuk dagen før, så jeg stod behagelig lent mot gjerdet foran lydboksen. Selv om jeg stod der lyden burde være best, opplevde jeg at vokalen var for lav i miksen og det var vanskelig å høre Angell synge – til og med mellom låtene når han pratet var det nærmest uforståelig på grunn av lyden.
Vi får låta «Unveiled» som ble sluppet på demoen med samme navn tidligere i år. Den svinger i tempo, og det merkes at den sitter som et skudd når vokalen slår inn et minutt uti låta.
Bandet spiller med slør foran ansiktet, foruten Angell selv, som kun har en enkel sort stripe sminket over ansiktet. Den kunne nesten minne om den gamle banditt-/vaskebjørn-sminka til Dunderbeist. Jeg fanger opp litt av pratinga mellom låter og jeg tror jeg hører Angell si fra scenen at de «veldig gjerne ville se en wall of death». Tenker at det må være stort for ungdommen å få dratt i gang sin første wall of death på festival. For vi som kjenner Tons-publikummet, vet jo at dette ikke blir noe problem – wall of death ble det!
En åpenbar spilleglede preger scenen.
Tross slør foran ansiktet mangler ikke de skjulte bandmedlemmene karakter på scenen. En åpenbar spilleglede preger scenen der de løper eller snurrer rundt mens de spiller.
Når man ser seg rundt, er det et hav av Emperor- og Ihsahn-merch; t-skjorter, hettegensere og patcher i alle størrelser. Angell er nemlig sønnen til frontmann og vokalist Ihsahn, som kanskje er best kjent fra Emperor, men også har mye solomateriale. De som tittet omkring seg ville nok fort lagt merke til at mannen bak jakkemerkene deres selvsagt stod klar i lydboksen og fulgte konserten.
At en 18 år gammel Angell allerede har utviklet et så stort og gjennomført lydbilde, er rett og slett imponerende. Her mener jeg at vi kan forvente en solid karriere og det er spennende å følge en ny og ung stemme i ekstremmetallen.
Avslutningsvis får vi låta «Veiled by Woe» som jeg har spilt en del hjemme siden jeg så dem i påska. Låta pakker en enorm energi med skiftende raske og seigere partier som ordentlig presser Storm Stage for det teltet har å by på.
Heldigvis står også Angell på plakaten til høstens Graveyard Gig (Notodden), sammen med farens soloprosjekt… spørs om ikke jeg skal få med en tredje konsert med gjengen i år.
7.5/10 | Kenneth Svenning
At en 18 år gammel Angell allerede har utviklet et så stort og gjennomført lydbilde, er rett og slett imponerende.
D-A-D
Danske D-A-D startet sin tilværelse som Disneyland After Dark på det sene 80-tallet, men siden Disney Corporation er litt hårsåre når det gjelder bruken av selskapets navn i ulike sammenhenger, og dessuten har råd til bedre advokater enn fire unge danske drenge, ble de tvunget til å skifte navn relativt tidlig i karrieren, og har siden den gang gått under initialene. Undertegnede er så griseheldig at han greide å skaffe seg No Fuel Left For the Pilgrims, deres kanskje mest kjente album, under det opprinnelige navnet. Det fantes for øvrig et band (fra England?) rundt samme tid som het Bomb Disneyland. De led samme skjebne, men jeg har for så vidt mer forståelse for det.
Nuvel. D-A-D inntok Scream Stage utpå ettermiddagen på festivalens andre dag. De var her i 2022 òg, da på Vampire Stage, og (det må være lov å si, selv om de var morsomme) kastet bort mye av sin tilmålte tid på komiinnslag som en «telefonsamtale» mellom vokalist Jesper Binzer og trommeslager Laust Sonne, hvor begge var «overrasket» over å finne ut at den andre og befant seg i Oslo.
Denne gangen spilte de på Scream Stage, som er vanskeligere å komme ned fra (Jesper klarte det imidlertid ca. midtveis i konserten, og jeg fikk en halvdårlig selfie med ham), men la oss ikke foregripe begivenhetene!
D-A-D skal ha kredit for å spille låter fra hele sin karriere, ikke bare veldig gammelt og veldig nytt, hvilket mange band som har holdt på like lenge gjør.
D-A-D åpnet med «Jihad», en av deres mest kjente låter. Jesper og broder Jakob framstår som relativt «vanlige» rockere, mens trommis Laust er kortklipt og iført mørk dress og slips, og hadde utvilsomt kunnet lurt seg inn på enhver finansbedrift på Aker Brygge eller i Bjørvika uten adgangskort. Men det virkelige blikkfanget her er bassist Stig Pedersen. For anledningen er han kledd i et sølvkostyme – beklager at jeg ikke er noen motejournalist; det er den beste beskrivelsen jeg kan gi, og det er ikke noe jeg selv hadde gått på byen i. Som alltid spiller han på en tostrengers bass. Gimmickene er viktige for D-A-D!
Men for all del: de er langt mer enn et gimmick-band! De fortsatte med hit’en «1’st, 2’nd & 3’rd» fra sisteskiva Speed of Darkness – en hit i Danmark muligens; jeg hadde aldri hørt den.
Men svingte gjorde det. «Written in Water» er en gammel klassiker fra Helpyourselfish mens «Speed of Darkness» er tittellåta fra deres siste album, som undertegnede har bestilt på nettet i kveld. Det var vel i denne låta bassist Stig hadde sitt avbrutte strippeshow. Slike sølvkostymer er sikkert varme i 28 grader på Ekebergsletta, men bluferdighetshensyn må gå foran!
D-A-D skal ha kredit for å spille låter fra hele sin karriere, ikke bare veldig gammelt og veldig nytt, hvilket mange band som har holdt på like lenge gjør. «Grow Or Pay» er fra slutten av nittitallet. Imidlertid er «Riding With Sue» fra deres debutalbum fra 1984, men det var før de hadde slått gjennom, i hvert fall utenfor hjemlandet.
Det gikk mot slutten og «Monster Philosophy» ble avløst av «Bad Craziness» og «Sleeping My Day Away», muligens bandets to mest kjente låter, i hvert fall internasjonalt. D-A-D hadde en god dag på jobben, uten de store ablegøyene fra forrige gang på sletta!
8/10 | Dag Rossing
Suicidal Tendencies
De gamle skate-punkerne i Suicidal Tendencies beviser hvorfor de fortsatt regnes som et av crossover-thrashens mest eksplosive liveband. Med 63-årige Mike «Cyco Miko» Muir som en ustoppelig frontfigur flyr energinivået i været fra første låt, og kombinasjonen av punk, thrash og hardcore setter fart på moshpiten foran scenen. Bandets intensitet, spilleglede og smittende entusiasme gjør dette til en av dagens mest underholdende opptredener.
The Warning
Meksikanerne i The Warning nærmest hopper inn på scenen, og starter med låta «MORE» fra 2024-skiva Keep Me Fed. En perfekt låt å starte showet med, den viser bandets bredde bra – knallsterk vokal fra Daniela og noen særegne riff som vekker god respons. De følger opp med låta «S!CK» som er full av attitude og lett for publikum å slenge seg med på.
Bandet består av tre søstre fra Mexico; Daniela på vokal og gitar, Paulina på trommer og vokal og yngstesøsteren Alejandra på bass. Fra scenen kommer publikumsfrieriet: siden dette er første gang de er i Norge, synes de oppmøtet er helt vilt og lover å komme tilbake. Dette mottas med åpenbar jubel foran scenen.
Bandet mikser mellom å synge på engelsk og spansk, men veksler også likegreit mellom hvem som synger! Til og med trommis Paulina overrasker med partier hvor hun synger samtidig som hun trommer.
Låta «Escapism» har riff som virker litt ‘dovregubbete’, det funker bra! Nestelåt, «Ego», er enda en spansk låt som musikalsk er den hardeste hittil i settet. Her synger alle søstrene og låta er den første som byr på litt screams, ja takk til mer av det.
Bandet mikser mellom å synge på engelsk og spansk, men veksler også likegreit mellom hvem som synger!
«Disciple» er fengende og har mye publikum kan kore med på og den fungerer fint som en sinnalåt i dagens verden: «Kill the system / Kill the man / Strip the power from their hands / Your eyes will bleed as you stare at the screen».
Rett over midtveis i settet får vi «Ritual», «Sharks» og «Hell You Call a Dream» på rekke. Hitlåta «Kerosene» er råkul og full av attitude, et av settets åpenbare høydepunkt. Nestelåt «Evolve» er litt skivebom for meg, både låta og hvor den havnet i settet. Avslutningslåta «Automatic Sun» er mye seigere og treffer meg bedre, men jeg står igjen med at settet åpnet mye bedre enn det avsluttet.
Bandet er ikke helt innenfor min foretrukne sjanger, men de gjør en overbevisende og god jobb på scena med multitasking av instrumenter og vokal. Vokalpartiene til trommis Paulina kan bli litt simple og ikke det mest overbevisende trioen har å by på. Men søstrene fikk likevel sparket bra fra seg i teltet!
7.5/10 | Kenneth Svenning
Anthrax
Anthrax er gamle travere innen thrash metal, og denne torsdagen var de å finne på Scream Stage. Etter en intro fra Blues Brothers (!) åpnet de med «Among the Living».
I år turnerer bandet uten sin vanlige trommeslager Charlie Benante, som er igjen hjemme og leger en håndskade. Midlertidig erstatter er den bereiste Darby Todd, som har spilt med Devin Townsend, Gary Moore, Robert Plant og The Darkness blant mange andre.
Lyden var litt halvmorken til å begynne med, men det kan hende at det hadde å gjøre med hvor jeg sto (langt framme, litt til høyre for midten), for da jeg flyttet på meg for å komme unna moshpit’en som startet ganske tidlig i konserten, var den langt bedre. Jeg hater å bli «Caught in a Mosh», som for øvrig var den fjerde låta som ble spilt, etter «Got the Time» og «Madhouse». Som Danny Glover alltid sa i Dødelig Våpen-filmene: «I’m too old for this shit!».
Anthrax kom seg absolutt fra det med æren i behold, selv om konserten kanskje bar litt preg av «en dag på jobben».
Bandhøvding Scott Ian kunne òg introdusere oss for en ny låt, som vil være å finne på bandets kommende album, det første på 10 år, som kan ventes i september. «It’s for the Kids» virker å være i god gammel Anthrax-ånd. Men nå begynte vi å nærme oss slutten, og det ble «Antisocial» og «Indians», sistnevnte med vokalist Joey Belladonna syngende fra fotopit’en under store deler av låta, som fikk æren av å runde av showet.
Anthrax kom seg absolutt fra det med æren i behold, selv om konserten kanskje bar litt preg av «en dag på jobben». Det kom for så vidt et morsomt innslag til slutt da Rainbows «Long Live Rock’n’Roll» ble spilt over anlegget med Joey igjen på scenen etter at de andre hadde gått av, gaulende med på refrenget.
7/10 | Dag Rossing
Alice Cooper
Alice Cooper er en gammel favoritt hos undertegnede, og skulle denne torsdagen i ilden på Vampire Stage sent på ettermiddagen. Det hadde nok vært å foretrekke om han hadde fått spille på Scream Stage, for det var temmelig pakka foran sperringen midt på sletta, og rimelig folksomt bak den òg, men det hadde muligens noe med logistikk å gjøre. Det har gjerne det.
Nuvel. Man fikk kjempet seg til en bra plass med god utsikt innen gamlefar (78) og hans menn (og én kvinne) innfant seg på scenen. Det har blitt en gimmick hos Alice å ha en ung blond dame på lead gitar. Den første av disse var australske Orianthi (i dag soloartist, men også kjent fra Michael Jacksons band) i ca. tre år før Nita Strauss overtok rollen i mange år. Ny for året er britiske Anna Cara (22) og hun skulle vise seg å levere varene som bare det.
Litt uvanlig må det sies å være å åpne settet med en av sine mer kjente låter i et utdrag, men en snutt av «Hello Hooray» gled sømløst over i «Who Do You Think We Are». Medley’er pleier ellers å komme mer midt i konsertene. Undertegnede er ikke noe glad i dem uansett. Spill hele låta eller dropp den helt! Ikke at dette var noe stort irritasjonsmoment her. Resten av konserten skulle bestå av hele låter.
Nesten 80 år gammel er han fremdeles en showmann nærmest uten sidestykke.
«No More Mr. Nice Guy» ble møtt med allsang fra publikum under refrenget. «Spark in the Dark» kom som første låt fra sjokkrockerens mest kommersielle periode i skjæringspunktet mellom åtti- og nittitallet. Selv foretrekker jeg musikken han lagde pluss/minus 15 år tidligere, både med bandet og som soloartist, men det er sikkert mitt problem. Gjennomsnittsalderen blant publikum var antagelig 15-20 år under min, så da er det vel kanskje den perioden man kjenner best. Her skulle alle få sitt! Men nå må jeg ikke snakke meg bort. Dette skulle bli en lang konsert, i hvert fall til å være på en festival av en artist som ikke engang var headliner.
Det er nesten noe ironisk ved det når en 78 år gammel mann står og vifter med en krykke og gauler «I’m Eighteen», men den gamle klassikeren ble møtt med stor entusiasme. Under «Feed My Frankenstein» ble scenen invadert av nevnte monster. Og under «Dirty Diamonds» sto hovedpersonen med et perlekjede i munnen og kastet perler ut til publikum. Perler for svin, tenkte han kanskje? Neida, jeg tror nok at gamlefar setter pris på fansen sin!
Nå skulle vi få en sekvens med materiale fra Trash/Hey Stoopid-perioden, til stor glede for 80/90-tallsfansen. Særlig «Poison» forårsaket allsang som overgikk det meste. Og nå skulle vi også få høre hva unge Anna var god for mens sjefen sjøl fikk en pust i bakken backstage. Og gitarsoloen hun leverte, delvis hjulpet av gitarpartner Chuck Garric var absolutt et respektabelt håndverk.
Denne konserten var en maktdemonstrasjon av Alice Cooper.
Da Alice kom tilbake fikk vi en fin versjon av tittellåta fra Brutal Planet. Denne var nok mer ukjent for mange i publikum, og var også en av de nyere låtene vi ble eksponert for denne ettermiddagen/kvelden. Det gikk mot slutten nå, og etter greie versjoner av «Ballad of Dwight Fry» og «Cold Ethyl» skulle vi få den obligatoriske giljotinsekvensen der Alice blir «halshogd». Dette skjedde for anledningen under «Only Women Bleed».
Etter «Going Home» fikk vi mannens kanskje aller største syttitalls-hit, evigunge «School’s Out» i en svært forlenget versjon som av en eller annen grunn (det hadde vel med skoletemaet – education – å gjøre) hadde en snutt av Pink Floyds «Another Brick in the Wall» i midten. Så lurte Alice på om vi ønsket en låt til, og det gjorde vi jo. Konserten ble, litt overraskende, rundet av med en adekvat versjon av Nirvanas «Smells Like Teen Spirit».
Denne konserten var en maktdemonstrasjon av Alice Cooper. Nesten 80 år gammel er han fremdeles en showmann nærmest uten sidestykke, i hvert fall innen rocken. Her var det svært lite å trekke for. Skal jeg absolutt pirke på noe, må det være avslutningen. Hvorfor dra inn dette Nirvana-nummeret, selv om versjonen deres var helt grei? «Elected» ble f.eks. ikke spilt, og hadde etter denne skrivende persons mening, vært et mer naturlig avslutningsnummer. Men pytt pytt. Vel blåst, Sir Alice!
9/10 | Dag Rossing
Iron Maiden
Headliner på torsdag var ingen ringere enn Iron Maiden, og det er ikke første gang de har regjert sletta. En kompis av meg som hørte at jeg skulle anmelde konserten deres, foreslo at jeg bare skulle poste settlista og gi poengsummen 10/10, men jeg får vel prøve å gi dere en litt mer utfyllende rapport enn som så.
Når det er sagt, var han nok inne på noe. Man kan si mye rart om Iron Maiden, men det kan ikke benektes at de er ekstremt profesjonelle, og at ingenting er overlatt til tilfeldighetene, så det er egentlig bare et spørsmål om man liker greia eller ikke. Dere som (eventuelt) ikke måtte like greia behøver ikke å lese videre.
Iron Maiden er jo glad i å reise på disse tema-turnéene, i hvert fall når de ikke har et nytt album å selge, der de vektlegger spesielle epoker av karrieren, og det er en slik turné de er ute på nå. Her skulle vi ikke få noe (bortsett fra én låt) som ikke hadde blitt utgitt på åttitallet. Ikke noe å si på det. Jeg liker mye av deres nyere materiale også, jeg, men det er vanskelig å komme forbi at deres mest klassiske stoff ble til i løpet av deres første tiår.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, så det er egentlig bare et spørsmål om man liker greia eller ikke.
Vi fikk en lang intro med en video som viste motiver fra bandets historie og deres tidlige låter – alt fra fasaden på puben Cart & Horses der de trådte sine barnesko til gateskiltet til Acacia Avenue som er tema for i hvert fall én låt av Iron Maiden, om ikke to. Jeg er litt usikker på om denne gata virkelig eksisterer. Jeg har på følelsen at den er et produkt av den livlige fantasien til bandleder Steve Harris.
Da bandet omsider kom ut på Scream Stage dro de i gang med «Murders in the Rue Morgue», og det låt så fett at jeg fikk en nesten uimotståelig trang til å sette nesa hjemover for å plage naboene med bandets to første album på full pupp! Jeg sto i mot, imidlertid, og godt var det, for det ble ikke mindre heftig da de fortsatte med «Wrathchild» og «Killers».
«Phantom of the Opera» rundet av denne første delen av konserten der Bruce Dickinson kun sang låter han ikke hadde deltatt på studioversjonene av, men selvfølgelig låt alt aldeles fortreffelig! Hvordan kunne det gjøre noe annet? Det er tross alt Maiden vi snakker om her.
Det låt så fett at jeg fikk en nesten uimotståelig trang til å sette nesa hjemover for å plage naboene med bandets to første album på full pupp!
Bruce fikk en pustepause og snakket til publikum for første gang. Han benyttet sjansen til å skryte av det norske fotballandslaget som for øyeblikket gjør det litt middels bra i VM, men på dette tidspunktet hadde de ennå ikke spilt mot Frankrike! Kanskje var det Bruce og ikke Ståle som jinxet resultatet i den kampen? I alle fulle fall fikk han store deler av publikum til å sette seg ned for å gjøre robevegelser. I hvert fall så det sånn ut fra min posisjon litt lenger bak. Hvis Norge gikk hen og vant VM, sa han, så ville det være en Infinite Dream. Gjett hvilken låt de spilte da!
«Infinite Dreams» er en av denne anmelders favorittlåter av Iron Maiden, men selv om Bruce stort sett klarte seg veldig bra gjennom denne konserten – jeg har sett ham slite langt mer enn denne kvelden en eller to ganger tidligere – må det sies at han låt litt anstrengt på akkurat denne låta. Jaja. Han er jo ingen ung mann lenger – som flere av oss. Jeg setter uansett pris på at denne låta er inkludert i repertoaret. Det er visstnok første gang siden 1988 at bandet har hatt den i settet sitt.
Men Iron Maiden er jo ikke bare Bruce Dickinson; langt derifra! Jeg var temmelig nysgjerrig på hvordan deres nye trommis, Simon Dawson, ville fungere. Jeg hadde lest et par steder (husker ikke hvor) at han ikke var i nærheten av å være på samme nivå som Nicko McBrain som har pisket skinn for bandet siden 1983. Dawson kommer fra British Lion, sideprosjektet til bassist Steve Harris. Men jeg syns han kom helt flott fra det. Jeg er muligens ingen ekspert på trommespill, men jeg har da vært på noen hundre (eller et par tusen?) rockekonserter i min tid, og så vidt jeg kunne høre, holdt han absolutt mål i denne sammenhengen. Ikke tror jeg at Steve hadde sluppet ham til i sitt hovedband om han ikke hadde gjort det heller!
Vi må videre! Vi skulle nå inn i en Powerslave-avdeling. «Powerslave» selv ble etterfulgt av «2 Minutes to Midnight» og en majestetisk versjon av den 14-15 minutter lange «Rime of the Ancient Mariner». Her fikk vi virkelig et bevis på at det er størrelsen det kommer an på!
Iron Maiden er profesjonelle til fingerspissene, og alle på scenen fyller sine roller helt perfekt.
Det er umulig å finne svake punkter i denne konserten. Som sagt tidligere er Iron Maiden profesjonelle til fingerspissene, og alle på scenen fyller sine roller helt perfekt. Jeg har ikke nevnt de tre gitaristene hittil, men originalmedlem (i hvert fall hvis det defineres som en som spilte på debutskiva) Dave Murray, Adrian Smith (som var med på mesteparten av åttitallet, og igjen siden ca. 2000) og Janick Gers (medlem siden Smiths exit rundt 1990, og til bandets kredit, ikke skjøvet ut i 2000, da Smith valgte å komme tilbake) skjøttet sine oppgaver aldeles utmerket. Ingen av dem er overvettes «flashy» gitarister, men de utfyller hverandre på en helt genial måte.
Første gang jeg så Iron Maiden, husker jeg at det slo meg hvor ulike Murray og Smith (det var bare de to i 1984) var som gitarister. Murray var den bluesinspirerte med følelsesladde soloer (soli heter det vel, i følge norsklæreren min, men det er lenge siden jeg gikk på skolen nå) og Smith var den mer Van Halen-influerte som spilte fort. Gers klikker vel inn et sted midt i mellom. Han kan vel sies å være Maidens Ritchie Blackmore.
Hadde du tatt fra dem alt stashet og plassert dem på en eller annen klubbscene, hadde de likevel levert en forrykende forestilling! De er den typen band.
Nuvel. Det begynte å gå mot slutten, og jubelen ville ingen ende ta da bandet kjørte i gang «Run to the Hills». Hadde dette funnet sted innendørs, så hadde vel allsangen forårsaket at vi alle var permanent hørselssvekkete. «Seventh Son of a Seventh Son» ble avløst av «The Trooper» der Bruce, som hadde skiftet kostymer på tilnærmet hver eneste låt, kom på scenen iført en gammeldags militær «tunic» viftende med et norsk flagg. De har helt sikkert med seg et flagg for hvert land de spiller i, men det spiller ingen rolle. Stuntet blir satt pris på!
«Hallowed Be Thy Name» er en av noen få låter som er selvskreven på en Iron Maiden-konsert. Nicko McBrain sa vel en gang at han ville nektet å gå på scenen uten at denne låta var på spillelista, til tross for at han ikke spilte på studioversjonen. Han var, som nevnt, ikke med i dag, men klassikeren ble uansett perfekt framført. Og ikke overraskende avsluttet «Iron Maiden» hovedsettet.
Jeg må jo bare si at som arenaband er Iron Maiden komplett «untouchable» i dag. De benytter seg selvfølgelig av massevis av backdrops i form av AI-effekter på veggen bak, som bidrar til å gjøre dette til mer enn en rockekonsert som kun blodfansen kan ta del i. I tillegg bytter Bruce Dickinson kostymer i et tempo som kunne ha gjort Wenche Foss grønn av sjalusi. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at dette bandet, hadde du tatt fra dem alt stashet og plassert dem på en eller annen klubbscene, hadde de likevel levert en forrykende forestilling! De er den typen band.
Det er umulig å trekke noe for det Iron Maiden gjorde på Ekebergsletta.
Men konserten var ikke over. Er du headliner, selv på festival, så får du vanligvis et eller to (eller tre?) ekstranummer. En viss fordums britisk statsministers motivasjonstale (if you know, you know!) runget ut på Ekebergsletta og alle som hadde ventet på «Aces High» fikk hva de hadde kommet for.
«Fear of the Dark» var den ene låta fra Maiden i kveld som ikke hadde blitt gitt ut på åttitallet (vi snakker 1992) og «Wasted Years» avsluttet kveldens festivitas. Vi kan bare konstatere at Iron Maiden er kongene av tradisjonell heavy metal. Selvfølgelig kan man argumentere for at de ikke framstår særlig «farlige» lenger, men det har vel ingen innen denne sjangeren gjort på førti år. I våre dager er dette underholdning for «vi over seksti» (kanske noen 40- og 50-åringer kan få bli med).
Det er umulig å trekke noe for det Iron Maiden gjorde på Ekebergsletta. Hadde jeg gjort det hadde jeg bare vært surmaget, så derfor…
10/10 | Dag Rossing
