Onsdag 24. juni 2026
Fra kortslutning til pangstart
Dag én av årets Tons of Rock byr på alt fra strømbrudd og hardtslående thrash til allsang, supergruppehyllest og punkrocknostalgi.
Av Dag Rossing, Kenneth Svenning & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri & Ketil Martinsen
Åpningsdagen på Ekebergsletta viser bredden som har gjort Tons of Rock til landets største rock- og metallfestival. Fra Black Debbaths sedvanlige skråblikk, via en stjernespekket Bathory-hyllest, til Dumdum Boys’ udødelige allsangfavoritter og The Offsprings hitparade. Onsdagen byr på noe for enhver smak.
Black Debbath
Tradisjon tro var det Black Debbath som åpnet årets Tons of Rock på hovedscenen. Før konsertstart ble det tellet opp til tusen før bandet entret scenen og satte igang med «1001-1002-1003» med sitt Deep Purple-aktige riff. For anledningen hadde samtlige medlemmer med mulig unntak av trommis Ole Petter Andreassen farget håret kullsvart og var svartkledde fra topp til tå. Lars Lønnings svarte skinnfrakk så uutholdelig varm ut, med forbehold om at den faktisk var av skinn.
En Black Debbath-konsert er vel så mye stand-up komedie som det er en rockekonsert, og årets Tons-opptreden var intet unntak. Etter at de var ferdig med oppfordringen om å utvise sikkerhet i trafikken, fikk vi vite at norsk Bjørnsonforskning internasjonalt sett holder et lavt nivå. Flaut å være norsk, er det!
Utover i konserten fikk vi forventede låter som «Pappa lukter tusj» og «Mongo Norway», visstnok en guide til Oslos uteliv. På «King of Norway» ble Debbath forsterket med en ganske mannsterk blåserrekke, og de fortsatte å kommentere kongehuset på «Legg monarkiet ut på anbud».
Black Debbath som åpningsband på Tons of Rock er en tradisjon vi for alt i verden må ta vare på!
På den nye «Bøler Rock Bydel» – utvilsomt inspirert av «Detroit Rock City» av Kiss – overtok Madder Mortem-vokalist Agnethe Kirkvaag (som hadde vært på scenen lenge allerede) mye av det vokale. I motsetning til Kiss er faktisk Black Debbath fra den byen/bydelen de synger om.
Konserten ble rundet av med den opplagte «Tons of Rock» («programmet er dødsfett, men det er en ting vi ikke forstår, hvorfor må Black Debbath spille hvert eneste jævla år?») og «Den femte statsmakt» (dem selv).
Hvis man har et snev av humoristisk sans, er det nesten umulig å ikke la seg underholde av Black Debbath. Musikalsk er de kanskje ikke mer enn adekvate, men det er tekstene og gag’sene mellom låtene som er poenget her. Black Debbath som åpningsband på Tons of Rock er en tradisjon vi for alt i verden må ta vare på!
9/10 | Dag Rossing
Cavalera Conspiracy
Cavalera Conspiracy består først og fremst av brødrene Max og Igor Cavalera, ex-Sepultura. De øvrige medlemmene har blitt skiftet ut oftere enn Ritchie Blackmore klarte i Rainbow. I øyeblikket er vel Travis Stone gitarist i bandet og Igor Amadeus Cavalera, sønn av Max, er bassist. Denne onsdagen var planen å spille et sett tungt dominert av moderbandets album Chaos A.D. på Vampire Stage, men det er ikke alltid ting går som planlagt.
De startet i alle fulle fall med «Refuse/Resist» og det låt hardt, rått og, ikke minst, sint, slik som klassisk Sepultura skal låte i følge oppskriften. «Slave New World», «Amen» og «Propaganda» fulgte så, og det var tydelig at man ikke kom til å følge låtrekkefølgen fra plata. «We Are Not As Others» ble påbegynt, og det tok vel tre-fire minutter, og så ble det med ett tyst!
Det låt hardt, rått og, ikke minst, sint, slik som klassisk Sepultura skal låte i følge oppskriften.
I et forvirret sekund eller to tenkte jeg at det var da et merkelig vis å avslutte en låt på. Riktignok er vel brødrene Cavalera delvis influert av punk, og ikke bare metall, men dette sluttet litt vel i løse lufta.
Det ble fort åpenbart at et strømbrudd hadde inntruffet. Til å begynne med trodde jeg det bare gjaldt Vampire Stage, men det gjaldt visst hele sletta. Det tok litt tid før strømmen kom tilbake (en halvtime eller så?). Jeg ble stående litt for å se om Cavaleras kom tilbake på scenen, men det skjedde ikke. Jaja. De hadde jo fått honoraret sitt. Selv er jeg ingen stor fan av Sepultura og dets avleggere, men dette må ha vært en stor skuffelse for bandets tilhengere – selv om moderbandet skulle spille senere i uka.
Jeg er ikke sikker på om det er noe stort poeng i å sette en karakter på denne amputerte seansen, men jeg gjør det likevel siden det ikke er bandets feil at ting ble som de ble.
7/10 | Dag Rossing
Trivium
Med kun noen små forskyvninger i programmet, var jeg lettet da jeg så amerikanerne innta scenen i den stekende sommervarmen. I kjent stil var jeg litt sent ute og måtte løpe da jeg hørte trommene gå i gang fra hovedscena. Men så fort jeg var inne i pitten, midt i første låt, var det bare å senke skuldrene og nyte litt deilig, stødig metalcore.
Bandet åpner med låta «Pull Harder on the Strings of Your Martyr» fra Ascendancy-skiva som hadde 20-års-jubileum i fjor. Fint at de starter med en låt som virkelig viser bredden: fra clean-vokal til masse skriking.
Vokalist Matt Heafy oser av spilleglede. Flere ganger prøver han på noen barske miner, men et smil vinner alltid gjennom. Det er herlig å se at de koser seg på Ekebergsletta – og det er ikke så rart med de 25 varmegradene som vi hadde på sletta. Gitarist Corey Beaulieu som tar backingvokalen imponerer virkelig med noen solide screams. Det er en flott dynamikk mellom ham og Heafy: mens Corey skriker får Heafy løpe ut på catwalken og vise tunga til publikum og dra en gitarsolo.
Lyden er stort sett god, men det hender at det er noe klipping eller kutt av vokalen, dette forsvant heldigvis utover i settet. Vi får oss en dusj med konfetti og låta «Until the World Goes Cold». En litt mer vokalpreget og melodisk låt hvor clean-vokalen til Heafy kan komme bedre frem.
Det er hele 8 år siden Trivium sist var i Norge, og Heafy nevner på scenen at han alltid ber agenten om å få komme hit igjen. Han avslører til og med at de allerede planlegger en tur til neste år. Et godt tegn for oss norske fans! Bandet var ofte i Norge fra 2005 til 2012 hvor de spilte her nesten hvert år.
Hvis dette er formen bandet er i til neste visitt, er jeg nok ikke vond å be på konsert!
Vi får også den nesten sju minutter lange låta «Catastrophist», som var førstesingelen til What the Dead Men Say fra 2020. Enda en av de mer melodiske låtene som svinger godt over sletta, bandet leverer rett og slett gull.
«The Sin and the Sentence» får en solid respons fra publikum og i hvert fall rundt pitten hvor jeg befant meg er det masser av crowdsurfing mens pyroen varmer oss som er samlet foran scenen.
Som så mange andre band, er de heller ikke fremmede for å hause opp moshpitten eller få folk med på sangen. Og under «Capsizing the Sea» bruker Heafy sjansen til å få oss alle ned på kne slik at hele Ekebergsletta kan hoppe opp når sistelåta, «In Waves» treffer. Fæl trend for oss med rykende ferske kneskader som gjerne liker å stå langt fremme alikevel. Heldigvis er «In Waves» en ekte råklassiker som både gamle og nye fans virket begeistret for.
Hvis dette er formen bandet er i til neste visitt, er jeg nok ikke vond å be på konsert!
8/10 | Kenneth Svenning
The Carburetors
Strømbruddet som rammer hele Ekebergsletta sørger for at The Carburetors må vente et kvarter ekstra før de kan sparke i gang sin konsert i teltet. Lydprøvene drar ut i det som føles som en evighet, og for et band som har gjort «Fast Forward Rock’n’Roll» til sitt varemerke blir ironien nesten litt for god.
The Carburetors har ikke spilt på festivalen siden 2016, den gang i Halden, så det er jaggu på tide at de får innta Ekebergsletta. Dette er første gang undertegnede ser bandet uten gitarist Kai Kidd, som forlot bandet for et par år siden, så jeg er spent på hvordan det vil fungere. Ny i gjengen er Phillie Obuskovic, og selv om han leverer riffene med overbevisning, mangler det litt av den uforutsigbare scenepersonligheten Kai har vært kjent for gjennom en årrekke. Musikalsk er det lite å utsette, men showmessig er skoene rett og slett litt for store å fylle.
Bandet byr på både klassikere og ferskt materiale fra det splitter nye albumet We Ride at Night. «I Wanna Rock’n’Roll» dediseres til publikummet som har reist langt for å se dem, mens «Down in Flames» og «Who Likes to Boogie?» viser at de nye låtene glir sømløst inn blant de gamle. Sistnevnte dediseres til Backstreet Girls-vokalist Bjørn Müller.
Bandet byr på både klassikere og ferskt materiale fra det splitter nye albumet.
Det er likevel de gamle låtene som sparker best, som «Burning Rubber» og «Whole Town Is Shakin’», og ikke minst «Lords of Thunder» (selv uten Shagrath på gjestevokal). Frontmann Eddie Guz er i godt humør gjennom hele settet, snakker engelsk til den utenlandske fansen og forteller at bandet har gledet seg lenge til å spille på Tons of Rock i år.
Teltet fylles med både pyro og allsang under «Fire It Up», før avslutningen med «Burnout» kommer med en formaning om å ta vare på oss selv for det er det ingen andre som gjør. Gitarene «knuses» demonstrativt på scenen etter siste låt, riktignok bare på liksom, som en liten påminnelse om at det fortsatt er Kai Kidd som har copyright på denne øvelsen.
Likevel er det kanskje publikum som aldri helt kommer opp i turtall. The Carburetors er vel mest vant til klubbscener hvor hver eneste refrenglinje ropes tilbake fra salen, mens festivalpublikummet ikke nødvendigvis er blodfans. Riktignok får vi både ølkasting og allsang, men det vante samspillet med publikum uteblir litt denne gangen.
7/10 | Marianne Lauritzen
Det vante samspillet med publikum uteblir litt denne gangen.
Babymetal
Det japanske fenomenet Babymetal var neste band ut på Vampire Stage. Formodentlig av årsaker forbundet med strømbruddet tidligere på dagen var de ca. tre kvarter forsinket, men etter hvert kom jentetrioen og deres maskerte backingmusikere på scenen. Og jeg må si at metallsjangeren har utviklet seg siden Iron Maiden hjemsøkte pubene i Øst-London på det sene syttitallet.
Man kan lure på om Babymetal er en spøk? Eller en eller annen platebransjemoguls våte drøm? De tre damene er vel så mye dansere som de er vokalister, og minst en av låtene var instrumental, så da fungerte de kun som dansere. Pene å se på er de jo, men om dette har noen musikalsk verdi, er høyst diskutabelt. Dette er selvfølgelig subjektivt, og ikke opp til meg å avgjøre på vegne av gud og hvermann.
Babymetal var morsomme i fem minutter eller så, men livet går helt fint videre uten mer av dette!
For å beskrive musikken for uinvidde (som jeg var før Tons): Babymetal spiller noe jeg vil beskrive som elektrodiscometal. Husk hvor dere leste dette begrepet først! Xavier Russell i Kerrang! kom opp med betegnelsen «thrash metal» i 1983 eller så. Jeg kom opp med «elektrodiscometal» som skribent i Blezt i år. Så det så!
Nuvel. Babymetal var morsomme i fem minutter eller så, men livet går helt fint videre uten mer av dette! De av dere som lurer på hvilke låter de spilte kan sjekke setlist.fm. Peace out!
3/10 | Dag Rossing
Dumdum Boys
Dumdum Boys er ikke fremmede for Tons of Rock-publikummet. De spilte på festivalen i Halden i 2015, men dette er første gang de gjenerobrer scenen etter at festivalen flyttet til Ekebergsletta. Og det er absolutt ikke for tidlig. Få norske band passer bedre inn på en varm festivaldag med tusenvis av publikummere klare for allsang.
Dumdum Boys entrer scenen med en selvtillit som bare gamle ringrever kan ha. Selveste «Enhjørning» åpner festen, og allsangen er et faktum allerede fra start. «Lunta brenner», «Blind», «Mitt hjertes trell» og «Gå på vannet» følger på før Prepple ønsker publikum velkommen. Han virker oppriktig ydmyk for å få spille for om lag 38.000 festivaldeltakere.
Konserten løfter seg ytterligere et hakk med gamle klassikere som «En vill en» og Døden på Oslo S-låta «Englefjes». Prepple tar seg en tur ut på catwalken, lar publikum synge store deler av refrenget alene og får hele sletta til å gynge i takt, mens «Krimm» leveres med tamburin og glimt i øyet.
Plutselig fylles bakskjermen med et stort Pride-flagg mens bassist Aslak Dørum henvender seg til publikum: – Har dere det bra, metallhuer? spør han før han kommer med en lang lekse om hva han mener om Pride-motstandere.
– Vi skal spille en sang for de som går inn på barneskoler for å stjele flagg fra unger, sier han. – Og vi skal spille en sang for kjerringa som sitter hjemme og får angstproblemer av at det fins jenter som kliner med jenter og kaster seg over tastaturet med vinglasset i hånda og sprer masse dritt.
Dørum forteller videre at han trodde kampen var vunnet, men at trollene fortsatt ikke ser ut til å gi seg. – Men vi gir oss heller ikke! roper han til høylytt jubel fra publikum mens de drar i gang «Kald dag i helvete», før Prepple kaster en ølboks til noen på første rad under allsangvennlige «Slave». En liten gest bekrefter den uhøytidelige tonen i konserten.
Du vet hva du får, og du vet at de leverer.
Etter «Takke faen» og «Boom Boom» introduserer Prepple «en sang du kan tenke på i morra tidlig når du våkner», før «Møkkamann» får allsangen til å runge over sletta. Prepple kaster sin sedvanlige stripete trøye, men bandet er langt fra ferdige ennå.
– Vi har ikke så mange låter, så vi tar en coverlåt, fleiper Prepple, før han tar noen ro-bevegelser som avslører at «Bønda fra nord» er neste. Ettersom denne låta ble gitt ut av Racer – Dumdum Boys’ eget alter ego – covrer de i praksis seg selv, og den gamle fotballsangen fra 1998 blir et av dagens største allsangnummer. Med storskjermvisning av Norges VM-kamp mot Frankrike bare to dager unna fungerer den også som en perfekt oppvarming for hva vi har i vente på sletta fredag kveld.
«Splitter pine» sender stemningen enda et hakk opp før Dumdum Boys avslutter, som de gjerne gjør, med «Metallic hvit». Prepple leker seg med en lyskaster ute på catwalken, mens bandet runder av en varm, leken og publikumsfriende opptreden som viser hvorfor de fortsatt er blant landets sikreste festivalkort. Riktignok glemmer de å spille «Lunch i det grønne», men det får så være i et tilmålt festivalsett.
Det er noe befriende med band som Dumdum Boys. De forsøker aldri å finne opp seg selv på nytt. Du vet hva du får, og du vet at de leverer. I solsteika på Ekebergsletta blir det en trivelig, ujålete og publikumsvennlig konsert, proppet med udødelige slagere som fortsatt treffer like godt. Kort sagt, en konsert det rett og slett er umulig å mislike.
8/10 | Marianne Lauritzen
Blood Incantation
Blood Incantation er jo et av den senere tids sensasjonsband. Amerikanerne fra Denver i vintersportstaten Colorado har fått mange nye tilhengere siden utgivelsen av sitt nyeste album Absolute Elsewhere – strengt tatt det nest nyeste, om man regner med et filmmusikkalbum som ikke minner mye om deres øvrige verker. Jeg har mange venner som regner dette albumet som det mest geniale siden oppfinnelsen av ostehøvelen. Selv er jeg noe mer reservert. Death metal har aldri vært min «greie». Men nå som de var annonsert til Moonlight Stage (teltscenen) på Tons of Rock skulle de absolutt (elsewhere) få en sjanse.
Og jeg må si at jeg absolutt (elsewhere) forstår at folk liker dette! Musikken er mektig! Death metal, ja, men ispedd liberale mengder av alt fra ting som minnet om karnivalmusikk til Pink Floyd’ske partier der Paul Riedl sang med clean-vokal.
De spilte Absolute Elsewhere fra ende til annen.
De spilte Absolute Elsewhere fra ende til annen. Det var liten grad av kommunikasjon med publikum (Riedl annonserte at «nå begynner vi på side 2»), og vokalen lå litt vel lavt i lydbildet etter min mening, men dette var muligens med hensikt (?). Men ellers var det ikke mye å trekke for her.
Undertegnede blir nok aldri noen death metal fa(e)n, men jeg gjør et unntak for Blood Incantation. I morgen stikker jeg ut og kjøper Absolute Elsewhere. Jeg er nemlig av de som kjøper musikk i fysisk format fremdeles!
9/10 | Dag Rossing
Jordsjuk
Et av bandene jeg var mest spent på å se på årets festival! Med kun én fullengder utgitt, som vant Spellemannprisen for årets «Hardrock og Metal» i 2025 var de klare for å innta festivalens kjipeste scene, Storm Stage. Den er liten og plassert inne i ølteltet og den eneste grunnen til at jeg kaller den kjip er fordi det også er her vi stort sett får oppleve den verste lyden under festivalen.
Bandet åpner med singelen «Ingen skånsel» og vokalist Lloyd «Mannevond» Hektoen sparer ikke på kruttet!
Jeg starter konserten stående langt fremme og lyden begynner litt dårlig, men til gjengjeld er lysshowet overraskende bra til konserten her. Til tredjelåta «Parasitt» tar trommene helt over i miksen, men jeg fanger meg selv i å synes det er litt deilig uansett siden plakaten ikke har den hardeste lineupen vi har sett.
Det er god kok i moshen.
Mannevond er en knallgod frontfigur som er dynamisk rundt på scena og samspillet i bandet sitter som et skudd. Han treffer en fin tone mellom å ta seg truende ut under låtene og å vitse litt mellom dem, og skyter at låta «Skreddersøm» ikke heter det pga. alt det fete merchet vi kan få kjøpe i merch-boden.
Tittellåta til albumet Naglet til livet treffer rett hjem, den er røff, sinna og Mannevond gir låta trøkket den trenger! Jeg beveget meg litt lengre bak mot lydboksen for å prøve å få best mulig lyd til de siste låtene. Moshen er det god kok i og jeg må nikke fornøyd til de siste låtene fra lengre bak hvor lyden var god.
Storfornøyd med min første Jordsjuk-konsert, gleder jeg meg allerede til å se dem igjen til høsten.
8/10 | Kenneth Svenning
Storfornøyd med min første Jordsjuk-konsert.
The Offspring
Det er snart fire tiår siden The Offspring ble startet i California, og selv om besetningen har endret seg underveis, er det fortsatt vokalist Dexter Holland og gitarist Kevin ‘Noodles’ Wasserman som er de naturlige frontfigurene. De er de eneste gjenværende medlemmene fra bandets enorme gjennombrudd på 90-tallet, og samspillet mellom de to er fortsatt selve motoren i bandet. De glitrer av spilleglede, intern humor og en kjemi som bare kan bygges gjennom flere tiår på veien.
Bandet åpner med «Come Out and Play», før «All I Want» følger i en bittelitt tam utgave hvor vokalen til tider drukner i lydbildet. Heldigvis tar nivået seg raskt opp igjen. «Want You Bad», «Staring at the Sun», «Hit That» og «Original Prankster» holder tempoet oppe, mens et oppblåsbart skjelett setter et passende teatralsk preg på «Hammerhead» og «Bad Habit».
– There are seventeen mosh pits going on here. These guys are so loud, konstaterer Dexter Holland med et smil før Black Sabbath fyrer opp enda mer liv foran scenen.
Midtveis tar bandet nemlig en liten omvei med korte utdrag av klassikere som «Paranoid», «Crazy Train» og til og med «I Dovregubbens hall», før Noodles plutselig drar i gang «Love Story». Holland erklærer seg som Swift-fan og oppfordrer publikum til å lage «den største moshpiten noensinne til en Taylor Swift-låt». Det er morsomt, men sekvensen med covere og musikalske avstikkere blir kanskje litt lengre enn nødvendig og bremser flyten i konserten.
Resten av settet leverer derimot på alle fronter. «Why Don’t You Get a Job?» akkompagneres av gigantiske badeballer som svever over publikum, «Pretty Fly (for a White Guy)» får selskap av tre oppblåsbare skydancere på scenen, og allsangen når nye høyder under «The Kids Aren’t Alright».
Det lett å forstå hvorfor de fortsatt fyller festivalsletter verden over.
Etter en kort pause kommer ekstranumrene «You’re Gonna Go Far, Kid» og «Self Esteem», begge ledsaget av konfetti og et publikum som synger nærmest høyere enn bandet selv.
Det eneste spørsmålet som melder seg etterpå, er hvorfor The Offspring ikke står på hovedscenen. Rundt Vampire Stage er det stappfullt av mennesker, og bandet fremstår som en naturlig headliner. Faktisk føles det som om de burde ha byttet plass med Bring Me the Horizon som avslutter kvelden på Scream Stage. Mange ser også ut til å forlate festivalområdet etter at The Offspring er ferdige.
For undertegnede blir dette et av festivalens definitive høydepunkter. Ikke bare var det denne konserten jeg hadde sett mest frem til i forkant, som et av få band på årets plakat jeg aldri har fått sett tidligere, men jaggu klarte de å innfri også.
The Offspring viser at de fortsatt er et særdeles underholdende liveband, og når du legger til kjemien mellom Dexter Holland og Noodles mellom låtene, er det lett å forstå hvorfor de fortsatt fyller festivalsletter verden over.
8.5/10 | Marianne Lauritzen
Blood Fire Death – A tribute to Quorthon & Bathory
Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til da jeg nærmet meg årets versjon av Moonlight Stage, ofte bare referert til som «teltet». Teltet har i årets utgave av festivalen byttet plass med Vampire Stage tilbake til slik det var i 2019, første gang festivalen tok plass oppe på Ekeberg.
Teltet er en mye etterlengtet oppgradering og årets versjon funket særdeles bra! På venstre side er det bygget to opphøyde plattformer slik at man har mye bedre sikt også er det noen strategisk plasserte skjermer som gjør at man kan se fra plattformene og om man står i utkanten/utenfor teltet om det skulle bli trangt der inne. Av erfaring vet vi at det gjerne blir folksomt foran scenen og ved utgangen. Få tar turen opp på plattformene, særlig den første festivaldagen. Det virket heldigvis som flere lærte seg dette utover festivalen.
BFD er en supergruppe med noe skiftende personell som reiser rundt og spiller Bathory-låter for å hylle Bathorys betydning for sjangeren og bandets låtskriver, den avdøde Thomas «Quorthon» Börje Forsberg. Dette ble gjort først en måned etter Quorthons død i 2004, da en gruppe spilte Bathory-låter på den gamle Bergensfestivalen «A Hole in the Sky». 20 år etter Quorthons død ble gruppen Blood Fire Death startet og de har siden spilt på flere festivaler.
Jeg hadde fått noen anelser via sosiale medier om artister som tidligere har vært med og opptrådt med gruppen, så jeg var spent på hvem som var i lineupen denne dagen. Hovedlineupen besto av:
Erik Danielsson fra Watain på vokal, Ivar Bjørnson fra Enslaved på gitar, Apollyon fra Aura Noir på bass & vokal, Blasphemer fra Vltimas og tidligere Mayhem på gitar, og Faust fra Djevel og tidligere Emperor på trommer.
Konserten åpner med låta «A Fine Day to Die» hvor vi får kveldens første gjestevokalist, det er nemlig Gaahl fra Trelldom og Gaahl’s Wyrd som er først ut. En råsterk åpning og mitt første møte med Gaahl som livevokalist, han legger lista høyt fra starten og jeg merker at folk stadig strømmer inn i teltet.
Gøy å få oppleve en så merittert gjeng musikere fremføre en samling av låter som åpenbart har vært sentrale for dem i egen karriere.
Skuldrene mine kan senkes og det er ingen tvil om at kveldens gjennomgang av Bathory-katalogen fortsatt er i trygge hender når Watains vokalist Erik Danielsson dukker opp. Det er litt synd å se at teltet har plass til 15-20% mer folk enn det som er møtt opp for det jeg vil kalle festivalens beste sett.
Det er tilsynelatende ingen ende på gjester når Enslaveds vokalist, Grutle Kjellson dukker opp for en låt, etterfulgt av Behemoths vokalist Adam ‘Nergal’ Darski. Muligens ville flere publikummere møtt opp om de hadde fått dette med seg i forkant, Behemoth spilte senere i festivalen for en relativt stappfull Vampire Stage som er festivalens nest største scene.
Det er åpenbart mange i scenen, og særlig i svartmetall-scenen, som holder Bathory høyt siden de medvirker på et prosjekt som dette. Mayhems egen vokalist Attila Csihar trer også ut for å synge en låt. Det er deilig å se Attila i en annen ‘rolle’, da jeg etter mange Mayhem-konserter har erfart at den ungarske vokalisten er en mester på det teatralske. Frederick Melander dukker også opp for å spille bass på en låt, han var bassist i Bathory i de første årene til bandet.
Vi får en låt med både Erik og Attila som deler på vokalrollen og det er kult å se alle de yngre som har strømmet til teltet for å kanskje få en første introduksjon til det legendariske svenske bandet. Låta «Sacrifice» er som en nekrofisert Mötorhead, og den får enormt god respons før vi går videre til «Woman of Dark Desires» og konserten avsluttes med bandets tittellåt, «Blood Fire Death».
Et forfriskende aldersspenn på konserten og særlig gøy å få oppleve en så merittert gjeng musikere fremføre en samling av låter som åpenbart har vært sentrale for dem i egen karriere.
Denne konserten her, den var stor.
10/10 | Kenneth Svenning
Bring Me the Horizon
