Lørdag 27. juni 2026
Fra latter til melankoli
Siste dag av Tons of Rock 2026 spenner fra industriell metall og progmetall til humor, klassisk heavy metal, thrash, death og mørke stemninger. Med flere sterke konsertopplevelser får vi en innholdsrik avslutning av festivalen.
Av Dag Rossing, Kenneth Svenning & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Ketil Martinsen & Geir Kihle Hanssen
Lørdagen understreker nok en gang bredden som har gjort Tons of Rock til en festival med plass til nesten alle uttrykk innen rock og metall. Dagen starter med den industrielle metallmaskinen Pain, før stemningen snus fullstendig når DDR serverer tyskifiserte norske slagere og humor fra scenen. Derfra fortsetter det med Black Label Society, Gaerea, Sepultura, Leprous, Accept, Baphy og Death to All, før A Perfect Circle leverer en av festivalens mest stemningsfulle konserter.
Festivalen rundes til slutt av med Limp Bizkit på hovedscenen – en avslutning som neppe vil stilne diskusjonen om hva som er den perfekte headlineren til å sette punktum for fire dager med rock og metal.
Pain
DDR
DDR har siden starten i 1998 gjort en kunstform ut av å oversette norske låter til tysk språkdrakt, med særlig forkjærlighet for låtene til DDE, derav det fiffige bandnavnet. Bak prosjektet står komikerne Atle Antonsen, Johan Golden og Berit Boman (Kristopher Schau var også med i starten, men ga seg etter første album Über Alles). Denne lørdagen gjør de comeback på Tons of Rock og sørger for en solid dose humor og allsang på Ekebergsletta.
Men DDR er mer enn bare en gimmick. Med seg på scenen har de en blåserekke bestående av dyktige musikere, og arrangementene er overraskende forseggjorte. Det er fortsatt først og fremst tull og tøys, men det musikalske nivået gjør at konserten fungerer også utover det humoristiske aspektet.
Åpningen med «Leben ist Leben», deres tyske versjon av Opus-klassikeren «Live Is Life», setter umiddelbart stemningen, før de gir seg løs på DDEs «Det går likar no», her kalt «Es Geht Besser Nun». «Mein Arsch» (selvsagt basert på «Rompa mi») byr på akkurat den typen humor man forventer. Antonsen konstaterer at det er vanskelig å finne inspirasjon i rumpa til Bjarne Brøndbo, og at de derfor heller har latt seg inspirere av Berit sin. Berit stiller villig opp, mens Golden demonstrerer poenget på scenen ved å klapse henne flere ganger på rumpa.
Denne lørdagen gjør de comeback på Tons of Rock og sørger for en solid dose humor og allsang på Ekebergsletta.
«Det var en gang en vestkantrocker, Lars Lillo-Stenberg, som skrev en veldig dust sang om at han følte seg tøff i pyjamas,» sier Golden. «Alle vi veit at det bare er visvas. Det er bare å føle seg kul uansett. Kle den i tysk språkdrakt og alt blir plutselig perfekt,» fortsetter han før de drar i gang «Scharf im Schlafanzug», deres tyske versjon av deLillos-låta «Tøff i pysjamas».
80-tallsklassikeren «Svake Mennesker», eller «Swache Menchen» som den heter her, introduseres med at den ble gitt ut før pulte på seg en løsunge med en fra mars. Humoren er tidvis langt over kanten, men leveres med en såpass leken energi at publikum er med.
«Vi skal over til en av norsk rocks absolutt fineste uttalelser. Det er så sant at vi burde hatt det gravert inn i flagget,» hevder Golden. «Det var en gang Michael Krohn stilte det nydelige spørsmålet: Er det ikke deilig å ha noen å hate? Og det er klart det Michael, det er fantastisk å ha noen å hate!» fortsetter han før «Jemanden zu Hassen» gir en absurd tysk vri på Raga Rockers-klassikeren «Noen å hate».
«Das Leben Ist Zu Schlecht» («Livet er for kjipt») gjøres om til en skikkelig gladcountry-låt, ifølge bandet selv, mens «Die Winde am Kai» («Vinsjan på kaia») introduseres med at mange i publikum sikkert er laget til akkurat denne låta. De inviterer et forelsket par opp på scenen og serverer dem hver sin seidel med varm øl.
Dette er en konsert som er like mye standup som rockeshow, men hvor det musikalske håndverket gjør at det aldri bare blir fjolleri.
«Denne kan dere, den er jo allerede på tysk,» slår Antonsen fast, og publikum synger velvillig med på «99 Luftballons». Det gjør de også under en hysterisk versjon av Adeles «Hello», hvor Antonsen snakkesynger «Guten Tag» og refrengene synges av korist Marianne Sveen (ex-Katzenjammer) som får trekke fremover på scenen for anledningen. Samtidig ruller tegninger av Trump og Putin som kysser over storskjermene – akkurat passe absurd til å passe inn i DDR-universet.
Så får vi en eviglang «Hier Wird Es Leben, Rai-Rai» (DDEs «Rai-Rai»), før bandet takker for seg. Opptil flere ganger. Fire-fem ganger tror vi låta er ferdig, men så spiller de jaggu opp igjen, gang på gang. Publikum er med på leken, og «Noch ein mal!» ljomer fra sletta. Men når bandet til slutt forsøker å komme tilbake på scenen etter først å ha gått av, så har Tons of Rock rukket å skru av lyden – de er allerede på overtid.
Dette er en konsert som er like mye standup som rockeshow, men hvor det musikalske håndverket gjør at det aldri bare blir fjolleri. På papiret høres ideen om norske hits på gebrokkent tysk ut som en vits som burde være over etter én låt. I praksis holder DDR det gående i en snau time, og får en hel festivalslette til å synge med.
8/10 | Marianne Lauritzen
Black Label Society
Black Label Society gikk på scenen etter en introtape som var en mash-up av Black Sabbaths «War Pigs» og Led Zeppelins «Whole Lotta Love». Bandet ble startet på det sene nittitallet av Zakk Wylde, mest kjent som Ozzy Osbournes (R.I.P.) gitarist siden 1987 fram til ca. 2005, og litt til-og-fra siden. Etter tallrike utskiftninger av folk de første årene har line-up’en nå vært stabil i over ti år.
Zakk kom på scenen iført gul kilt, og uten mer om og men klemte de i vei med «Funeral Bell» som ble avløst av «Name in Blood», så vidt jeg hørte den eneste låta fra årets utgivelse Engines of Demolition.
Nå skaffer jeg meg kanskje noen uvenner, men jeg skal innrømme aldri å ha vært noen stor fan av dette bandet eller av Zakk Wylde som gitarist. Ikke at jeg er mye til gitarist selv, men i mine ører har Zakk en mye mer «rotete» gitarstil enn begge hans forgjengere i Ozzys band. Ja, jeg vet det var mer enn to hvis man regner med alle som turnerte noen uker med bandet, men jeg tenker selvfølgelig på Randy Rhoads og Jake E Lee.
Dette var en av de dårligste konsertene jeg overvar på festivalen.
Nuvel. Nok om meg. Etter et par låter til kom uten varsel en litt forkortet utgave av Ozzys «No More Tears», og det var først og fremst etter dette avbrekket det slo meg hvor generisk Black Labels eget materiale er. Ingen av låtene skilte seg særlig ut fra resten, og mer eller mindre alt gikk i samme tempo.
På de siste par låtene tok det seg for så vidt noe opp. Zakk og den andre gitaristen, Dario Lorina spilte med instrumentene bak nakken og i siste låta lekte de seg med «Smoke on the Water»-riffet i et instrumentalparti. Imidlertid må jeg nok si at dette var en av de dårligste konsertene jeg overvar på festivalen, og den dårligste jeg anmelder. Pluss for Ozzy-hyllesten under siste låt da!
5/10 | Dag Rossing
Gaerea
Portugiserne starter ømt med låta «LBRNTH» og for de uante kan dette kanskje hinte at vi skal inn i noe mer poppete som President, men sekundet bandet slår videre fra introen til «Nomad» så kommer en vegg med trommer oss i møte.
Fusjonen av elementer fra black metal og shoegaze har de siste årene gjort post-black, eller blackgaze, til perfekt sommermetal for undertegnede. Danskene i MØL, amerikanerne i Deafheaven (som spilte på Tons i 2025) og franskmennene i Alcest er alle band det er verdt å sjekke ut i denne sjangeren.
«Phoenix» er hakket tyngre igjen og den maskekledde gjengen har bra energi på scena. Vokalisten, som går under navnet Alpha, viser masse personlighet tross det anonyme antrekket. Både clean vokalen og særlig de mørke growlsa høres råbra ut.
Jeg fanget litt av bandets opptreden på Infernofestivalen i 2025, og siden det korte inntrykket den gangen har bandet tydelig modnet på scena. Mellom slagene kommer det fra scenen at dette er det største crowdet de har spilt for… i Norge, men Tons-publikummet burde virkelig telle opp til flere hoder enn en runde på Karmøygeddon eller Inferno, så det gir mening!
Bandet klarer sømløst å skifte mellom det aggressive og den mer nedpå sounden de har.
Låta «Submerged» er et knalleksempel på god inngang eller tilgjengeliggjøring av sjangeren, selv om den starter med en tsunami av trommer, så kommer det rolige partier med synth og clean-vokal. Musikken er kanskje ikke noe for mamma, men det virker som de andre som har tatt sjansen i Moonlight-teltet denne dagen i hvert fall er med på leken.
Vokalisten ber om wall of death og som vanlig er tonserne enkle å be opp til dans. Bandet klarer sømløst å skifte mellom det aggressive og den mer nedpå sounden de har. «Hellbound» blir dagens moshelåt i varmen og til «Luminary» kan jeg ikke unngå å tenke at også sounden til bandet har vokst fra sist skive (Coma) til Loss som kom ut tidligere i år.
En nydelig start på festivalens siste dag for meg det her, portugiserne spiller helt perfekt sommermetal for undertegnede og de kunne gjerne spilt hver dag på sletta for min del. Men jeg skal samtidig ærlig innrømme at jeg ikke er fan av masker, jeg vil gjerne se ansikt, svette og uttrykk!
7/10 | Kenneth Svenning
De kunne gjerne spilt hver dag på sletta for min del.
Sepultura
Gaerea var ferdige i teltet 16:10, akkurat idet Sepultura gikk på scena. På vei bort for å rekke konserten ble jeg fanget i festivalens migrasjonsgang, en slags krampetrekning mot hovedscena, hvor brasilianerne allerede hadde startet. Både åpningslåta «Inner Self» og «All Souls Rising» gikk tapt og mesteparten av «Kairos» røk også.
Sepultura er det andre prosjektet startet av Cavalera-brødrene Max og Igor, som spilte på årets festival. (For de som er interesserte har enda et prosjekt, Soulfly, også Norge på turneskjemaet sitt for høsten.)
Cavalera skulle spille hele Chaos A.D.-skiva til Sepultura, men måtte dessverre bukke ut etter knappe fem låter på grunn av strømbrudd. Jeg regnet også med at Sepultura kom til å spille en del fra samme skive, så det hadde vært artig å sammenligne dem. Dessverre mistet jeg de fleste låtene som overlappet fra Cavalera-settet.
Mengden Sepultura-skjorter jeg så på sletta denne dagen gjorde det klart at folk her har større forkjærlighet for det brasilianske bandet enn det jeg selv har. Denne gangen er bandet ute og feirer 40 år samtidig som de er på en avskjedsturne, konserten på sletta blir nemlig reklamert som «last time in Norway» – dette kunne jeg ikke gå glipp av.
Denne gangen er bandet ute og feirer 40 år samtidig som de er på en avskjedsturne.
Til «Kaiowas», en nesten fire minutters trommepreget instrumentallåt, får vokalist Derrick Green hvilt stemmen og trommet fra seg litt på en tromme fremst på scenen. Mot slutten av låta kommer det en armé med folk ut på scenen med trommestikker i hendene. Jeg klarer ikke helt å plassere hvem alle er, men jeg drar kjensel på trommefenomenet Bård Kolstad fra norske Leprous som en av dem.
Noen flere låter fra Chaos A.D. blir det derimot, vi får klassikerne «Territory» og «Refuse/Resist». Green lyder godt og den kjente Sepultura-vokalen høres ut som den skal på sletta.
Bandet har spilt på Tons to ganger tidligere, både i Halden i 2014 og på Ekebergsletta så nylig som i 2022, så jeg regner med det er mange som har fått gleden av å oppleve dem før dette siste Norgesbesøket til bandet.
For fansen var nok dette en historisk konsert, for meg ble det artig å få mitt første livemøte med det legendariske bandet fra Brasil.
Kenneth Svenning
Leprous
Leprous fra Notodden startet tilværelsen som ex-Emperor vokalist Ihsahns backingband, men har de siste 20 år eller så stått på egne ben, og har med tiden blitt en av Norges største aktører innen progressiv rock og metal. Faktisk er de større i enkelte andre land enn de er i hjemlandet.
Leprous åpnet konserten på Vampire Stage som de gjør sitt hittil siste album, Melodies of Atonement, med «Silently Walking Alone».
Noen store scenepersonligheter kan vel knapt Erling Solberg, Tor Oddmund Suhrke og deres bandkamerater sies å være – unntaket er trommis Baard Kolstad som var litt duracellkanin og fikk folk til å klappe i takt under «Nighttime Disguise», som kom som låt nr. to. Men det skal sies at Solberg har vokst enormt som frontmann siden jeg så bandet første gang for kanskje 15 år siden. I dag framstår han langt mer utadvendt og snakker villig vekk til publikum mellom låtene, uten at det høres unaturlig ut.
Leprous leverte varene og vel så det på Vampire Stage denne ettermiddagen.
Repertoaret var hentet fra mer eller mindre hele bandets karriere, med en viss vekt lagt på nyere plater. En aldri så liten overraskelse kom litt uti konserten da Solberg kunne fortelle at de på et Canada-besøk hadde blitt utfordret til å spille en norsk låt av en annen artist enn dem selv, tatt på sparket. Valget hadde falt på «Take on Me» av A-ha, og den framførte de her òg, nå i en vesentlig mer innøvd utgave enn jeg går ut fra var tilfelle i Canada. Det er ukjent om låtskriver Pål Waaktaar var blant publikum, men det er kanskje tvilsomt?
Solberg ga også uttrykk for at låta de nettopp hadde spilt var langt mer oppløftende enn minst 90% av Leprous’ eget materiale, men at det da var på sin plass å følge den opp med en av deres egne (få) mindre melankolske viser, og den æren tilfalt «Alleviate» fra Pitfalls.
Leprous leverte varene og vel så det på Vampire Stage denne ettermiddagen. Denne melankolske varianten av progmetall kan kanskje virke litt ugjennomtrengelig på enkelte, og hvis jeg absolutt skal pirke på noe må det være at Solberg & co. gjentar seg selv litt vel mye nå for tiden. De første årene de holdt på utviklet de seg mye fra plate til plate, men denne utviklingen har langt på vei stagnert i senere år, kanskje bortsett fra at de har blitt litt «snillere» og mindre intense.
Men det er mest på plate. Her på sletta sparket de bra fra seg denne lørdagen og jeg tviler på at noen som ble ved Vampire gjennom hele konserten, fant særlig mye å utsette på den.
9/10 | Dag Rossing
Accept
Tyske Accept kan vel, sammen med Helloween og muligens noen mindre kjente band, regnes som opphavsmennene til den grenen av metal som er blitt hetende melodiøs speedmetal eller «tyskermetall». I år markerer de 50 år som band, hvilket det òg ble gjort et nummer ut av på Ekebergsletta.
Gitarist Wolf Hoffman er eneste gjenværende originalmedlem av Accept. Med seg som vokalist har han amerikanske Mark Tornillo som har vært med siden 2009, og snart kan titulere seg veteran han òg. De resterende medlemmene har vært med vesentlig kortere, Christopher Williams på trommer siden 2015 og gitarist Philip Shouse og bassist Martin Motnik har begge vært med siden 2019.
Det braker løs med «Metal Heart» fra bandets mest suksessrike periode på midten av åttitallet. Jeg skal være villig til å innrømme at jeg i denne perioden ikke var noen fan av bandet. Det hadde egentlig mest med originalvokalist Udo Dirkschneider å gjøre. Jeg vet at han har mange fans, men dette er subjektivt, og jeg kunne aldri utstå den mildt sagt spesielle stemmen hans. Da låt «Metal Heart» vesentlig bedre sunget av Tornillo, i hvert fall i mine ører.
Den vesentlig nyere «Teutonic Terror» kom så, og vitnet om at bandet fremdeles makter å komme opp med gode låter, fem tiår inn i karrieren, riktignok med noen avbrekk nå og da. «Restless and Wild» er fra antikken igjen og fortsatte momentumet.
Man kan selvfølgelig si at mye av dette fortoner seg noe klisjéfylt i våre dager, men bevares så gøy det er!
På dette tidspunktet snakket (eller skrek, er kanskje riktigere å si) Tornillo til publikum for første gang. Han kunne blant annet fortelle at bandet hadde et nytt album på gang med nyinnspillinger av gamle låter. Jeg vet ikke hva som er Accepts motiv for å gjøre dette, men ofte har det noe med at man har mistet rettighetene til de originale innspillingene når artister gjør dette. Det kan selvfølgelig også være at de rett og slett ville ha studioinnspillinger av disse låtene med Tornillos vokal på, men jeg holder en knapp på den første forklaringen.
Uansett skulle vi få et sett dominert av klassikerne fra åttitallet, og ikke noe (så vidt jeg oppfattet) fra de aller siste platene – selv «Pandemic» er fra før pandemien. En ting vi fikk var et par medley’er, så vidt jeg forsto, bestående av noen av disse låtene som skal være med på den kommende skiva med nyinnspillingene. Jeg er personlig ikke så glad i medley’er (spill hele låta eller la være!), men her fikk vi i det minste hele versjoner, eller noe tilnærmet, bare at de hang sammen.
Og selvfølgelig fikk vi «Up to the Limit», «Breaker», «Princess of the Dawn», «Fast As a Shark» og «Balls to the Wall». Og publikum gaulet med i de allsangbare refrengene, som de fleste av disse låtene har. Man kan selvfølgelig si at mye av dette fortoner seg noe klisjéfylt i våre dager, men bevares så gøy det er! Og det kom fra meg, som i beste fall er en moderat fan.
Accept avsluttet med «I’m a Rebel», og jeg er sikker på at ingen var misfornøyde da de gikk for å kjøpe seg en ny øl. Gratulerer med femtiårsdagen, gutter!
8/10 | Dag Rossing
Baphy
Baphy er en nyere stemme innen norsk black metal, og med sitt symfoniske soloprosjekt har hun med seg band og spiller på Storm Stage. Her løp jeg bokstavelig talt fra motsatt side av festivalen for å få med meg mest mulig av konserten, da de på Storm Stage ikke har spilt de lengste settene.
Baphy er kanskje mest kjent for sin noe uvanlige kombinasjon av å være trommis, låtskriver og vokalist på en gang – ikke akkurat den enkleste kombinasjonen. Baphy tilbringer heller ikke hele konserten bak stikkene, hun kommer også frem og tar rollen som frontfigur og lar trommene gå til playback på låter hvor hun er fremme på scenen.
Lyserosa hår og hvite klær er kanskje ikke det man oftest forbinder med svartmetallen, men når Baphy åpner munnen på scena står det ikke igjen noen tvil om hva dette er. Herlig vokal med solide screams gjør at jeg kunne være fornøyd med løpeturen selv om jeg bare nådde halve settet.
Kenneth Svenning
Lyserosa hår og hvite klær er kanskje ikke det man oftest forbinder med svartmetallen, men når Baphy åpner munnen på scena står det ikke igjen noen tvil om hva dette er.
A Perfect Circle
A Perfect Circle er kanskje ikke det mest opplagte festivalbandet. Den mørke, atmosfæriske musikken deres krever gjerne litt mer av publikum enn mange av de andre bandene på festivalplakaten, og med en frontfigur som sjelden søker rampelyset, er det ikke akkurat oppskriften på en klassisk festivalsuksess. Likevel er det få bookinger på årets Tons of Rock som føles mer spennende enn denne, for undertegnede i hvert fall.
Bandet ble startet i 1999 av gitarist Billy Howerdel og vokalist Maynard James Keenan, kjent som frontfigur i Tool og Puscifer. A Perfect Circle har gjennom årene bygget en egen identitet med en blanding av alternativ rock, progressiv metal og mer melankolske uttrykk. Deres siste studioalbum er Eat the Elephant fra 2018, så det begynner å bli på tide med nytt materiale. Tools comeback og aktivitet rundt Puscifer har vel tatt mye av tiden til Maynard de siste årene. Begge bandene har for øvrig også gjestet Tons of Rock tidligere, i henholdsvis 2024 og 2023.
Som siste band ut på Vampire Stage denne lørdagen åpner A Perfect Circle med «The Package», før «Weak and Powerless» umiddelbart viser hvorfor bandets katalog har fått en trofast fanskare. «Disillusioned», «The Doomed» og «Rose» følger, før den nydelige «Gravity» skaper et av kveldens mest stemningsfulle øyeblikk. Her får bandets dynamikk virkelig komme til sin rett, med et intenst og samtidig kontrollert uttrykk.
Selv om Maynard er en frontfigur som sjelden søker oppmerksomhet, er stemmen hans fortsatt den store bærebjelken.
Maynard James Keenan står som vanlig langt bak på scenen, men sammenlignet med sist jeg så A Perfect Circle i Oslo Spektrum i 2018, er han langt mer synlig denne gangen. Da sto han nærmest skjult i mørket gjennom hele konserten. På Tons of Rock brukes storskjermene mer aktivt, selv om det brukes effekter på filmingen for å gjøre bildene mer uklare, og med en mindre scene føles opptredenen hakket mer intim enn sist. Til og med fotografene får lov til å fange noen bilder av ham – noe han vanligvis er svært restriktiv med, blant annet under Tool-konserten på Tons of Rock i 2024.
Selv om Maynard er en frontfigur som sjelden søker oppmerksomhet, er stemmen hans fortsatt den store bærebjelken. Han synger med den samme særegne klangen og kontrollen som på plate, fra de vare og stemningsfulle partiene til de mer intense utbruddene.
Videre leverer bandet låter som «Blue», «TalkTalk», «3 Libras» og «The Outsider», før «Counting Bodies Like Sheep to the Rhythm of the War Drums» byr på tendenser til allsang med sitt intense «Go back to sleep»-refreng.
A Perfect Circle kommer aldri til å være det bandet som får en hel festivalmengde til å juble kollektivt, men det er heller ikke meningen.
Stemningsfulle «The Noose» og «Starless» viderefører den mørke og suggererende atmosfæren, før Maynard for første gang bryter tausheten og annonserer at han kommer tilbake til Oslo med Puscifer i oktober. Avslutningen med «Judith» skrur opp energien igjen og gir konserten en finale med bra trøkk.
Det største problemet denne kvelden er egentlig ikke bandet, men rammene rundt. Med sen spilletid på en lørdag og ekstremmetall som eneste reelle alternativ på de andre scenene, blir det en del skravling i publikum. Det er synd, for A Perfect Circle er et band som fortjener å bli lyttet til. Jeg må jobbe meg hardt fremover i folkemengden for å komme unna all kaklingen som ikke har noe med bandet eller musikken å gjøre.
Likevel er dette en konsert som innfrir forventningene for fansen. Og så kommer jeg aldri til å skjønne hvorfor folk som ikke har noe forhold til bandet ikke heller kan stå lenger bak hvis de bare skal skravle uansett. A Perfect Circle kommer aldri til å være det bandet som får en hel festivalmengde til å juble kollektivt, men det er heller ikke meningen. Årets beste booking, IMHO.
9/10 | Marianne Lauritzen
Death to All
Når klokka slår 20:15 og Death to All skal starte er det ganske glissent i teltet og jeg tenker at mange var ved Vampire Stage for å sjekke ut Maynard og hans A Perfect Circle. Valget var lett for meg på denne festivalen, med tribute til den skandinaviske death metal giganten Bathory på onsdag, måtte tributen til det legendariske amerikanske death metal-bandet Death også sjekkes ut. Her vil jeg skyte inn at dette er to knallbookinger fra Tons!
Vi er i trygge hender fra første strofe og jeg lar meg overraske over hvor groovy Florida-bandet kan være. Fra starten er det lett å se godt samspill på scenen, de samles ved trommesettet og kjører en kollektiv fistbump før de starter konserten, og det er noen blikk med internhumor og lure glis. Spillegleden smitter fint her selv om bandet ellers ikke byr så mye på seg selv.
Litt uti «Zombie Ritual», som er andre- eller tredjelåta, så har teltet gått fra å være relativt tomt til å bli relativt fullt og folk strømmer stadig til konserten.
«Lack of Comprehension» byr på deilige bassriff. Vokalist Max Phelps er rolig mellom låtene, men det er bassist Steve Di Giorgio som medvirket i Death i perioder som står for praten. «Grattis med sporten, sånn da var det sagt, nå kan vi få det ut av systemet». Enkelt og presist her, det må jeg hylle etter å ha blitt dratt gjennom det som føltes som en 25 minutters fotballprat med The Hives tidligere på festivalen.
«The Philosopher» blir etterfulgt av den nesten åtte minutter lange «Spiritual Healing».
Vi er i trygge hender fra første strofe og jeg lar meg overraske over hvor groovy Florida-bandet kan være.
Så kommer det en hyllest til kveldens hovedperson, Deaths avdøde, originale låtskriver, gitarist og vokalist – Chuck Schuldiner (1967-2001) og Di Giorgio ytrer fra scenen: «This is about Chuck, this is about his vision. We’re here to give you some nostalgic fucking death metal. We’re gonna play songs from every album that Chuck wrote!».
Etter hyllesten får vi «Symbolic», «Zero Tolerance» og «Crystal Mountain», alle fra Symbolic-skiva som kom i ’95. Låtene er kanskje enklere enn den moderne deathmetallen, men jeg velger å se på det som en styrke her, at de kan formidle så godt på et noe enklere plan. Musikken får puste og vokalen får skinne. Deilig er det.
Max Phelps gjør en knallvokal på alle låtene og Di Giorgio skifter mellom 3-strengers bass og en 6- eller 7-strengers. Jeg er for nærsynt til å klare tellinga. De to andre bandmedlemmene, Gene Hoglan (trommer) og Bobby Koelbe (gitar) er mer anonyme på scenen og lar heller musikken stå for sitt uttrykk. Bandet ser ut til å kose seg masse og det er åpenbart kameratskap i måten de beveger seg og spiller på scenen, herlig å se.
Som de ønsket, og formidlet fra scena, var Death to All en knall nostalgitripp for mange. Jeg var heldig å stå bak en dame med en øl i hver hånd som brølte med på hver eneste sangtekst – knallsterkt levert! Men i tillegg til de som hørte ihjel Death på 80- og 90-tallet var det uten tvil mange i teltet som enten er nyere fans eller kanskje fikk møte musikken for første gang, på en liveopptreden. Det er jo den beste måten å oppdage musikk på, eller?
9/10 | Kenneth Svenning
Death to All var en knall nostalgitripp for mange.
Limp Bizkit
Limp Bizkit får æren av å avslutte årets Tons of Rock, men siden bandet har fullstendig fotoforbud blir det heller ingen ordinær konsertomtale herfra. Det er bred enighet blant norske medier at artister som setter begrensninger for pressefriheten, ikke fortjener mye spalteplass.
Det som likevel er verdt å merke seg fra festivalområdet er at publikumstettheten virker å ha endret seg utover kvelden. Mange beveger seg bakover mot bordområdet, og en del har allerede forlatt festivalen før siste band går på.
Limp Bizkit har utvilsomt en stor fanbase og mange trofaste tilhengere, men spørsmålet melder seg likevel: Var dette det riktige bandet til å sette punktum for hele Tons of Rock 2026? Etter fire dager med et sekstitalls konserter, mye lyd, solstikk og altfor mange folk, var det kanskje ikke alle som fant den siste puslespillbrikken i festivalens avslutningskonsert.
Når vi forlater området etter å ha fått med oss både «Behind Blue Eyes», «Take a Look Around» og «Break Stuff», samt litt fyrverkeri, tenker vi som vanlig at neste år blir det for mye med fire dager. Men så vet vi samtidig at om noen uker har vi glemt hvor slitne vi var, og setter ivrig opp bingokort over hvilke band som vil bookes neste år. Vi ses i 2027!
