Fredag 26. juni 2026
Dag tre ros i land
Fredagen på Tons of Rock blir en salig blanding av gamle rockeikoner, knallsterke liveband og svartmetall i verdensklasse. Og etter endt program på hovedscenen samles tusenvis foran storskjermen for å følge Norges VM-kamp mot Frankrike.
Av Dag Rossing, Kenneth Svenning & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Ketil Martinsen & Geir Kihle Hanssen
Dag tre av årets Tons of Rock byr på store kontraster. Fra Eivørs stemningsfulle folktoner og Raga Rockers’ norske rockehistorie, via klassisk hardrock fra Queensrÿche, The Hellacopters, Joan Jett & the Blackhearts og Rival Sons, til den teatralske kraftpakken Avatar og bekmørket fra Behemoth og Mayhem.
Samtidig fylles festivalområdet av fotballfeber når tusenvis tar pause fra konsertene for å se Norge møte Frankrike på storskjerm. Fredagen blir dermed en dag der både rocken og idretten samler publikum til store felles opplevelser – om enn noe motvillig.
Eivør
Færøyske Eivør åpnet Vampire Stage på fredagen. Musikken hennes kan være litt vrien å kategorisere, men jeg prøver meg med en krysning mellom folkrock og elektronika. Etter en dramatisk intro kom bandet hennes – to mann på keys og en trommeslager – ut på scenen etterfulgt av damen selv.
Det er tydelig at hun har en del entusiastiske tilhengere, selv på en hardrock/metal-festival som Tons. Selv syns jeg egentlig ikke dette er særlig egnet festivalmusikk. Mulig det hadde passet bedre inn på Midgardsblot eller noe slikt? Eivør selv veksler mellom å dunke på en sjamantromme og å spille gitar (omtrent uhørbart). På et par låter som ikke krevde disse instrumentene var hun kun vokalist.
Dette opplevde jeg som feil setting for musikken hennes.
Eivør gjorde det Eivør gjør. Tidvis er det vakkert, men jeg klarte ikke å bli særlig engasjert i løpet av denne snaue timen hun fikk til disposisjon. Dette er ikke musikk for en utescene i solsteiken (det stekte forresten ikke så mye som ellers under festivalen på fredag, men likevel). Kanskje det hadde vært en bedre idé å ha flyttet dette inn på Moonlight (teltscenen)?
Jeg har ikke et vondt ord å si om Eivør som artist, men dette opplevde jeg som feil setting for musikken hennes.
6/10 | Dag Rossing
Raga Rockers
Raga Rockers er en av bærebjelkene i norsk rockehistorie, og har spilt på Tons of Rock to ganger tidligere, én gang i Halden og én på Ekeberg. Men på årets festival møter publikum et band i en ny utgave. Frontfigur Michael Krohn har de siste årene vært åpen om at kols og astma gjør det umulig å synge en hel konsert. Derfor har Ivar Eidem overtatt vokalen, mens Krohn selv fortsetter som rytmegitarist. Altså er han fortsatt til stede, men i en langt mer tilbaketrukket rolle enn publikum er vant til.
Bandet åpner med «Verden brenner» og tar publikum med gjennom en katalog som har satt dype spor i norsk rocks historie. Låter som «Sannhet på boks», «Rundt og rundt», «Ekspander eller dø», «Parasitt», «Drept kjendis», «Det skjulte kamera», «Aldri mer», «Litt av en gjeng» og «Når knoklene blir til gelé» leveres med den karakteristiske blandingen av enkle riff, skarpe tekster og tørr samfunnssatire.
Men konserten forblir lenge litt innesluttet. Først mot slutten løsner det skikkelig. «Hun er fri», «Noen å hate» og avsluttende «Slakt» får publikum til å synge med, og den allsangen som har manglet store deler av konserten, fyller omsider festivalområdet. Det er en avslutning som løfter totalinntrykket, selv om det tar litt for lang tid.
Selv om Krohn fortsatt er til stede på scenen føles det som om en viktig del av bandets identitet mangler.
Ivar Eidem gjør en hederlig jobb med å forvalte Krohns karakteristiske tekster og melodier. Han forsøker ikke å kopiere originalen, men gir låtene sitt eget uttrykk. Likevel er det umulig å ikke savne Michael Krohn som frontfigur. Raga Rockers er så tett knyttet til hans stemme og scenepersonlighet at et vokalistbytte naturlig nok blir svært tydelig. Selv om Krohn fortsatt er til stede på scenen føles det som om en viktig del av bandets identitet mangler.
Musikalsk sitter det meste der det skal, men konserten blir også litt ensformig. Mange av låtene flyter monotont over i hverandre, og den nokså innesluttede fremføringen åpner for lite samspill med publikum. Mellom låtene er det sparsomt med kommunikasjon, og det er lett å forstå hvorfor flere etter hvert velger å rusle videre til neste scene.
Likevel er det noe fint ved å se Raga Rockers fortsette, til tross for utfordringene. Bandet nekter å la sykdom sette punktum for en karriere som strekker seg over mer enn fire tiår. Selv om dette ikke blir fredagens mest elektriske konsert, er det fortsatt et gledelig gjensyn med en av de viktigste institusjonene norsk rock har fostret.
6/10 | Marianne Lauritzen
Mange av låtene flyter monotont over i hverandre, og den nokså innesluttede fremføringen åpner for lite samspill med publikum.
Kublai Khan TX
Gjengen fra Texas setter nok festivalrekord fra konsertstart til moshpit. Her rakk vel vokalist Matt Honeycutt å brøle omtrent tre ord før pitten var i gang.
Musikken til Kublai Khan TX er en herlig blanding av tunge breakdowns og klassisk gitarchugging med en stødig vokal fra frontmannen. Lydbildet er relativt ensformig uten så mye variasjon på hvor vokalen sitter, men det både funker og mottas fint i teltet, om publikum er noen indikator. Nå gikk jeg glipp av Paleface Swiss tidligere på festivalen, så det var samtidig godt å få med seg et av disse ordentlige ‘moshebandene’.
Stemningen foran scenen var upåklagelig!
Etter tre låter tenker jeg at her må vel min rykende ferske kneskade og 30-pluss-noe unge kropp inspisere festivalstemningen på nærere hold. Etter noen runder trim med andre langhårete eller ikke-hårete metalheads kan jeg også konstatere at årets utgave av teltet ikke er den samme støvfesten som vi har erfart ved tidligere regnfrie utgaver av festivalen, så det er en velkommen og uventet oppgradering.
Fra scenen får vi noen sjangerdefinerende bjeff, og det oppfordres gjerne til headbanging fremfor mosh. Kanskje disse amerikanerne, med en litt annen publikumskultur, er mer selektive i ordvalget enn vi er vant til her på kontinentet.
Kneet overlevde og stemningen foran scenen var upåklagelig! Min egen kondisjon burde det nok jobbes med derimot. Hopper over karakter her, men publikum får full pott.
Kenneth Svenning
Gjengen fra Texas setter nok festivalrekord fra konsertstart til moshpit.
Queensrÿche
Queensrÿche var store favoritter hos undertegnede på store deler av åttitallet. Utover i karrieren, spesielt etter gitarist Chris DeGarmos exit i 1997, ble musikken gradvis mindre interessant. Men da originalvokalist Geoff Tate forlot bandet under en temmelig bitter offentlig skittentøyvask på det tidlige 2010-tallet fikk de en vitamininnsprøytning i form av ex-Crimson Glory vokslist Todd LaTorre, og selv om musikken siden kanskje ikke helt har nådd gammel storhet, har helt klart deres senere plater inneholdt Queensrÿche-musikk slik vi gammelfansen ønsker å høre den. Jeg så fram til denne konserten på Vampire Stage.
«Queen of the Reich» fra bandets spede barndom åpnet settet på Vampire, og det låt grisefett og inspirert fra første stund. Todd er et funn som vokalist på materiale som dette, noe han fortsatte å vise på «Operation: Mindcrime». Han treffer toner som bare hunder kan høre, noe Geoff Tate ikke har vært i stand til på minst et par decennier.
Kun to originalmedlemmer er igjen i dagens Queensrÿche, gitarist Michael Wilton og bassist Eddie Jackson. Den andre gitaristen, Mike Stone, er vel òg etter hvert å regne som en veteran i bandet. Og på trommer finner vi det forhenværende Kamelot-medlemmet Casey Grillo, som må ha hatt en vifte stående direkte under seg. Mye av konserten sto nemlig håret hans rett opp som om han hadde fått elektrisk støt.
Det ble tidlig åpenbart at her skulle det fokuseres på det tidlige materialet. «Warning» fra debutskiva av (mer eller mindre) samme navn fortsatte kalaset. Etter «NM 156», også den fra debuten, skulle vi få et par låter fra oppfølgeren, Rage for Order, «Neue Regel» og «Screaming in Digital». Det var egentlig overraskende mange «deep cuts», altså litt mindre kjente låter, denne første halvtimen eller så av konserten, men som gammel blodfan satte jeg selv egentlig bare pris på det.
Det ble tidlig åpenbart at her skulle det fokuseres på det tidlige materialet.
Og det var nok mange andre blodfans som hadde møtt tidlig opp på Vampire Stage òg; i hvert fall tydet publikumsresponsen på det. «I Remember Now» gled over i «Anarchy-X» som igjen gled over i «Revolution Calling». Denne låta har alltid vært en knallperle av de helt gedigne og Todds vokalprestasjon var helt suveren. Ikke var det noe å si på gitarferdighetene til Wilton og Stone heller. Ikke metallens mest sagnomsuste gitarister kanskje, men dyktige og samspilte som få!
Det begynte å gå mot slutten. «Empire» ble eneste låt fra skiva av samme navn. «Eyes of a Stranger» fikk æren av å avslutte denne kosetimen på Ekeberg. Dette var rett og slett en maktdemonstrasjon av Queensrÿche!
Man kan selvfølgelig henge seg opp i at visse låter ikke ble spilt, og at ingenting fra etter 1990 ble spilt. Litt påfallende var det òg at ingenting fra de fire albumene Todd LaTorre synger på ble framført. Jeg gjetter på at bandet var bevisste på at de spilte på en festival der flere enn kun kjernefansen hørte på, og da kan det være lurt og holde seg til materiale fra sin mest populære epoke. Når det er sagt unnlot de faktisk å spille et par av sine største hits, men personlig var jeg godt fornøyd med det jeg ble servert.
9/10 | Dag Rossing
Dette var rett og slett en maktdemonstrasjon av Queensrÿche!
The Flying 69s
Årets festival bydde endelig på en ny og spennende scene! Her ble en konsert annonsert kun i appen rundt 15 minutter før konsertstart. Det var korte konserter på kun noen låter som ble spilt på Swamp Stage, som var en modifisert container stablet over tre andre containere – som også fungerte som inngangen til The Swamp-området.
En push-notifikasjon i festival-appen forteller meg at Jackass’ Chris Pontius, Kvelertaks Maciek Ofstad, Tarjei Strøm, tidligere Datarock-trommis, og Vreids Jarle Kvåle som også er festivalsjef på sletta skulle visst innta scenen. Heldigvis var jeg i nærheten så da var det bare å vente!
La oss kalle dette en slags hyggelig nepotisme.
I kjent overtenning-stil røsker Pontius av trøya og sier Norge er verdens beste land før han synger videre. Til neste låt får vi et generasjonsskifte da Jarles datter tar over på bass, Tarjeis sønn overtar trommestikkene og Radio Rock-vert Torkil Torsvik inntar scenen live fra radio for å spille et cover av «Lick It Up» fra Kiss.
La oss kalle dette en slags hyggelig nepotisme likevel. Kult å se den yngre generasjonen få prøve seg for et festivalpublikum og det er utrolig god stemning på sletta. Til avslutning får vi 10 år gamle Alfred på gitar og da skal det covres «Erection!» av Turbonegro til enorm allsangstemning!
Tilskuddet av Swamp-scenen sammen med oppgradering av telt-scenen synes jeg er festivalens to beste oppgraderinger for året. Neste gang vil jeg prøve å få sett enda flere av pop-up konsertene om dette fortsetter.
Kenneth Svenning
Tilskuddet av Swamp-scenen sammen med oppgradering av telt-scenen synes jeg er festivalens to beste oppgraderinger for året.
The Hellacopters
The Hellacopters blir hentet inn på kort varsel som erstatter for gitarist Tom Morello (Rage Against the Machine, Audioslave) som må trekke seg av familiære årsaker. Svenskene viser imidlertid ingen tegn til å være en nødløsning. Med sin energiske blanding av hardrock, garasjerock og klassisk rock’n’roll leverer de en solid konsert med godt driv. Publikum tar imot veteranene med åpne armer, og bandet viser at de er mer enn kapable til å fylle plassen de fikk tildelt.
Avatar
En eske blir trillet ut på scenen og det blir stille. Lokket flyttes til siden og opp fra esken kommer en klovnesminket kar med en rød ballong. Det er nemlig vokalist Johannes Eckerström som med ballongen kan minne om klovnen Pennywise fra IT-filmene (basert på boka fra Stephen King). Han løper litt frem og tilbake på scenen, bukker og vinker til publikum før han skviser ballongen så den sprekker, og da er de i gang!
«In the Airwaves» fra 2025-albumet Don’t Go In The Forest er først ut og den både overrasker og minner meg på hvor tungt eller hardtslående Avatar faktisk er. Johannes er en vokalist av rang og det vises rett fra første stund, det er en total maktdemonstrasjon på vokalfronten samtidig som han løper rundt og skjærer grimaser til publikum.
Neste ut er «Let It Burn» med herlige bassmelodier og «The Eagle Has Landed» med deilige gitarriff, ulike men melodiske låter som viser litt av bredden i vokalen. Sistnevnte låt er håpefull og kunne nesten vært førstelåta med sin «Ladies and Gentlemen, your hero has returned again».
Alle som er faste Tons-deltakere bør ha opplevd Avatar til nå, og hvis ikke må man virkelig kjenne sin besøkstid.
Og det stemmer jo, jeg så Avatar for første gang på samme scene på festivalen i 2023. Da hadde jeg aldri hørt på bandet tidligere og ble umiddelbart fan. Da løp Johannes rundt som en sirkusdirektør i en kul rød frakk som han har droppet for årets kostyme.
Selv om Avatar er ganske tungt, synes jeg bandet likevel gjør en stadionvennlig konsert med god allsangfaktor og masse glimt i øyet og sjarm når Johannes prater på scenen. Alle som er faste Tons-deltakere bør ha opplevd Avatar til nå, og hvis ikke må man virkelig kjenne sin besøkstid, for dette er herlig.
«Death and Glitz» og tittellåta «Don’t Go in the Forest» blir godt mottatt tross at de er nye låter. Tittellåta er litt roligere mens «Death and Glitz» svinger en del og har en råkul bassintro.
Til slutt får vi de to store «Smells Like a Freakshow» og en rågod avslutter med «Hail the Apocalypse». En knallsterk konsert som jeg har lært meg å forvente av norgesvennene. Alt jeg kan gjøre er å tenke litt irritert på at jeg gikk glipp av konserten deres på Sentrum Scene i februar, den skulle jeg ha fått med meg!
9/10 | Kenneth Svenning
Dogstar
Dogstar er et band mange først og fremst kjenner på grunn av bassist og skuespiller Keanu Reeves, hvis de kjenner bandet i det hele tatt. Dogstar ble dannet tidlig på 90-tallet, tok en lang pause på over tjue år, tok opp tråden igjen under pandemien og gjorde comeback i 2023 med albumet Somewhere Between the Power Lines and Palm Trees. I våres fulgte de opp med sitt andre album etter gjenforeningen, All in Now, og på Tons of Rock i år spiller de sin aller første konsert i Norge.
Teltet er stappfullt lenge før konsertstart på Moonlight Stage, og det er neppe en hemmelighet at mange først og fremst har kommet for å få et glimt av Hollywood-stjernen på bass. Trengselen der inne er i overkant intens, med publikummere som ustanselig forsøker å presse seg nærmere scenen.
Bandet åpner med «Siren», før «Joy» og «This Sphere» setter tonen for en konsert preget av korte, melodiøse (og litt forglemmelige) rockelåter. «Math», «The Whisper», «Shards of Rain» og «Exalted» følger, mens «Runaway» skiller seg positivt ut med et driv som sender tankene i retning av Tom Petty. Sistnevnte har de aldri gitt ut på plate eller strømmetjenester, noe de kanskje burde vurdert.
Selv om Dogstar har sine kvaliteter, er det fortsatt Keanu Reeves som er den største attraksjonen.
Resten av settet, med låter som «What Is», «All In Now», «Punch the Sky», «Shallow Easy» og avsluttende «Breach», holder et jevnt nivå, men etter hvert flyter mange av sangene litt for mye over i hverandre.
Dogstar spiller solid og samspillet i trioen fungerer godt, men konserten mangler de virkelig store øyeblikkene. Bret Domrose er en stødig vokalist og gitarist, men fremføringen blir noe monoton, og låtmaterialet fester seg sjelden. Musikken gjør seg sannsynligvis enda bedre som et behagelig soundtrack ute i sommersola enn inne i et overfylt festivaltelt.
Keanu Reeves holder seg i bakgrunnen gjennom hele konserten. Han sier ikke et eneste ord mellom låtene og lar musikken stå i sentrum. Først idet bandet skal forlate scenen trår han frem til mikrofonen for å takke publikum. Den enkle gesten utløser dagens kanskje høyeste jubel – et tydelig bevis på at selv om Dogstar har sine kvaliteter, er det fortsatt Keanu Reeves som er den største attraksjonen.
7/10 | Marianne Lauritzen
Høst
Høst fra Østfold var et av Norges mest populære rockeband på det tidlige syttitallet, sammen med bl.a. Popol Ace, Aunt Mary og Junipher Greene. Men i motsetning til de andre to sang Høst utelukkende på norsk. Imidlertid ble de tidlig oppløst, men har spilt sporadiske konserter de siste 20 årene eller så, og denne fredagen fikk de en halvtime på innendørsscenen Storm Stage.
Dessverre gikk jo bandets bassist, Bernt Bodal bort for noen måneder siden. Erstatter for ham er haldenseren Terje Støldal. Vokalist Geir Jahren kunne fortelle oss at de skulle spille låter fra bandets første LP, På sterke vinger. De spilte vel alltids en låt som ikke er med på den òg («Betong Boogie», som de bare spiller live), men vi ser stort på det.
Dette er fremdeles knallbra!
Det ble et kort, men underholdende sett. Jahren med sine 77 år på jorden er rett og slett en imponerende vokalist, og låter som «For sent å angre», «Dit vi må» og «Fattig men fri» låt plettfrie! «På sterke vinger» ble dedisert til avdøde Bodal.
Vi kunne gjerne fått en halvtime til. Dette er fremdeles knallbra!
9/10 | Dag Rossing
Elder
Elder er nok et forholdsvis ukjent band for mange. De er amerikanske, men visstnok bosatt i Tyskland, og spiller musikk i et skjæringspunkt mellom psykedelia, progrock og stonerrock/-metal. Denne fredagen fikk de en liten time på seg til å imponere på Moonlight Stage.
Undertegnede skal ikke påberope seg noen dypere kjennskap til Elder, og de er et band jeg aldri helt har fått taket på på plate. Men de skulle få en sjanse her. Det er mulig Elder-medlemmene selv er bevisste på at de ikke er så veldig kjente blant folk, for de åpnet showet med «Sigil to Ruin», en låt fra deres helt ferske album, Through Zero.
De spiller musikk i et skjæringspunkt mellom psykedelia, progrock og stonerrock/-metal.
Våre tysk/amerikanske venner var absolutt et positivt bekjentskap, men noen store sjarmører var de ikke. Det var minimalt med kontaktskapende prat mellom låtene (som det bare var 4-5 av – temmelig lange da) og de var heller ikke særlig bevegelige i løpet av de ca. 50 minuttene de hadde fått til disposisjon. Men de gjorde greia si helt fint, og mot slutten av konserten skjedde det en slags «forløsning» der jeg plutselig følte at jeg «tok» musikken.
Det er mulig at denne musikken nytes best under innflytelse av visse rusmidler som onkel politi ikke liker at du tar, men du skal ikke se bort fra at jeg blir å finne på John Dee den 9. februar da Elder igjen blir å finne på våre breddegrader.
8/10 | Dag Rossing
Mot slutten av konserten skjedde det en slags «forløsning» der jeg plutselig følte at jeg «tok» musikken.
Behemoth
Jeg har nesten mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett Behemoth de siste årene, men jeg husker at mitt første møte var på Tons i 2019. Bandet har hatt en enorm utvikling på live-fronten og selv om jeg ikke er så fan av den siste skiva så har live-maskineriet blitt et enormt beist.
Som kanskje det mest stuevennlige og kommersielle blackmetal-bandet der ute, er det alltid en glede med et gjensyn. Ettersom de i 2025 var ute på sin største turné noensinne med Rotting Christ og norske Satyricon har de oppgradert produksjonen og ikke minst pyroeffektene.
Bandet åpner kjent med «Ora Pro Nobis Lucifer» og går videre til «Thy Becoming Eternal». For meg er det ikke den sterkeste åpningen jeg har sett fra dem. Helt frem til «Conquer All», som er en knallåt og da er alt tilgitt.
På scenen henger det to oppnedjesuser på scenen med armene spredd. Logoen deres med tre oppnedkors samlet henger det også to av bakerst på scenen. Bandet er kjent for å konfrontere og være antireligiøse i både tekster og uttrykk.
Bandet er kjent for å konfrontere og være antireligiøse i både tekster og uttrykk.
Vi får den første steken av helvete fra den imponerende pyroriggen til bandet her, flammer som danser frem og tilbake som om det var en vannspreder – det merkes godt i pitten. Bassisten Orion gjør nok festivalens skumleste figur på scena, i hvert fall så skummel man kan se ut etter sikkert å ha brukt 30 minutter på å ta på liksminka.
Videre får vi tittellåta fra sisteskiva, «The Shit ov God», en effektiv livelåt som også er den eneste de spiller fra albumet. Fengende og enkel i allsangen mens sletta roper ut at de er…«The Shit ov God». Kanskje ikke for alle det der, men jeg koste meg.
Så får vi to knallåter med «Blow Your Trumpets Gabriel» og «Barzabel» som langt flere enn meg også ser ut til å kunne godt. Bandet er mye av scenen mellom låter og Nergal benytter muligheten til å gjøre enkle kostymebytter, stort sett i form av hodeplagg.
Så kommer en coverlåt som blir spilt på festivalen for andre gang, nemlig Bathorys «The Return of Darkness and Evil» som Nergal spilte sammen med Blood Fire Death på onsdagen. Det gjør meg absolutt ingenting å få den en gang til!
Musikken er fengende, og showet er i verdensklasse.
En ordentlig vegg av trommer slår oss i trynet, i introen til «Ov Fire and the Void» hvor det første minuttet er deilige riff og trommer. Her har bandet også fått noe blod i munnen som de spytter opp i lufta så det dekker ansiktet deres. Rundt her fikk vi også et værskifte til overskyet som var gledelig mottatt etter nesten å bli grillet ihjel i varmen.
Som vanlig avslutter de showet med «Chant for Eschaton 2000» og «O Father O Satan O Sun!» som er glimrende. Her har de alle funnet frem hetter som dekker størsteparten av ansiktet og de ser ut som liksminkede og bloddekkede kultister når de gjør en entre med fakler i hendene, og aldri har Orion sett farligere ut.
Ett av festivalens høydepunkt, med denne avslutningen her. Behemoth forblir et mektig liveband som bør oppleves. Er man ikke så glad i black metal, er det likevel ingenting å frykte – så lenge man ikke skyr blastbeats. Musikken er fengende, og showet er i verdensklasse.
9.5/10 | Kenneth Svenning
Joan Jett & the Blackhearts
Jeg skal kanskje ikke spekulere vilt i hvorfor Yungblud avlyste på Tons of Rock, men det at festivalen valgte å vise en fotballkamp (Norge vs. Frankrike i VM) i det tidsrommet han opprinnelig skulle ha spilt, kan nok ha vært utslagsgivende. Han ble flyttet til to timer tidligere, og det passet antagelig ikke den unge superstjernen, så han fake’et vondt i hodet eller noe sånt.
Nuvel. Undertegnede er godt voksen og vet ikke forskjell på Yungblud og et høl i bakken, men det hadde sikkert vært kult for kidza om han hadde stilt. Erstatter ble Joan Jett & the Blackhearts, et sexsymbol fra 40-50 år tilbake i tid, så jeg var bare glad til.
Her skylder jeg å gjøre oppmerksom på at Joan Jett ble kjent først da jeg var forbi puberteten – det var Suzi Quatro som hang på veggen på gutterommet mitt i trettenårsalderen – men det er også det siste jeg kommer til å si om våte drømmer i oppveksten i denne anmeldelsen. Idéen å vise en fotballkamp under en musikkfestival, til og med på hovedscenen, er også noe som burde tas opp i debattprogrammene på NRK og TV2.
Til å være en artist med kun én stor hit, ble jeg egentlig litt overrasket over hvor mange av Joan Jetts låter jeg kjente igjen.
Vi fikk en ganske lang introvideo med bilder fra hele damens karriere fra The Runaways via hitperioden på begynnelsen av åttitallet og fram til våre dager, men etter hvert klinket Joan og bandet til med «Victim of Circumstances». Den ble fulgt av Runaways-låta «Cherry Bomb».
Vi skal kanskje ikke regne Runaways-låter som coververjoner i denne sammenhengen siden Joan Jett var såpass toneangivende i det bandet, men det skulle komme en del coverlåter i løpet av denne konserten, blant annet «Do You Wanna Touch Me (Oh Yeah)» av den herostratisk berømte Gary Glitter. Jeg er klar over at Joan spilte inn denne låta på plate lenge før opphavsmannens overgrep ble offentlig kjent, men jeg er likevel litt overrasket over at noen framfører Glitter-låter i våre dager.
Nuvel. Konserten gikk sin gang med både kjent og ukjent materiale. Til å være en artist med kun én stor hit, ble jeg egentlig litt overrasket over hvor mange av Joan Jetts låter jeg kjente igjen. Og Joan selv var frisk og rask i alder 67. Jeg hadde blitt advart på forhånd om hvor dårlig hun hadde vært på Sweden Rock bare noen uker før, så jeg hadde ikke all verden av forventninger. Men det var ikke mye å trekke for hennes opptreden på Tons, etter min mening.
«I Love Rock’n Roll» kom tidligere i settet enn mange hadde ventet. «Hva skal hun spille etter dette?» hørte jeg rundt meg. Svaret kom i form av en fin versjon av «Crimson & Clover». Den ble etterfulgt av «I Hate Myself For Loving You» før konserten ble rundet av med «Bad Reputation».
Det ble en hyggelig time ved Scream Stage med Joan Jett og hennes Blackhearts.
8/10 | Dag Rossing
Det ble en hyggelig time ved Scream Stage med Joan Jett og hennes Blackhearts.
Mayhem
Ikke en dårlig doublebill på plakaten i år med to av de mest suksessfulle blackmetal-bandene rett etter hverandre, noe som gjorde dette til uten tvil den enkleste dagen å legge opp i løpet av festivalen. Mayhem er albumaktuelle med Liturgy of Death som kom ut i februar.
På hver side av scenen står to betongkister og på video bakerst vises det dystre og gråtonede klipp av katakomber og skog. Stemningsfullt. Hellhammer (trommer), Ghul (gitar), Teloch (gitar) og Jørn Necrobutcher Stubberud (bass) inntar scenen og starter på «Realm of Endless Misery». Låta er nesten som en jumpscare når trommene til Hellhammer dundrer i gang før en pavekledd Attila Csihar gjør sin entre på scena.
Låta følges opp med «Buried by Time and Dust» fra den legendariske De Mysteriis Dom Sathanas-skiva, som jeg var heldig å få oppleve spilt i sin helhet i Grieghallen (Bergen) hvor den ble spilt inn. Dette må ha vært på Beyond the Gates under «covid-årene». Jeg har sett bandet flere ganger etter det, både på Tons, Infernofestivalen og på deres 40-års jubileumskonsert, men aldri har jeg sett dem så mektige som i Bergen. Dagens konsert er intet unntak, men likevel følte jeg at Mayhem traff en nerve og fikk vist at de er mer enn bare historie.
Attila foretar et garderobebytte og får på seg en skinnvest og en grusom beret, og noen pilotbriller. «Life Is a Corpse You Drag» fra nyskiva viser vokalisten i storform. «Ancient Skin» følges opp av «Psywar» og det ruller til stadighet dystre bilder gjennom backdroppen, kult redigert og klippet sammen – lurer på om jeg kan ordne denne som skjermsparer på TV-en i stua?
Mayhem traff en nerve og fikk vist at de er mer enn bare historie.
Hvis onsdagens Bathory-tribute hvor Attila var med på to låter skulle være en indikator, kan jeg trygt melde at den 55 år gamle teatermesteren fra Ungarn virkelig tråkka til på konserten. Vel kjent for å lene seg på det teatralske var det aldri noen krykke. Over storskjermene kan man se Attila holde en hodeskalle oppå mikrofonen som han synger til.
Vi får to låter fra Grand Declaration of War på rappen med «To Daimonion» og «View From Nihil», begge skiller seg ut i katalogen på hvert sitt vis og Attila forsvinner fra scenen etter sistnevnte låt. Deres mest kjente gitarintro flyr gjennom teltet og det går frysninger nedover ryggen min, «Freezing Moon» blir spilt uten Attila på scenen. Kanskje de valgte å gjøre den med playback på vokalen? Det er uansett ikke godt å vite, Mayhem er ikke bandet som gjør stort av seg mellom låtene, lite prating til publikum, men det hender Necrobutcher poserer med horna oppe til publikummet.
Under «Chimera» som de begynte å spille oftere live når den ble 20 år, lar jeg meg bare lene tilbake og nyte et noe annerledes lydbilde fra gjengen. Hellhammer får veksle mellom å hvile pedalene og å fullstendig gi gass og Attila har byttet hodeskallen ut med en hengeløkke som han vifter rundt med på scena.
Vel kjent med strukturen til Mayhem går bandet av og det spilles en låt over anlegget. Her må vi vel bare takke avdøde Euronymous sin eklektiske musikksmak og fascinasjon for korpsmusikk når vi får den råkule introlåta «Silvester Anfang». Den nesten to minutter lange introen til Mayhems første EP Deathcrush får rettmessig spille i sin helhet før de avslutter med noen låter fra nevnte EP.
Jeg skal ikke påstå at kveldens konsert var på skuldrene til Attila, men jeg kan nok ikke huske å ha latt meg imponere så mye av hans opptreden andre ganger jeg har sett ham.
Her har jeg til vane å bukke ut fra konsertene, og især på en festival når man konstant er sent ute til neste konsert velger jeg å gjøre min exit etter introen og får ikke med meg om den følges opp med «Chainsaw Gutfuck» eller «Deathcrush», men jeg håper de avsluttet med den attitude-rike «Pure Fucking Armageddon» til slutt.
Jeg skal ikke påstå at kveldens konsert var på skuldrene til Attila, men jeg kan nok ikke huske å ha latt meg imponere så mye av hans opptreden andre ganger jeg har sett ham, kanskje 55 er gullalderen!
Lyd og lys i teltet var helt knall fra der jeg stod og nøt konserten og jeg kan enkelt føye denne opp på andreplassen over alle Mayhem-konserter jeg har sett. Ja, over jubileumskonserten, men Mysteriis-konserten i Grieghallen vil nok aldri toppes for meg.
9/10 | Kenneth Svenning
Lyd og lys i teltet var helt knall fra der jeg stod og nøt konserten.
Rival Sons
Rival Sons har i 10-15 år nå frontet den nye bølgen av såkalte classic rock bands. Det er ingenting ved musikken deres som tilsier at den ikke like gjerne kunne ha vært laget på syttitallet. Det til tross for at bandmedlemmene ser ut som en flokk hipstere.
På fredag rundet de av dagen på Vampire Stage. Bandet hadde fått den utfordrende oppgaven å spille samtidig med at Norges VM-kamp mot Frankrike ble vist på storskjerm på hovedscenen. Men det virket som publikum flest hadde tatt inn over seg at de var på en musikkfestival, for det var ikke plass til veldig mange flere på sletta foran Vampire.
Det hipster-aktige utseendet til tross, Rival Sons er et temmelig gimmick-fritt band som lar musikken tale for seg, så også i dag. De fem bandmedlemmene – det vil si, jeg er litt usikker på om keyboardisten har fått status som fast medlem nå – innfant seg på scenen og kastet seg ut i det til entusiastisk applaus fra de fremmøtte.
Vokalist Jay Buchanan og gitarist Scott Holiday er de naturlige blikkfangene i bandet. De andre gjør mindre vesen av seg, selv om trommis Michael Miley, men sin ferske plastbeskyttede tatovering, var forholdsvis utagerende i bakgrunnen. Buchanan, som kastet sin bredbremmede hatt etter to låter, er nok bandets store stjerne med sitt brede stemmespekter. Han er i tillegg en dyktig og ofte morsom frontmann med godt grep på publikum.
Rival Sons var en av festivalens vinnere, i den grad dette er en konkurranse.
Klassikerne kom på rekke og rad: «Pressure & Time» (med en kort trommesolo), «Electric Man» og «Memphis Sun» satt som et skudd ved siden av nyere materiale som «Horse’s Breath». Men det var mest vekt på relativt tidlig materiale, inkluusive låter fra deres aller første skive Before the Fire som bandet i sin tid utga privat og solgte på konsertene.
«We are Rival Sons from southern California and we play rock’n roll music, is that alright with you?» spurte Jay da han snakket til publikum for første gang, ganskje langt ute i konserten. Jeg tror han visste hva svaret kom til å bli.
«Electric Man» forårsaket nok størst publikumsrespons under denne konserten mens «Secret» ble strakt ut i et langt jamparti som kanskje kunne vært kortet ned noe, men det blir småpirk. Jay viste seg som den cocky amerikaneren han muligens er da han takket «all the bands that opened up for us today».
Da de avsluttet med Black Sabbaths «Electric Funeral», var det helt klart at Rival Sons var en av festivalens vinnere, i den grad dette er en konkurranse.
9/10 | Dag Rossing
Norge – Frankrike
Kl. 21:00 forvandles Scream Stage til fotballarena. Programmet på hovedscenen avsluttes tidligere enn vanlig for å gi plass til Norges siste gruppespillskamp mot Frankrike i fotball-VM. Norge er allerede klare for 16-delsfinalen, og med flere av nøkkelspillerne spart blir det aldri den helt store nervepirrende affæren. Likevel samler storskjermen tusenvis av festivalgjengere som bytter ut moshpit med «Alt for Norge» og roing i et par timer.
Avgjørelsen om å vise kampen har skapt debatt i forkant. Mange mener en rockefestival bør handle om musikken, og at fotball ikke har noe der å gjøre. Det er et forståelig standpunkt, men samtidig er det lett å se hvorfor Tons of Rock velger denne løsningen. Hadde kampen ikke blitt vist, er det stor sjanse for at en betydelig del av publikum ville forlatt festivalområdet for å finne en TV et annet sted. Da kunne headlineren risikert å spille for et glissent publikum.
Avgjørelsen om å vise kampen har skapt debatt i forkant.
I stedet blir fotballkampen en felles opplevelse som holder folk samlet på Ekebergsletta. På scenen blir det rigget opp en tromme som drar publikum med på et unisont «RO!», og når Norge scorer mål er arrangørene kjappe med å fyre av konfettiremser i rødt, hvitt og blått.
Det er topp stemning blant de mange fremmøtte foran hovedscenen. Og de som fortsatt hater konseptet kan heller kose seg med Rival Sons et annet sted på sletta.
Marianne Lauritzen
