Torsdag 26. juni 2025
Dag to av Tons of Rock opprinner med enda varmere vær, like god festivalstemning, om mulig enda flere folk og en god dose pønk.
Av Dag Rossing & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Ketil Martinsen & Boris Danielsen
Torsdagen på årets Tons of Rock har band som Slomosa, Carcass, The Good the Bad and the Zugly, Myles Kennedy, Turbonegro, Orbit Culture, Sex Pistols, Weezer, Belphegor og headliner Green Day på programmet.
Slomosa
Carcass
The Good the Bad and the Zugly
Myles Kennedy
Myles Kennedy er mest kjent som vokalist i Alter Bridge og soloprosjektet til Slash fra Guns N’ Roses, men har også et soloprosjekt på gang. En mann uten mye fritid, med andre ord. Det var som soloartist han entret Vampire Stage midt på torsdag ettermiddag.
Kennedys soloband er en powertrio og de øvrige medlemmene er trommeslager Zia Uddin og bassist Tim Tournier. Førstnevnte er en gammel kamerat av Myles fra skoletida, og de har spilt sammen i flere band tidligere, blant annet The Mayfield Four, Kennedys første profesjonelle band som han var i før dannelsen av Alter Bridge. Sistnevnte er manageren til Alter Bridge, som altså òg er en habil musiker.
Myles’ to første soloalbum var ganske stillferdige affærer, men det tredje og nyeste er en mer rocka sak, og det var tittellåta fra denne, «The Art of Letting Go», trioen åpnet med på Ekebergsletta. «Nothing More to Gain» fulgte så før vi fikk et par låter fra mannens to første soloalbum. I liveversjoner har disse eldre låtene fått et mer rocka komp enn på de akustisk dominerte studioalbumene.
At Myles Kennedy har en flott stemme er ingen hemmelighet, men har han sunget ganske mye anonymt låtmateriale i sin tid.
At Myles Kennedy har en flott stemme er ingen hemmelighet. Han føyer seg fint inn blant klassiske rockevokalister som Paul Rodgers og (en kanskje mer relevant sammenligning) Chris Cornell. Når det er sagt har han sunget ganske mye anonymt låtmateriale i sin tid. Grunnen til at Alter Bridge bare blir et OK band i mengden i min bok, er at låtene gjerne mangler det lille ekstra, som er litt vanskelig å definere, men som gjør at man husker låta og blir fristet til å gaule med når man hører den igjen. Dette solomaterialet har mye av det samme problemet ved seg. Det er ikke noe fundamentalt galt med det. Det stikker seg bare ikke ut i mylderet av relativt likelydende rockemusikk på markedet.
Nuvel. Konserten går sin gang uten å nå hverken de store høyder eller dype bølgedaler. På et tidspunkt rekker en roadie ham noe jeg tror – jeg er ingen ekspert – er en gitar av merket National (de med metallkroppene) og vi får en versjon med Myles på slide av «In Stride» fra hans andre soloalbum, The Ides of March.
Konserten ble avsluttet (tror jeg; jeg gikk litt før det var slutt) med «Say What You Will». Vi hadde vært vitne til rundt femti minutter med et småtrivelig band uten at jeg er fristet til å dra fram de store superlativene.
7/10 | Dag Rossing
Turbonegro
Man vet hva man får når Turbonegro inntar scenen, så også på Ekebergsletta. Turbo gjester festivalen for fjerde gang – de spilte to ganger i Halden og én på Ekeberg for tre år siden.
Og denne gangen har de mange turbojugends nærmest tatt over sletta, de har sågar fått sitt eget lille hjørne av festivalen hvor de selger Turbopils etc.
Det er topp stemning i folkehavet foran scenen, når Happy-Tom & Co disker opp med klassikere som «City of Satan», «All My Friends Are Dead» og «Get It On».
Turbonegro leverer akkurat som man forventer av et band som både parodierer og hyller rockens største klisjeer.
Et par gjesteartister har de også fått med seg. «Imorgen skal eg daue» fremføres sammen med Benjamin Berdous fra Slomosa, som spilte i teltet tidligere på dagen. Og under «I God Erection» dukker jaggu Chris «Party Boy» Pontius fra Jackass opp – i bare tangaen selvfølgelig. En litt artig gag ved første øyekast, men så blir det bare litt kleint når han blir værende hele låta igjennom mens han vrikker seg rundt på scenen. Låta har han heller ikke lært seg, der han prøver å mime litt med.
Bandet leverer med autoritet og glimt i øyet, akkurat som man forventer – og kanskje håper – av et band som både parodierer og hyller rockens største klisjeer.
7/10 | Marianne Lauritzen
Orbit Culture
Orbit Culture var et ubeskrevet blad for meg før denne festivalen, til tross for at de har holdt på i over ti år og har fire album ute. De er svenske, og kommer fra tettstedet Eksjö. Jeg googlet Eksjö og fant ut at det er i nærheten av Jönkjöping og at det bor mindre enn 10.000 sjeler det. Under «notable people» på Wikipedia-siden var tre av medlemmene i Orbit Culture listet blant kun fire andre personer. Litt som Rykkinn der jeg bor altså. Vi har kun Vidar Davidsen og Harald Eia.
En liten geografileksjon i innledningen der altså. «Tales of War» innledet settet. Dette er en ny single, noe som i vår tidsalder ikke nødvendigvis betyr en sju tommer bred vinylbit som spilles på 45 rpm, men en enkeltlåt på diverse strømmetjenester og gjerne en video på YouTube. Og her skulle metallfolket få sitt. Du kan si mye om svensker. De er flinke i ishockey og tennis. Når det gjelder musikk er de kanskje mest assosiert med danseband og ABBA. Men er det en ting de er flinke til er det death metal. Gjerne den mer melodiøse varianten av denne stilarten, det som ofte refereres til som Göteborg-metal. Undertegnede er ingen veldig stor fan av denne subsjangeren av metall, men Orbit Culture kunne minne meg om en litt sintere versjon av In Flames.
Hvis melodiøs death metal er tingen kan du gjøre dummere ting enn å sjekke ut gutta fra Eksjö.
Orbit Culture låt veldig sinte, men gutta er sikkert snille som lam. Rytmegitarist Niklas Karlsson står for ekstremvokalen, men bassisten støttet også opp med litt cleanvokal på enkelte låter. Til å begynne med sto jeg relativt langt framme, men musikk av denne typen oppfordrer jo til moshpit, noe det var mye av på Tons of Rock i år. Karlsson pushet på for å gjøre pit’en større og større, noe som fikk meg til å trekke bakover og ut til siden. Jeg sier som Danny Glover i Dødelig Våpen-filmene: «I’m too old for this shit!».
For de som kjenner Orbit Culture litt bedre enn undertegnede gjorde før dette møtet, kan jeg opplyse om at «Strangler», «North Star of Nija», «From the Inside» og «Alienated» var blant låtene som ble spilt. «Death Above Life» ble introdusert som en ny låt som kom til å bli tittellåt på deres kommende skive. Konserten ble avrundet med «Vultures of the North» til stormende jubel.
Det er ingen tvil om at Orbit Culture gjorde sine saker bra, og jeg snakket med i hvert fall et par personer i etterkant som sa at dette hadde vært dagens høydepunkt. Det var det ikke nødvendigvis for meg, men det er nok mye fordi jeg finner denne stilarten generelt for masete. Ingen er så sinte hele tiden. Men det er meg. Hvis melodiøs death metal er tingen kan du gjøre dummere ting enn å sjekke ut gutta fra Eksjö.
7/10 | Dag Rossing
Sex Pistols & Frank Carter
Som fan av klassisk hardrock og progrock var det to musikkstiler jeg hatet på siste halvdel av syttitallet. Det ene var disco, men det kan vi la ligge nå. Det andre var punkrock. For meg var det helt uakseptabelt at man nærmest så ned på musikere som faktisk behersket instrumentene sine. Jeg har imidlertid blitt litt rundere i kantene med årene, og i dag kan jeg – uten at jeg gjør det så veldig ofte – høre på både disco og punk. Jeg har til og med en CD-utgave av Never Mind The Bollocks et sted. Sikkert under S i min alfabetiserte samling.
Sex Pistols var vel selve hjørnesteinsbandet innen punkrock (selv om fans av The Clash og The Damned sikkert vil mene noe annet). Det var i hvert fall ingen andre i dette kobbelet som skapte like mange avisoverskrifter. Det skadet dem sikkert ikke å ha en såpass genial manager som legendariske Malcolm McLaren, selv om det ikke hjalp dem til å få en lang karriere. Når det er sagt, er jeg temmelig sikker på at om de ikke hadde brent ut så tidlig som de gjorde, hadde de ikke hatt den legendestatusen som de har i dag.
Nuvel. I dag stiller Sex Pistols uten sin kontroversielle frontfigur Johnny Rotten (Lydon). Sistnevnte har for øvrig gått ut og kritisert denne gjenforeningen i ganske krasse ordelag. Han hadde vel ikke vært Johnny Rotten om han ikke hadde gjort det. Frank Carter, mest kjent fra sitt eget band The Rattlesnakes, er deres nye mann i front. Det skal her påpekes at bandet i dag ikke bare kaller seg Sex Pistols. De gjør som Queen og kaller seg Sex Pistols with Frank Carter. På syttitallet kunne vi aldri forestilt oss at Sex Pistols ville gjøre noe på samme måte som Queen.
Jeg er temmelig sikker på at om de ikke hadde brent ut så tidlig som de gjorde, hadde de ikke hatt den legendestatusen som de har i dag.
Så hvordan låt disse punkedinosaurene i 2025 da? De kom på scenen og satte i gang med «Holidays in the Sun», bandets fjerde og minst kjente single back-in-the-day. Og jeg må si at Frank Carter var et godt valg til å erstatte Johnny, da han stemmemessig lå veldig nær originalvokalisten. Jeg så ikke Sex Pistols den-gang-da (jeg er ikke blant de 10.000 som hevder at de var på gamle Pingvin Club som tok drøyt 200), men 41-årige Carter framstod vesentlig mer jovial enn jeg innbiller meg at Johnny Rotten noensinne gjorde.
Ellers bestod dagens Pistols av originalmedlemmene Steve Jones (gitar), Paul Cook (trommer) og Glen Matlock (bass). Mange tenker kanskje på Sid Vicious som den originale Pistols-bassisten, men Glen var der før Sid, og selv om Sid var litt av en karakter, kan Glen faktisk spille bass. Men gamle har de jo blitt, og er ikke videre overbevisende som pønkere lenger. Matlock ser ut som en professor. Jones ser ut som den alkoholiserte, småperverse onkelen som man er redd skal spolere familieselskapene. Og Cookie ser ut som en gymlærer.
Carter med sine mange ansiktstatoveringer er for så vidt delvis overbevisende som pønker, men til syvende og sist spiller det vel egentlig ingen rolle. Bandet var her for å spille sine gamle klassikere. De har ikke noe nytt å by på, og de fortsatte med låter fra det eneste albumet de ga ut mens de fremdeles var aktive. «Seventeen» og «New York» er mindre kjente, men «Pretty Vacant» var deres tredje single i ’77, og velkjent ikke kun for kjernefansen.
Og det var tydelig at det var mange gamle kjernefans der! Seksti år gamle mannfolk som så ut som de så fram til at boliglånet på eneboligen på Lørenskog skulle bli nedbetalt, gaulet med til tekster de kunne utenat. «Bodies» som vel aldri kom på single, men er en av de mer kjente låtene på Never Mind… var intet unntak.
Seksti år gamle mannfolk som så ut som de så fram til at boliglånet på eneboligen på Lørenskog skulle bli nedbetalt, gaulet med til tekster de kunne utenat.
«Silly Thing» var den første låta for kvelden som ikke var fra …Bollocks, men den var vel med på soundtrack’et til The Great Rock n’ Roll Swindle, filmen om Sex Pistols, som Malcolm McLaren sikkert trodde skulle gjøre bandet større enn The Beatles.
Heller ikke under Sex Pistols unngikk vi moshpit, og i dette tilfellet kastet Frank Carter seg selv inn i den etter å ha oppfordret til den i utgangspunktet. Men moshere blir visst slitne de òg, for etter hvert satte de seg ned og begynte å gjøre ro-bevegelser. Jeg la ikke merke til om Carter fremdeles var med på dette.
«Liar» ble avløst av «God Save the Queen». Sistnevnte hadde ikke blitt omdøpt til «God Save the King» selv om Charles nå har blitt konge, hvilket bekrefter i mitt hode at Sex Pistols ikke lenger er opprørere, men bare resirkulerer gammal moro.
Om dette er troverdig som pønk nå til dags er vel heller tvilsomt, men det virker ikke som om det uroer hovedpersonene. Johnny Rotten får mene hva han vil.
«No Fun», «No Feelings» og «Problems» fulgte. Matlock og Cook er gode på sine instrumenter, men Steve Jones må vel sies å knapt nok ha bestått grunnkurset gitarspill. Jeg hørte etter under et par av hans «soloer» og Jeezus Christ. Jeg klimpret litt i min ungdom selv, men ble aldri god, og har vel knapt tatt i en gitar siden 1980. Men jeg satt igjen med en følelse av at om jeg hadde fått tre-fire timer på meg, så skulle jeg lett ha kopiert det Jones presterte denne kvelden.
Det er antagelig ikke helt sant, men det vil vi nok ikke finne ut. Uansett gikk konserten mot slutten, og vi har vel alle sett Sids fyllerør i The Great Rock n’ Roll Swindle der han står i en trapp og radbrekker Frank Sinatras «My Way». Sinatras navnebror kunne i det minste synge den skikkelig, og dette førte jo til allsang på sletta (om ikke på grensen).
Og nå ventet vi vel bare på én låt! Og ganske riktig, «Anarchy in the U.K.» fikk avslutte hele seansen. Frank Carter gruset denne, og Johnny Rotten kunne neppe gjort den bedre i dag. Men det var en svært forlenget versjon vi fikk der Billie Joe Armstrong fra Green Day, som skulle spille senere på kvelden, ble med. Publikum var også veldig med på notene. «Don’t know what I want, but I know how to get it», er vel en av de bedre tekstlinjene i rockehistorien.
Sex Pistols with Frank Carter kom, så og vant på Ekebergsletta. Om dette er troverdig som pønk nå til dags er vel heller tvilsomt, men det virker ikke som om det uroer hovedpersonene. Johnny Rotten får mene hva han vil.
8/10 | Dag Rossing
Weezer
Midt mellom Sex Pistols og Green Day har Tons funnet plass til de amerikanske pop-punkerne Weezer – en noe uventet booking. Weezer er et band jeg ikke har hørt nevneverdig mye på siden 90-tallet. Men de har gitt ut en haug av plater siden den gang. Ikke har de vært i Oslo på 24 år heller, så dette ligger jo an til å bli en hyggelig time på Ekebergsletta.
Og hyggelig er stikkordet her. Når de nå godt voksne herrene åpner med «Hash Pipe», virker det hele noe slapt og energiløst. Lyden på vokalen er svak, og frontmann Rivers Cuomo oser ikke akkurat av karisma. Bortsett fra når han prater litt norsk mellom låtene da.
Det tar seg heldigvis litt opp utover i settet. Publikum prøver seg på litt allsang under låter som «Perfect Situation», «Beverly Hills» og det superenkle refrenget på «Island in the Sun», som kort og godt lyder «Hip-Hip». Sistnevnte får meg til å innse at Weezer leverer surferock hvor de fremstår som en litt hardere utgave av The Beach Boys.
Weezer leverer et sett som er teknisk solid med et skjær av nostalgi og allsang – men det mangler den gnisten som kan engasjere et bredere festivalpublikum.
Til «You Gave Your Love to Me Softly» er det sågar noen som begynner å crowdsurfe. Den så jeg ikke komme, i hvert fall ikke i den noe famlende starten på konserten.
Bandet runder av med «El Scorcho», «Say It Ain’t So» og selvfølgelig «Buddy Holly» som siste låt – den ene låta som folk som ikke er blodfans har ventet på.
Weezer leverer et sett som er teknisk solid med et skjær av nostalgi og allsang – men det mangler den gnisten som kan engasjere et bredere festivalpublikum. Tidlig usikkerhet demper intensiteten, men slutten byr på høydepunkter som varmer mest for de allerede trofaste.
6/10 | Marianne Lauritzen
Belphegor
Green Day
Green Day er også en litt annerledes booking på Tons of Rock. I hvert fall har de aldri spilt her før, i likhet med gårsdagens headliner Muse. Kudos til festivalen for å prøve noe nytt, og ikke bare kjøre resirkulasjon på gamle travere. For det er jo snart ikke flere å ta av – uten å gjenta seg selv.
Så er det selvfølgelig også bakdeler med slike mer kommersielle bookinger. De trekker flere, og andre, folk enn de som pleier å være på Tons. Det er fint for festivalen selvfølgelig, men for oss som er på sletta – not so much. Det er liten tvil om at det er Green Day som har trukket flest publikummere av årets headlinere, og det merkes særs godt denne torsdagskvelden. Fra sekstiden og ut er det nærmest ufremkommelig på sletta. Og dokøene ligner ingenting vi tidligere har opplevd på festivalen alle disse årene. Vi er mange som lengter tilbake til Halden i slike øyeblikk.
Foran scenen er det så trangt at du bør ikke lide av noen form for klaustrofobi. Folk har stilt seg opp i god tid, og over anlegget spilles hele Queens «Bohemian Rhapsody» før bandets maskot, den rosa kaninen, kommer ravende inn på scenen til Ramones’ «Blitzkrieg Bop» før han tryner av scenen. Så finner endelig Green Day også det for godt å entre scenen, og de åpner ballet med «American Idiot».
Scenen er dekorert med skjermer og en stor oppblåsbar hånd med et hjerte i, hentet fra coveret til American Idiot. Bandet er i toppform, og frontmann Billie Joe Armstrong har all den karismaen som Weezer manglet rett før – enda han fortsatt ser ut som en skolegutt.
Pyroen fyres av allerede i låt to, «Holiday», før en fan dras opp på scenen til «Know Your Enemy». Under “Boulevard of Broken Dreams” roer stemningen seg. Det velkjente riffet setter i gang allsangen med en gang, mens “Hitchin’ a Ride” akkompagnert av pyro, inviterer til crowdsurfing.
Green Day minner oss på at gode låter og god stemning aldri går av moten.
Mer pyro blir det til «Brain Stew», før lange røde konfettiremser skytes ut over publikum midtveis i «St. Jimmy».
Hitlåtene sitter løst i andre halvdel av konserten, med gamle kjenninger som «21 Guns», gjennombruddslåta «Basket Case», «When I Come Around» og «Wake Me Up When September Ends».
I løpet av den griselange «Jesus of Suburbia» er det mange som har begynt å forlate arenaen, i håp om å slippe busskø. Det er reine folkevandringen over sletta, noe som må være utrolig demotiverende for bandet å se på, de har jo enda et par låter igjen. Det er ulempen med at headlinerne spiller sist. På Sweden Rock Festival for eksempel, løser de dette ved at det alltid er noen band som spiller etter de største headlinerne. Da slipper man også at alle skal hjem samtidig.
Vel, det er ikke Green Days feil, det må bare være utrolig kjipt å bevitne at halve sletta drar hjem før du er ferdig med å spille. De følger likevel opp med «Bobby Sox» fra fjorårets utgivelse Saviors, før Billie Joe Armstrong setter punktum med «Good Riddance (Time of Your Life)», alene med kassegitaren.
Armstrong & Co eier scenen denne dagen. De viser at pop-punk med pondus og allsang kan dominere en stor rockearena like sterkt som de tyngre innslagene ellers på Tons of Rock. Det er energisk, inkluderende og nostalgisk – men aldri for forutsigbart. Green Day minner oss på at gode låter og god stemning aldri går av moten.
8/10 | Marianne Lauritzen
