Onsdag 25. juni 2025
Endelig er dagen her, da Ekebergsletta nok en gang skal forvandles til Oslos største festival og erobres av rundt 40.000 musikkelskere. På scenen denne første dagen av Tons of Rock venter band som Black Debbath, Candlemass, Dream Theater og headliner Muse.
Av Dag Rossing & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri & Ketil Martinsen
Sola steker over Ekebergsletta idet en ny utgave av Tons of Rock sparkes i gang denne onsdagen. Festivalområdet fylles raskt opp av forventningsfulle rockere, klare for en dag med høy gitarføring og energiske sceneshow. Fra de første riffene til kveldens hovedattraksjoner er stemningen på topp!
Men aller først skal festivalen åpnes på ærverdig vis. For to år siden var det statsminister Jonas Gahr Støre som hadde det ærefulle oppdraget, og i år er det ingen ringere enn selveste Jens Stoltenberg som har fått oppgaven – han brukes visst for det han er verdt for å redde valgkampen.
Stoltenberg holder en artig liten tale om at han hører på mer rock enn folk tror, men at det var lillesøster Nini Stoltenberg som var familiens rocker og som dro ham med på festivaler. En gang ble hun dratt opp på scenen med Bruce Springsteen, noe han hadde hengende som et skrytebilde på kontoret sitt i NATO.
«Keep on rocking in the free world,» avslutter Stoltenberg, til jubel på sletta.
Black Debbath
Tradisjonen tro er det humorkvartetten Black Debbath som har æren av å åpne festivalen musikalsk – i år igjen. De er tross alt det eneste bandet som har spilt på hele 12 av 10 festivaler! Hovedscenen ligger badet i sol når klokka tikker mot 14:00.
Black Debbaths sett åpner med et kor som kommer syngende inn på scenen iført noe som ligner på munkekutter. Det viser seg å være St. Hallvard-guttene. «Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro. Da hørte jeg fra lien en gjøk som gol ko-ko. Ko-ko, ko-ko, ko-ko, ko-ro, ko-ko,» runger utover Ekebergsletta. Og da trenger man ikke være Einstein for å skjønne at vi snart kan vente oss «Nei til runkesti på Ekeberg!», også kjent som Skulpturpark-låta, som umiddelbart markerer at det er humør og fandenivoldsk stonerrock som gjelder.
Lars Lønning ber oss legge fra oss mobiltelefonene og heller nyte øyeblikket – rett før før hans egen telefon «ringer» og de hoster opp «Taksketsjer» av sitt gamle band L.Y.D. (Lek, Ytringsfrihet, Demokrati), med Egil Hegerberg som taklegger i andre enden av tråden.
Videre får vi opplæring i hvordan vi drikker «PILS!» – man kjøper bare én og én pils om gangen må vite. Her vanker det også ølflasker til gutter i alle aldre i koret. «Problemer innad i Høyre» er også tilbake på settlista, denne gang i originalversjon og ikke i AP-versjon som for to år siden.
Black Debbath leverer en suveren åpning av Tons of Rock 2025 – med kompromissløs satirisk brodd, tung, tung politisk rock og topp festivalstemning.
Mer politisk satire blir det i «Grønn dame, rød klut» (eller «Sangen om boken om damen Anne Enger Lahnstein»), hvor flere av St. Hallvard-guttene vifter med både grønne og røde kluter. Under «FAFO» brygger det sågar opp til moshpit foran scenen, mens bandet snakker om bukseløp i Pamplona.
Black Debbath slenger ut flere av sine karakteristiske vitser mellom låtene. Som det faste innslaget med Egils rockequiz – en publikumsfavoritt som både får folk til å le og til rope «Tons!» i kor, som en intro til selveste «Tons of Rock»-låta.
Underveis i låta blir det trillet ut en likkiste som reises på høykant. Spenningen er stor over hvilken gjesteartist som vil komme ut av kista – og så viser det seg å være en av korguttene som spiller gitar! Samtidig som scenen fylles med pyro (les: utskjærte flammeplakater).
«Hvorfor spiller Black Debbath hvert eneste, jævla år?» lyder teksten til «Tons of Rock» (det vil si, av hensyn til St. Hallvard-guttene er ordet «jævla» byttet ut med «bidige» denne gangen), men svaret er vel ganske åpenbart – fordi de rett og slett er det perfekte bandet til å åpne en festival som denne!
Black Debbath leverer en suveren åpning av Tons of Rock 2025 – med kompromissløs satirisk brodd, tung, tung politisk rock og topp festivalstemning. Et show fylt til randen med hjemmesnekret «pyro», kor, humorinnslag og publikumslek der bandet viser både musikalitet og leken scenetilstedeværelse. Nok en gang beviser de at de så visst mestrer det musikalske håndverket like godt som de biter fra seg verbalt.
7.5/10 | Marianne Lauritzen
Fit for an Autopsy
Alestorm
Electric Callboy
Candlemass
Svenske Candlemass er gamle favoritter innen de dystrere varianter av metall. Jeg lærte faktisk begrepet «doom metal» da jeg en gang på åttitallet besøkte den nå forlengst forsvunnede metal-platesjappa Shades i Soho-distriktet i London (ja, man kan gjøre andre ting i Soho òg), og de hadde et display av bandets den gang ferske Nightfall-album der reklamen sa noe sånt som «a future doom metal classic». Jeg kjøpte den på CD og var umiddelbart solgt på bandet da jeg kom hjem og fikk hørt den.
Candlemass åpnet sin konsert på Tons med «Bewitched» fra nevnte album. I dagens besetning er det vel kun gitarist Lars Johansson og trommeslager Janne Lindh som ikke var med på debutalbumet Epicus Doomicus Metallicus fra 1986. De var derimot med på Nightfall året etter. Originalmedlemmene som fremdeles er med er Leif Edling (bass og hovedlåtskriver) og gitarist Mats «Mappe» Björkman. Vokalist Johan Längqvist var strengt tatt kun sessionvokalist på debutalbumet, men har de siste årene vært tilbake, og da som fast medlem.
Det var ikke en blodtrimmet turnémaskin vi hadde sett i aksjon.
Nuvel. Det var en konsertanmeldelse jeg skulle skrive, ikke en biografi. Etter «Bewitched» fikk we «Dark Are the Veils of Death» og «Under the Oak», begge låter også fra tidlige album. Etter sistnevnte tok Edling ordet, og fortalte at på grunn av en familesituasjon som ikke ble nærmere spesifisert, hadde bandet ikke rukket å øve inn nytt materiale (de har en ny firespors EP ute for å markere 40 år som band).
Men det tilgir vi gjerne! «Mirror Mirror», «Crystal Ball» og «The Well of Souls» er gamle godinger vi gjerne hører igjen og igjen. Jeg må imidlertid innrømme at jeg har hørt bandet bedre – kanskje var det manglende øving som var årsaken? Krise var det på ingen måte, men det hørtes på en måte mer ut som en gjennomgang av repertoaret på øvingslokalet enn en konsert for et betalende publikum.
Da de gikk av scenen etter å ha avsluttet med klassikeren «Solitude» må jeg innrømme at jeg som gammel blodfan av svenskene, var litt småskuffet. En trivelig liten time hadde vi for så vidt fått, men det var ikke en blodtrimmet turnémaskin vi hadde sett i aksjon.
7/10 | Dag Rossing
Dream Theater
Progmetallkongene Dream Theater var i Norge for andre gang på litt over et halvår. I mellomtiden har de gitt ut albumet Parasomnia, det første med Mike Portnoy på trommer siden Black Clouds & Silver Linings fra 2009.
De satte i gang med «Night Terror» fra nevnte Parasomnia, og det låt bra fra början av. Det er jo alltid et spenningsmoment før Dream Theater-konserter om vokalist James LaBrie, kjent blant venner som «Osten» eller «Jimmy The Cheese», har dagen. I Oslo Spektrum i november var ikke stemmen hans så verst, selv om det var «issues». I første låt var det i hvert fall ikke noe å si på utførelsen.
Og det fortsatte bra. De øvrige medlemmene i Dream Theater er jo udiskutable virtuoser med utdannelse fra musikkonservatorier, og det høres! De fortsatte med to låter fra konseptalbumet Metropolis II: Scenes From a Memory i form av «Strange Déjà Vu» og «Fatal Tragedy». Ingen rusk å spore i maskineriet så langt.
Dream Theater er jo udiskutable virtuoser med utdannelse fra musikkonservatorier, og det høres!
«Panic Attack» fra Octavarium (2005) var neste låt ut, og jeg må innrømme at det er noen ganger jeg føler for å riste gitarist John Petrucci litt, og fortelle ham at «ja du er god, men du behøver ikke vise hvor forbannet virtuos du er hver gang du drar en gitarsolo – det skal gavne låta». Men, men. Det er jo dette som er Dream Theaters greie, og fansen (som jeg fremdeles regner meg for å tilhøre, selv om jeg nok hørte mer på bandet for 20-30 år siden) elsker det. Det er vel kanskje bare jeg som er en gammel grump, og må finne noe å pirke på!
Det fortsatte med «The Enemy Inside», en låt fra deres Mike Portnoy-løse periode, før vi fikk «Midnight Messiah», nok en låt fra sisteskiva. Fremdeles ikke noe å si på avleveringen til LaBrie.
Det begynte å gå mot slutten av de 70 minuttene Dream Theater hadde fått til disposisjon. Mektige «Peruvian Skies» ble flott framført i solsteiken på Ekebergsletta. Riktignok var det kanskje visse tegn her på at LaBrie ikke er noen ungfole lenger, men sprekk var det ikke. «As I Am» ble nest siste låt før «Pull Me Under» avsluttet dette festivalsettet. Dette var jo låta LaBrie sprakk fullstendig i Spektrum sist høst, men på Sletta fullførte han til mer enn godkjent.
Det var lite å trekke for på Dream Theaters konsert på Tons denne onsdagen. Selv skulle jeg kanskje ha ønsket meg flere låter fra nittitallet, men det blir subjektivt. De har jo en stor produksjon å plukke fra etter hvert, og spilte her materiale mer eller mindre fra hele karrieren. Bra gjennomført, karer!
9/10 | Dag Rossing
Fixation
For tre år siden spilte norske Fixation på Tons of Rock for første gang. Den gang steppet de inn på kort varsel etter at Spiritbox måtte avlyse. I år har de blitt booket i god tid – men her har Tons totalt feilberegnet hvor mye folk de trekker.
Fixation er satt til å spille på The Storm – festivalens minste av fire scener, inni i et altfor lite telt. Jeg aner lusa på gangen og møter opp lang tid i forveien for å sikre meg en god plass. Det skal vise seg å være en lur handling, for makan til stappfullt telt hadde vel de færreste sett for seg på forhånd. Kapasiteten sprenges, og baren i nabofeltet må tas i bruk. Likevel er det kø på utsiden og mange som ikke får med seg konserten.
I 2022 spilte de i Moonlight-teltet, og der burde de minimum ha spilt i år også. For mye har skjedd med Fixation siden den gang, da de kun hadde med seg én EP i bagasjen. Ikke bare har de gitt ut en fullengder og et minialbum siden sist, de har også spilt et titalls konserter rundt i Europa som support for blant andre Devin Townsend, de har spilt på Download-festivalen og i 2024 vant de Musikkforleggerprisen i klassen årets gjennombrudd.
Og som om ikke det er nok, så har vokalist Jonas Wesetrud Hansen denne våren deltatt i Stjernekamp på NRK. Jeg vil tro at en hederlig 5. plass i konkurransen, midt i beste sendetid, også har hjulpet litt på populariteten.
Se å få booket disse gutta kjapt tilbake – på en større scene!
Gutta har tydelig mange venner i salen, men åpenbart også mange andre. Bandet inntar scenen med «Random Acts of Violence», hvor Jonas synger med et rødt skjerf foran ansiktet. «Blue Skies» fra fjorårets Speak in Tongues får det til å koke i publikum, som setter i gang en moshpit på et altfor trangt område. Det er liksom ikke noe plass å rygge unna til om man ikke vil hive seg med. Og moshingen bare fortsetter utover i «Tyrannical Miracle», til stor glede for bandet på scenen.
Jonas introduserer en fem år gammel låt som de ikke hadde forventet skulle bli en hit, «What We Have Done» fra debut-EP-en Global Suicide. Videre forteller han at det er ganske spesielt for ham å stå på scenen på Tons of Rock samme dag som Muse – som hadde lært ham å synge falsett som 14-åring! Bassisten tar seg en surfetur ut blant publikum, under denne låta som virker vel så inspirert av Leprous som av Muse.
Fixation runder av med fyrverkeriet «Stay Awake», deres nest mest strømmede låt på Spotify. Bandet har flust med energi og de oser av spilleglede. Det er skammelig at de bare får spille en skarve halvtime! Skjerpings, Tons! Se å få booket disse gutta kjapt tilbake – på en større scene!
8/10 | Marianne Lauritzen
Powerwolf
Ulvene fra Saarbrücken i Tyskland spilte i år på Tons of Rock for tredje gang. Dette er et band som mange har et anstrengt forhold til. De ble dannet i 2005 av ex-medlemmer av bandet Red Aim. Powerwolf er et svært image-bevisst band, og jeg husker intervjuer i metallpressen da de var ferske hvor de hevdet å være fra Transylvania i Romania, noe som må sies å være i tråd med vampyr/varulv-imaget deres. Vokalist Attila Dorn, for eksempel, heter egentlig Karsten Brill, noe som høres mer naturlig ut for en håndballspiller enn en skummel vampyr.
På scenedekorasjonene var det klart selv før konserten begynte at vi hadde noe mer enn en vanlig rockekonsert i vente. Kulisser som skulle ligne middelalderslott har jeg for så vidt sett før på konserter med f.eks. Dio, men her var det tatt til nye høyder. Jeg så også Powerwolfs konsert på hovedscenen på Tons i 2023 (i år ble – passende nok – Vampire Stage benyttet), men kan ikke huske at sceneoppsettet var like ekstravagant den gangen.
Powerwolf entret scenen og satte i gang med «Bless ‘Em With the Blade» fra sin siste utgivelse Wake Up the Wicked. «Incense & Iron « og «Army of the Night» fulgte før ypperstevampyrprest Attila kommanderte oss alle til «allsang» (som i «brøl ut visse ord i teksten») på «Amen & Attack».
Attila er litt av en karakter. Og det er også bandets keyboardist Falk Maria Schlegel (eller Christian Jost for mora hans og den lokale kemneren). På et tidspunkt i konserten danset Attila og Falk vals (eller no’ sånt) med hverandre. Det ble tidlig i konserten tydelig at dette er et band som scorer stort på humor – selv om jeg hadde en diskusjon med noen i etterkant om humoren er tilsiktet eller utilsiktet. Jeg er ganske overbevist om at den er tilsiktet. Mye power metal kan fortone seg som ufrivillig komisk, men når de gamle klisjéene dras så langt som dette, så kan jeg ikke få meg til å tro at folkene bak ønsker at det skal oppfattes som annet enn underholdning.
Her skal jeg komme med en innrømmelse: jeg har ikke hørt all verdens mye på Powerwolf i min tid (én fattigslig CD – deres tredje – er å finne i min nokså omfangsrike platesamling), men det har gått opp for meg at de har blitt veldig store med årene. Sceneoppsettet vitner jo om det, og til vinteren skal de spille på Telenor Arena, eller hva nå den gymsalen i Bærum kalles nå til dags. For Blezts redaktør kun: jeg melder meg gjerne frivillig til å dekke begivenheten.
På scenedekorasjonene var det klart selv før konserten begynte at vi hadde noe mer enn en vanlig rockekonsert i vente.
Nuvel. Siden Powerwolf åpenbart har blitt så store uten at denne skrivende person fulgte helt med i timen, skal jeg prøve å redegjøre for resten av konserten. «Dancing With the Dead» fulgte så. Notatene mine er litt uklare på dette punktet, men jeg tror det var under introduksjonen til denne at Attila og Falk danset. Attila er i det hele tatt glad i lange introduksjoner. Kanskje han i et parallelt univers er stand-up komiker?
«Fire And Forgive» og «Demons Are a Girl’s Best Friend» fulgte i rask rekkefølge. Tittelen på sistnevnte låt er nok en indikasjon på at bandets humor er tilsiktet («Diamonds Are A Girl’s Best Friend» er tittelen på en sang som Marilyn Monroe sang i filmen «Gentlemen Prefer Blondes» som hun og spilte i – hun spilte blondinen; jeg gidder ikke å google hvem som spilte gentleman’en).
De AI-genererte monstrene på veggen bak må også nevnes. Varulver og demoner og andre gespenster som så veldig skremmende ut. Jeg så fedre med fire-femårige barn på skuldrene se på dette. Ungene så ut som de digget det, og jeg tviler på om noen av dem blir sengevætere på sikt. I motsetning til mange som så «Pompel og Pilt» i min barndom.
«Heretic Hunters» er også fra bandets siste album. «Blood For Blood (Faoladh)» er og fra 2020-tallet, men nå mot slutten skulle Powerwolf konsentrere seg om sitt eldre materiale. Titler som «Sanctified With Dynamite» og «We Drink Your Blood» må jo vi som ikke tilhører noe bedehusmiljø nesten bare flire av. «Werewolves of Armenia» (som faktisk er fra den CD’en jeg har med bandet – Bible of the Beast) fikk æren av å avslutte seansen.
Blezt har jo de tre kriteriene «settliste», «utførelse» og «underholdningsverdi» når vi anmelder enkeltkonserter. På festivaler gjør vi det gjerne litt enklere, men hadde dette vært en konsert der Powerwolf var headliner hadde den lett fått 10/10 for underholdningsverdi. Jeg og kompisen min jeg hadde sett den sammen med, gikk flirende derfra, og dette var stor underholdning. Men fra et rent musikalsk ståsted, må jeg nesten være litt mer restriktiv. Når det er sagt er selve showet en så stor del av dette at jeg lander på:
8/10 | Dag Rossing
Old Man’s Child
Muse
Mye har blitt sagt av mange om at Muse headlinet onsdagen på Tons of Rock og mye av det samme ble sagt om Kaizers Orchestra to dager senere. Folk får mene hva de vil, men det heter faktisk Tons of Rock, ikke Tons of Metal. Jeg mener at Muse kvalifiserte til å bli booket til Tons, og så store som de har blitt etter hvert måtte det jo bli som hovedattraksjon en av dagene.
Undertegnede har vært fan av Muse i mer enn 20 år. Jeg ble oppmerksom på dem i forbindelse med deres andre album, Origin of Symmetry fra 2001. Mange fine skiver kom og i årene som fulgte, men i senere år – spesielt siden Drones fra 2015 – har «moderne» elementer som techno og electronica begynt å snike seg inn i musikken deres, og siden jeg ikke er en «moderne» person, må jeg innrømme at jeg har falt litt fra. Gamle skiver, spesielt fra før 2010, finner imidlertid stadig vekk veien til stereoen.
Men nå skal vi til hva som skjedde på Sletta, og ikke på mitt stereoanlegg. De tre engelskmennene – forsterket med en på keys og ting og tang (sikkert engelsk han òg) – klemte i vei med «Unravelling», en ny låt jeg ikke hadde hørt før. Den har visst blitt lagt ut på diverse strømmetjenester uten å være på noe album ennå. «Hysteria» fra Absolution fulgte så.
«Map of the Problematique» er fra deres kanskje beste album, Black Holes And Revelations (det står mellom dette og oppfølgeren The Resistance). «Stockholm Syndrome» er fra det nesten like gode Absolution. Muse kan vel ikke sies å være rockens største sjarmtroll, men de hadde åpenbart sine fans blant de 30.000 (eller mer?) på Sletta. Publikum gaulet med, og de har utvilsomt noen låter som inviterer til allsang.
Muse virker, om ikke akkurat shoegaze-introvert, så i hvert fall ikke akkurat opptatt av å lage et jævla «hålligång».
«Won’t Stand Down» er fra deres senere periode, og appellerer ikke så mye til denne anmelder. «Psycho» blir mer av det samme i likhet med «Will of the People». Det er liten grad av frieri til publikum. I det hele tatt virker frontmann Matt Bellamy og resten av bandet, om ikke akkurat shoegaze-introvert, så i hvert fall ikke akkurat opptatt av å lage et jævla «hålligång».
Jeg måtte si til kompisen min, som også hadde vært med på forrige konsert: for en ekstrem kontrast til Powewolf! Tons of Rock har naturligvis plass til alle avskygninger av rockemusikk, men Muse er nesten shoegaze i sin avlevering. Jeg liker musikken, men er mindre imponert over avleveringen. Strimler av konfetti som øses over publikum er bare dumt og unødvendig.
Jeg skal vokte meg for å si for mye negativt om Muse som live-band. Jeg har en DVD med dem fra mange år tilbake, som jeg husker som meget bra, men denne kvelden på Ekeberg fant jeg dem heller statiske. De har mange fine låter som «New Born» og «Supermassive Black Hole» som kom i siste del av konserten. Men vi er alle forskjellige, selv frontmenn i rockeband. Og Matt Bellamy og hans venner gjorde akkurat det de hadde kommet til Oslo for. Det var ingen entusiasme å spore, ingen glød!
Låter som «Uprising» og «Knights of Cydonia» som vi alle liker, ble spilt mot slutten, men det gikk på autopilot. Mulig de ikke er et festivalband, og at innendørskonserter er mer deres greie. Jeg vet ikke, men dette ble jeg for å være ærlig, temmelig skuffet over.
7/10 | Dag Rossing
