Lørdag 28. juni 2025
Årets Tons of Rock nærmer seg slutten, men vi tåler (så vidt) en dag til med tonnevis av musikk og god festivalstemning.
Av Dag Rossing & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri & Ketil Martinsen
På fjerde og siste dag av Tons of Rock får vi med oss artister som Tarja, Backstreet Girls som hyller Bjørn Müller, ukrainske Jinjer, Alice in Chains-gitarist Jerry Cantrell, Emperor, Megadeth, The Sword, The Cocktail Slippers, Machine Head og årets siste headliner Avenged Sevenfold.
Tarja
På lørdag skjedde det mye i Oslo by. Ikke bare var det Pride-parade med alt hva det medfører av folkemasser og begrensninger i kollektivtrafikken, men på kvelden holdt også en aldrende trønder sin avskjedskonsert på Voldsløkka. Enden på visa var at jeg ble forsinket opp til Ekebergsletta og ms. Turunen var godt i gang innen jeg kom meg til Vampire Stage.
Dessverre kom jeg for sent til å få hørt Nightwish-låta «Wishmaster». Denne skrivende person er veldig glad i de tre første Nightwish-skivene («Wishmaster» er tittellåta til den tredje og siste av disse) der Tarja synger med mezzosopran vokal. Hun er jo skolert operasangerinne. Siden la hun seg til mer av en standard rockevokal, samtidig med at bandets musikk ble mer orkestrert og bombastisk. Jeg syns de tapte seg litt da.
Men nå skal det dreie seg om konserten på Tons – det jeg fikk med meg av den. Tarja virket å være i godt humør. «I Walk Alone» hadde begynt da jeg ankom. Denne låta er fra damens debutalbum – hvis man ikke regner med et finskspråklig julealbum som kom året før – My Winter Storm. Jeg må innrømme at jeg ikke har fordypet meg i Tarjas produksjon som soloartist, men både denne og oppfølgeren har rotet seg inn i min platesamling. Kanskje på tide å begynne å spille dem mer?
En veldig trivelig forestilling av Tarja Turunen og hennes band.
Nuvel. Det var er dyktig band Tarja hadde med seg. Det mest celebre medlemmet var muligens bassist Doug Wimbish som er mest kjent for å ha vært med i Living Colour siden 1992. Han er også en mye brukt session-bassist, og har jobber med alt fra Mick Jagger til Grandmaster Five på CV-en.
«Victim of Ritual» er fra et av Tarjas nyere album, Colours in the Dark. Jeg er glad for å høre at hun har funnet fram mezzosopranvokalen sin igjen. Faktisk veksler hun sømløst mellom den teknikken og mer vanlig rockevokal. Jeg er ingen sangpedagog, men jeg skulle tro det er krevende å veksle mellom vokalstiler på denne måten.
«Dead Promises» fulgte før vi fikk Nightwish-låta «Nemo». Avslutningsvis fikk vi «Until My Last Breath» fra andreskiva What Lies Beneath. En veldig trivelig forestilling av Tarja Turunen og hennes band. Skulle ønske jeg hadde fått sett den fra början.
8/10 | Dag Rossing
Backstreet Girls
Backstreet Girls-vokalisten Bjørn Müller gikk som kjent bort for et halvt års tid siden, men bandets oppsatte konsert på Tons of Rock hadde ikke blitt avlyst. Så hvordan kom de til å løse oppgaven?
Backstreet Girls har jo holdt en konsert siden vokalistens dødsfall. Bandet har i mange år hatt som tradisjon å holde en konsert på Rockefeller i romjula. Den var vel nære ved å bli avlyst nå sist, men ble gjennomført, så vidt jeg har forstått (jeg var ikke der selv), med gjesteartister. Noe lignende ville nok bli løsningen her.
Petter Baarli stilte som så ofte før iført russelue – eller i hvert fall noe som lignet veldig. De kjørte i vei med «Temple of Lust» og den som kom løpende ut på scenen var Tarjei Foshaug fra bl.a. Valentourettes og Hard Luck Street. Et temmelig opplagt valg kanskje, men Tarjei fikset låta bra, og ble også med på «Damn That Man».
Det ble vokalistskifte etter to låter. Hvem den nye mannen var ble ikke sagt, men detektiven i meg har funnet ut at det var en viss Roar Leren, et ubeskrevet blad for meg, men han har bakgrunn fra flere av Oslos undergrunnsband. Leren fikk tre låter, «Boogie My Life Away», «Awright, Awright, Awright» og «Rattlesnake Charlie».
Hvis dette skulle være en hyllest til Bjørn Müller synes jeg de gjorde lite ut av det.
Fredrik Juell er vel heller ikke veldig kjent som musiker eller vokalist. Mine informanter har informert meg om at han deltok i Berserk-ekspedisjonene til Jarle Andhøy. Han frontet i hvert fall bandet på «Loaded», og her ble også Bjørn Müllers sønn Max med på gitar. Det kunne fort blitt rotete med disse stadige vokalistbyttene, men det funket på et vis. Men det var et irritasjonsmoment at de ikke annonserte hvem de forskjellige var.
Frithjof Jacobsen fra Gluecifer kjente vi i hvert fall igjen. Han frontet Backstreet på tre låter, «Going Down», «Hizbollah Rock n’ Rolla» og «Gimme Just a Second» før Tarjei Foshaug returnerte for den avsluttende «Motorhellway».
Det fungerte vel sånn passe for restene av Backstreet Girls denne lørdag ettermiddagen, men hvis dette skulle være en hyllest til Bjørn Müller synes jeg de gjorde lite ut av det. Det ble ikke sagt mye mellom låtene. Hva Petter Baarli og co. har planlagt framover er jeg usikker på. Skal det hyres inn en ny vokalist? Fortsetter bandet? Den som lever får se.
7/10 | Dag Rossing
Jinjer
Jinjer fra Ukraina har vært på Tons før. Den gangen spilte de på Moonlight. I år hadde de blitt flyttet ut i lyset på Vampire Stage.
Jeg må innrømme at dette er et band jeg ikke helt har fått taket på. De er et av forholdsvis få kvinnefrontede band jeg kjenner til som benytter ekstremvokal (Arch Enemy er det andre jeg kan komme på).
Stilmessig blander Jinjer mye rart. Selv kaller de seg et progressivt metallband med elementer av metalcore og groove metal. Selv om kvartetten har visse elementer av alt det, er jeg ikke helt enig i beskrivelsen. I bunn syntes jeg metalcore betegnelsen passer best på dem. Men det er noen ørsmå elementer av prog og jazz, og til og med funk, som kommer til overflaten her og der.
Musikken inneholder mange interessante detaljer, men dessverre kommer vokalen i veien.
Etter å ha startet med den litt eldre «On the Top» får vi tittellåta fra deres seneste album, Duél. Vokalist Tatiana Shmayluk skriker så det er umulig å høre hva tekstene handler om (det sies at mange av de nyere er inspirert av krigen mellom Russland og Ukraina). Musikken er jo egentlig forholdsvis sofistikert, så det er vanskelig å forstå hvorfor denne aggressive vokalstilen er nødvendig. Jeg tror ikke det er for å skjule dårlige engelskkunnskaper heller. Når hun sa noe mellom låtene, var engelsken hennes helt kurant.
På en måte vil jeg gjerne like Jinjer. Musikken inneholder mange interessante detaljer, men dessverre kommer vokalen i veien. Mulig det bare er jeg som er for gammel? Vi fikk ytterligere tre låter fra det nyeste albumet, «Green Serpent», «Fast Draw» og «Rogue» før vi tok en tur tilbake til tidligere album på låter som «Vortex» og «I Speak Astronomy».
Sorry, folks. Jeg liker bare ikke Jinjer, og vokalstilen til Tatiana er eneste grunn. Men det var åpenbart at jeg ikke hadde mange med meg på akkurat det på sletta. Det vil si, det var sikkert mange på festivalområdet som var enige med meg, men de gikk andre steder mens Jinjer spilte. Men er man på jobb, så er man på jobb. Værsågod neste!
5/10 | Dag Rossing
Jerry Cantrell
Fem minutter før oppsatt tid finner Jerry Cantrell ut at det er et akkurat passende tidspunkt å entre hovedscenen. Hvilket han gjør, med lavmælt autoritet, som en mann som ikke trenger å bevise noe – men som likevel har mye å si. Den ikoniske Alice in Chains-gitaristen og låtskriveren er for første gang på Tons of Rock som soloartist, mens Alice in Chains ikke har gjestet festivalen siden siste året i Halden i 2018.
Cantrell stiller kanskje alene i eget navn denne gangen, men han har med seg en tung merittliste fra Alice in Chains, og et band som vet hvordan de skal løfte det mørke, seige og melodiske uttrykket han er kjent for. Og i front, ved hans side, står vokalist Greg Puciato, som gir konserten et ekstra løft.
Puciato, kjent fra The Dillinger Escape Plan, viser seg å være et perfekt supplement til Cantrells mørke, melankolske univers. Samspillet deres er så tight, at sammen høres de mer ut som Alice in Chains’ ex-vokalist Layne Staley enn med bandets nåværende vokalist William DuVall.
Etter en litt kjedelig start med sololåta «Psychotic Break», tar det seg betraktelig opp når vi allerede i låt to beveger oss over i katalogen til Alice in Chains – med den eksplosive klassikeren “Them Bones”.
Cantrell stiller kanskje alene i eget navn denne gangen, men han har med seg en tung merittliste fra Alice in Chains, og et band som vet hvordan de skal løfte det mørke, seige og melodiske uttrykket han er kjent for.
Fra fjorårets I Want Blood får vi “Vilified”, “Afterglow” og tittelsporet «I Want Blood», som alle bygger videre på Cantrells tunge, melodiske signatur. Av hans solomateriale er det likevel “Cut You In” fra førsteskiva Boggy Depot (1998) og «Atone» og «Had to Know» fra Brighten (2021) om stikker seg mest ut.
Men de absolutte høydepunktene kommer selvsagt med signaturlåtene «Man in the Box» og «Would?». Her kommer også vokalharmoniene virkelig til sin rett.
Bandet takker for seg med Alice in Chains-låta «Rooster», og pussig nok er det konsertens «roligste» låt som får flest folk til å crowdsurfe.
Cantrell leverer en stødig og nostalgisk konsert – med Greg Puciato som en ypperlig makker. Det eneste minuset her er at showet er nokså statisk. Puciato rikker seg ikke fra Cantrells side, og sammen står de støtt på samme flekken hele konserten igjennom. På en måte er det jo forståelig at Puciato vil være forsiktig med å stjele showet, når det ikke er han som er frontfigur.
Uansett var det en særs hyggelig time med gamle Alice in Chains-klassikere midt i solsteika på Ekebergsletta. Nå er det vel på tide med en ny booking av Alice in Chains?
8/10 | Marianne Lauritzen
Emperor
I likhet med Dimmu Borgir på Scream Stage dagen før, skulle Emperor holde sort messe i solsteiken midt på dagen, i deres tilfelle på Vampire.
Til dagens Emperor har vokalist og gitarist Ihsahn fått med seg originalmedlem Samoth (eller Thomas som han egentlig heter, men det blir mer satanistisk å stave det baklengs) på gitarer og nesten-originalmedlem Trym Torson på trommer. På bass fant vi Secthdamon (eller Tony Ingebrigtsen som det står i passet hans) og på keyboards ingen ringere enn Jørgen Munkeby, kjent fra Shining og Jaga Jazzist.
«Into the Infinity of Thoughts» fra deres debut-fullengder Into the Nightside Eclipse fra 1994 er først ut. Det er ikke akkurat mye som skriker black metal når du ser på de fem på scenen. Ihsahn ser ut som en lærer i ungdomsskolen eller – tør jeg si det? – en prest! Her er ingen liksminke eller kostymer av den typen Dimmu Borgir hadde på seg dagen før. Kanskje derfor føles det mindre «feil» å bivåne Emperor i denne settingen enn det føltes med Dimmu.
Det er ikke akkurat mye som skriker black metal når du ser på de fem på scenen.
Vi fortsetter med den langt nyere «In the Wordless Chamber». Skjønt langt nyere? Ingenting er veldig nytt av Emperor, som ga ut fire album mellom 1994 og 2001. Men denne låta var i det minste fra den nyeste av disse.
Vi får litt fra alle album denne ettermiddagstimen. Ihsahn er i godt humør og pludrer litt mellom låtene, og presenterer sine medmusikanter. Jeg så aldri Emperor live i «gamle» dager. Mulig de tok black metal imaget mer høytidelig da? I dag var det bare kos selv om mye av musikken fortoner seg temmelig mørk og brutal.
«I Am the Black Wizards» er selvskreven i et «best of»-sett som dette. Den ble fulgt av «Inno a Satana» og «Curse You All Men!» før telemarkingene rundet av med «Ye Entrancemåerium». Det ble en hyggelig times tid med Emperor og en liten leskedrikk.
7/10 | Dag Rossing
Megadeth
The Sword
The Sword er fire stonerrockere fra Austin, Texas. De har holdt på i drøyt 20 år nå, og består av vokalist/gitarist John D. Cronise, leadgitarist Kyle Shutt, bassist Bryan Richie og trommis Santiago «Jimmy» Vela III. Bandet har seks skiver ute, men det ser ikke ut til å ha vært mye aktivitet på platefronten på en stund. Deres hittil siste kom så langt tilbake som i 2018, og etter hva jeg har forstått har de vært oppløst en stund før de gjenforentes i fjor.
Første låt ut i Moonlight-teltet ble «Freya», en låt fra debutalbumet deres, Age of Winters. Den ble fulgt av «Tres Brujas» og «Lawless Lands», begge disse fra albumet Warp Riders.
Og det låt fett. Bandet er kanskje ikke særlig engasjerende å se på, bortsett fra at Cronise ser ut som en bush-pilot som flyr under radaren og smugler dop inn i Florida fra Karibien. Resten av dem ser ut som A4-rockere og gjør ikke spesielt mye av seg bortsett fra at de gjør jobben de har kommet for. Og det er vel saktens det viktigste.
Vi får et par låter fra albumet Apocryphon i form av «Cloak of Feathers» og «Arcane Montane» før de tar oss tilbake til Warp Riders igjen og tittellåta fra denne etterfulgt av «Night City».
Jeg liker musikken, og det er ikke noe å si på framførelsene, men det er nesten noe fascinerende å stå og se på musikere som gir så lite av seg selv på en scene. Skulle nesten tro de trodde at de var i øvingslokalet. Det er første gang jeg ser The Sword, og jeg vet ikke om det alltid har vært slik. De har jo som sagt vært oppløst i et par år, og har bare gjort noen spredte konserter før denne turnéen. Mulig det går på manglende rutine?
Nuvel. Bushpiloten og hans menn gikk inn for landing med «Sea of Green» fra deres nyeste baby Used Future, før gamle «Maiden, Mother & Crone» og enda eldre «Winter’s Wolves». Jeg hørte mange som overvar denne konserten si at den var kjedelig, og visuelt hadde The Sword som nevnt ikke mye å by på, men låtene og framførelsene syntes jeg holdt mål, så noen slakt kommer det ikke fra meg.
7/10 | Dag Rossing
Visuelt hadde The Sword ikke mye å by på, men låtene og framførelsene syntes jeg holdt mål.
The Cocktail Slippers
Machine Head
Hva som fikk bandet Machine Head til å kalle seg opp etter Deep Purples mest kjente studioalbum er en gåte. De er vel omtrent så langt fra de engelske syttitallsrockerne som det er mulig å komme, i hvert fall når man holder seg innenfor den hardere delen av rocken. Når det er sagt, minner ikke Masters of Reality mye om Black Sabbath heller. Kanskje det rett og slett bare er tilfeldig?
Det er for så vidt temmelig uviktig da de skal avslutte programmet på Vampire Stage på årets Tons of Rock. «Imperium» fra Through The Ashes of Empires åpnet begivenhetene tett fulgt av «Ten Ton Hammer» fra The More Things Change…
Med fare for å gjenta meg selv fra tidligere anmeldelser av band, særlig denne siste dagen, er jeg ingen stor fan av Machine Head – akkurat som jeg ikke er noen stor fan av f.eks. Pantera. Robb Flynn å co. har funnet sin stil som de er tro mot, og ære være dem for det, men jeg klarer ikke helt å kjøpe denne voldsomme aggresjonen de gir uttrykk for i de fleste låtene. Særlig ikke når Flynn virker å være verdens mest «chille dude» under banter’en mellom låtene. Kanskje hadde det noe med at han tidlig ble opptatt av at vi skulle lage festivalens største circle pit. Jeg flyktet til litt bak gjerdet i midten.
Det er nesten umulig ikke å bli dratt med av dette.
Nuvel. «Choke on the Ashes of Your Hate» og «Now We Die» fortsatte kjøret. Dette er nyere låter og mer groove metal i stilarten enn det mer thrasha tidlige materlalet. På dette tidspunkt viser Flynn seg som den sosialt engasjerte mannen han sikkert er, og vi fikk en monolog om ensomhet og psykisk helse. Han er kanskje ikke like opptatt av fansens fysiske helse, siden han driver og oppfordrer til ville moshpits hele tiden? Uansett var dette innledningen til «Is There Anybody Out There?» (sorry Pink Floyd-fans, det er ikke den låta.).
Det er åpenbart at Machine Head har sine fans på sletta denne dagen (selv om undertegnede ikke er en av dem). Stemningen sto i det taket som ikke fantes mens bandet pløyde gjennom «Outsider» som vi får høre handler om en «toxic person» som prøver å gi deg skylden for deres egne problemer og dårlige egenskaper, «Locust» og «Boneripper». Etter noen sekunder av scenen kom de tilbake og rundet av med «Bulldozer», «From This Day» og den første låta fra deres første album, «Davidian».
Det er nesten umulig ikke å bli dratt med av dette, selv for en som meg som ikke er noen direkte fan av bandets musikk. Robb Flynn er den fødte frontmann. Resten av bandet er mer anonyme, men Flynn mer enn kompenserer for det, og de er dyktige på sine respektive instrumenter. Hadde jeg ikke vært såpass sliten etter en lang festival, hadde jeg kanskje digget det enda mer.
8/10 | Dag Rossing
Avenged Sevenfold
Aller siste band ut i år er amerikanske Avenged Sevenfold (A7X), og av årets fire headlinere føles det helt riktig at det er A7X som gjør finalenummeret, siden det er de som er mest tro mot Tons of Rocks opprinnelige profil.
De åpner med «Game Over», med frontmann M. Shadows sittende i en stol med en balaklava på hodet, og «Mattel» – begge hentet fra deres nyeste verk Life Is But a Dream… (2023). Under sistnevnte legges det på et Barbie-filter på skjermene – sannsynligvis en AI-teknologi, men like fullt imponerende. Det foregår generelt mye forskjellig på skjermene hele konserten igjennom.
Mottakelsen er noe avventende under de nyeste låtene, men så snart «Afterlife» setter i gang, løsner det for alvor i publikum. Herfra veksler bandet mellom nyere og eldre materiale. «Hail to the King» drar opp stemningen ytterligere, det både synges og danses på sletta, mens den noe roligere «Buried Alive» får frem den raspende og autoritære stemmen til M. Shadows.
«Nightmare» er kveldens høydepunkt for mange, og leveres med kraft og presisjon – og dødningehode-filter på skjermene – så allsangen runger over sletta. M. Shadows fleiper med at det er på tide å dra hjem når de har spilt «Nightmare» i dagslys. Men de har ikke tenkt å gi seg etter kun seks låter, sier han, de akter å spille til sola går ned. Da tenker han nok ikke på at det ikke er spesielt mørkt i Oslo kl. 23:00 midtsommers.
Videre kan Shadows fortelle at både Green Day og Weezer har fortalt dem at Tons of Rock hadde det beste publikummet på turneen – til stor jubel på sletta selvfølgelig.
Den roligere «So Far Away» gir et pusterom og en emosjonell dimensjon. Låta dediseres til alle som har gått bort, og spesielt deres tidligere trommis Jimmy «The Rev» Sullivan som gikk bort i 2009, og et hav av telefonlys fyller luften.
Et effektivt punktum for konsertens mest eksplosive sekvens, og et klart bevis på at Avenged Sevenfold fortsatt vet hvordan man leverer tung, aggressiv metall med presisjon.
Et par låter til får vi fra den nyeste skiva, i form av «Nobody» og «Cosmic», som begge viser at bandet fortsatt tør å eksperimentere, men bruk av autotune virker likevel litt schizofrent.
Det kan virke som om mange publikummere har tatt M. Shadows på ordet om å dra hjem etter «Nightmare». Det ser nemlig ut til at mange har gjort nettopp det. Det er langt færre folk igjen på sletta på dette tidspunktet, enn for eksempel under Green Day på torsdag. Fire lange dager tar på for de fleste, og er det ikke favorittbandet ditt som står på scenen er det nok lett å ta en tidlig kveld.
Mot slutten skrur Avenged Sevenfold det til med noen låter som virkelig setter fyr på publikummet som er igjen. «Not Ready to Die», skrevet opprinnelig for Call of Duty, slår inn med brutal intensitet og videospill-filter på skjermene.
Vi skal 20 år tilbake i tid når «Bat Country» umiddelbart følger, og blir møtt med jubel. Låta har holdt seg som en av bandets mest kjente og mest effektive live, og den fungerer også her – energisk, tight og med en refrenglinje hele sletta synger med på. Lyden er dog litt dårligere her, grunnet vinden som har ankommet sletta.
Det ser ikke fansen ut til å bry seg nevneverdig om når bandet drar i gang den enda eldre «Unholy Confessions», en tidlig klassiker som fortsatt holder seg som en live-favoritt. Publikum skrur opp både volum og intensitet, og det surfes over en lav sko. Det er et effektivt punktum for konsertens mest eksplosive sekvens, og et klart bevis på at Avenged Sevenfold fortsatt vet hvordan man leverer tung, aggressiv metall med presisjon.
«We leave you with a happy song about murder and necrophilia,» sier M. Shadows før de avslutter årets festival med den åtte minutter lange og teatralske «A Little Piece of Heaven» – en litt døll avslutning spør du meg, men det gjør du sikkert ikke. Da er det enda godt at Tons fyrer av litt fyrverkeri i pride-farger (det kunne gjerne vært enda mer), for å markere at det hele er over for i år. Ses neste år!
7/10 | Marianne Lauritzen
