Tons of Rock 2025: Fredag

Fredag 27. juni 2025

Tredje dag av årets Tons of Rock kan skilte med et mer variert program enn dagen før. På hovedscenen denne dagen kan man oppleve alt fra hvitevarerock via symfonisk metall til omparock.

Av Dag Rossing & Marianne Lauritzen
Foto Arash Taheri, Ketil Martinsen & Boris Danielsen

Dag tre av årets Tons of Rock har flere norske band på plakaten. Som Djerv, Stargazer, Dimmu Borgir og headliner Kaizers Orchestra – samt et comeback fra selveste Hurra Torpedo. Og legger du til litt folkrock fra Finland, gammel thrash, superteknisk mattemetall, gotiske damer og parodisk glamrock, så har du noe for enhver smak. 

Djerv

Hurra Torpedo

Det har gått 11 år siden sist hvitevarebandet Hurra Torpedo rørte på seg. Stas var det derfor da Tons kunne meddele at de skulle gjøre comeback på årets festival. Fredag åpner de hovedscenen med et brak – bokstavelig talt. Med kjøleskap, komfyrer og vaskemaskiner som slagverk, leverer trioen en forestilling som balanserer et sted mellom performancekunst, tull og genuin musikalsk dyktighet.

Hurra Torpedo består av Farbror Blå (Egil Hegerberg), Farbror Blå (Kristopher Schau) og Farbror Blå (Aslag Guttormsgaard). Alle tre er iført like grilldresser – blå selvsagt – med tilhørende rørleggersprekk. 

Schau tar seg helt ut på perkusjon, som i dette tilfellet betyr vaskemaskin, miksmaster og fryseboks. Han hamrer lokket på fryseren så hardt at han ser dødsliten ut allerede etter første låt. Sola som steiker rett inn på scenen hjelper vel heller ikke på. 

Det er lett å avfeie bandet som en gimmick, men bak de buldrende hvitevarene og de bevisst håpløse kostymene, ligger en presisjon og timing som er imponerende. Det er Aslag som er hjernen bak bandets egne låter, det er sikkert derfor det også er han som synger mest i denne konstellasjonen, selv om alle tre deler på vokalen. 

Vokalprestasjonene er kanskje ikke alltid plettfrie, men det gjør ingenting – det er uansett det absurde uttrykket og energien som bærer konserten. Publikum lar seg rive med, enten det er av latter eller av ren fascinasjon over hvordan noen klarer å spille en låt med en fryseboks.

Men det er under de mange coverlåtene at responsen fra publikum er best. For da er det så mye lettere å skjønne hvor sykt det er å få til å spille på denne måten – og at det likevel er mulig å høre hvilken låt det er. 

Et tidlig høydepunkt er «Where Is My Mind?» (Pixies), hvor Egil synger versene, Kristopher refrengene og Aslag krasjer en mikrobølgeovn. Sigrids «Don’t Kill My Vibe» får også gjennomgå, mens Aslag spiller på en eggdeler. Egil synger «Toxic» (Britney Spears) med et stort rør over hodet, mens klimakset som vanlig kommer med deres versjon av Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart».

Det blir vel ikke stort mer heavy metal enn å hamre løs på blytunge komfyrer og kjøleskap foran et jublende festivalpublikum.

«Are you ready for sex?» spør Kristopher Schau før han begynner å strippe på toppen av en komfyr mens han bruker et vaffeljern som kastanjetter. 

Gutta er ellers nokså fåmælte mellom låtene – det begrenser seg til ett og ett ord fra Aslag, og ofte bare «Heavy metall». For det blir vel ikke stort mer heavy metal enn å hamre løs på blytunge komfyrer og kjøleskap foran et jublende festivalpublikum.

Alle tre gutta tar seg en runde ut på catwalken hvor de setter opp strykebrett og ved hjelp av strykejern hamrer de ut noen strofer av «Iron Man». Fiffig. Videre tar Egil på seg oppvaskhanskene og skrangler med kopper og kar midt under det roligste partiet av «Bot», før han gir ris til egen bak med en teppebanker. 

Som en hommage til Kaizers Orchestra som skal avslutte kvelden på Ekebergsletta, drar de sågar et par strofer av «Hjerteknuser» (eller «Gryteknuser»), før de runder av med «Kald». Den fremføres av Egil med en vaskemaskintrommel på hodet, som han tidvis slår på. Kristopher har funnet seg et digert og tungt hjul som han bruker til å denge løs på vaskemaskinen med – såpass komisk er det at de to andre begynner å le. 

Finalen foregår på sedvanlig vis, ved at Schau løfter en vaskemaskin for så å kaste den lenger ut på scenen. Har han ikke sett sliten ut før, så er han det i hvert fall nå. Folk over 50 bør vel strengt tatt ikke løfte en vaskemaskin over hodet. 

Som åpningsband er Hurra Torpedo et forfriskende valg – et absurd startskudd på en dag som ellers byr på mer klassisk rockealvor. I ren underholdningsverdi er dette 10/10. 

8/10 | Marianne Lauritzen

Finntroll

Finsk folkrock blandet med polka høres vel rimelig sært ut, men det er det Finntroll serverer sitt publikum, og fredag formiddag var de på plass på Moonlight Stage.

Ingen skal beskylde Finntroll for å gjøre noe halvveis. Samtlige bandmedlemmer var utstyrt med «trollører» (som kunne minne om de spisse ørene til Spock i Star Trek) som stakk ut gjennom de – for det meste – lange hårmankene. Enkle, men effektive effekter! Er man troll så er man troll.

Finntrolls historie strekker seg tilbake til det sene nittitallet. Sju album og en rekke EP-er har det blitt. Deres originale vokalist, Katla, måtte kaste inn håndkledet etter tre utgivelser på grunn av at han utviklet en svulst på stemmebåndet som ikke lot seg operere, men han lever den dag i dag og har i senere tid skrevet tekster til flere av bandets album. Tekstene til Finntroll er for øvrig nesten utelukkende på svensk da det er Katlas morsmål, også på de platene som har kommet med andre vokalister etter at han ga seg.

Ingen skal beskylde Finntroll for å gjøre noe halvveis.

Finntrolls folkmetall er ganske variert, men den ensidige bruken av ekstremvokal gjør den litt slitsom etter en ganske kort stund for enkelte av oss. Som på så mange andre konserter på denne festivalen, dannet det seg ganske fort en moshpit foran scenen. Hyggelig at kidza morer seg, men undertegnede er ikke med på slikt, og fant en ny standplass lenger bak i lokalet. Der var lyden bedre òg.

Finntroll gjorde jo litt av et comeback for noen få år siden med albumet Vredesvävd, deres første på noe sånt som sju år, men de spilte overraskende lite fra denne. Kun to låter, «Forsen» og «Ormfolk», så vidt jeg oppfattet. Kanskje de tenkte at et festivalpublikum ikke bare består av kjernefansen deres, og velger å stort sett spille gamle «klassikere»? Men jeg vet ikke; Finntroll er jo ikke et band med store hits. Uansett var resten av repertoaret nokså likt fordelt på resten av produksjonen.

Konklusjonen får være at Finntroll gjorde en god figur på Moonlight Stage, og da får det ikke hjelpe at dette ikke er helt min personlige greie. Jeg vil ikke utelukke, imidlertid, at det blir et gjensyn ved en senere korsvei.

7/10 | Dag Rossing

Kat Von D

Kat Von D er mest kjent som tatovør og TV-personlighet – hun ble først kjent gjennom realityseriene Miami Ink og LA Ink, der hennes særegne stil og karisma gjorde henne til et navn langt utenfor tatoveringsmiljøet. I tillegg til å ha bygget opp sitt eget kosmetikkmerke, har hun de senere årene satset på en musikkarriere innen mørk synthpop og gotisk rock. Derfor har hun altså blitt booket til årets Tons of Rock.

Kat Von D prøver å fylle Moonlight-teltet med mørk estetikk og teatralsk stemning, men dessverre blir resultatet en konsert som aldri helt finner fotfeste. Teltet er for øvrig langt fra fullstappet, noe som også kan ha en sammenheng med at Poppy spiller på Vampire på samme tid. Det er flott at Tons booker flere kvinnelige artister, men da trenger man vel ikke å sette dem opp samtidig? 

Von D har kun med seg én musiker på scenen. En dame som trakterer både synth, keytar og gitar. Og her er noe av problemet – eller hele. Lydbildet drukner i et massivt lag av syntetiske backing-spor, og vokalen – som burde vært konsertens bærende element – fremstår svak og til tider usikker. Jeg er sikker på at hadde hun hatt et helt band i ryggen, hadde lyden vært vesentlig bedre samtidig som «showet» ville oppleves mindre kleint.

Kat Von D har utvilsomt en visuell tilstedeværelse, men den musikalske leveransen henger ikke med.

Kat Von D har utvilsomt en visuell tilstedeværelse, men den musikalske leveransen henger ikke med. Det hele blir mer form enn innhold, og det smitter over på publikum, som virker mer nysgjerrig enn engasjert.

Setlista preges av monotoni, der låtene glir inn i hverandre uten særlig dynamikk eller nerve. Selv forsøket på å bygge dramatikk med scenelys og røyk føles halvhjertet, og det blir tydelig at dette ikke er en artist som ennå har funnet sin plass på en rockefestival av dette kaliberet.

Kat Von D har kanskje funnet sin stil på plate, men på scenen klarer hun foreløpig ikke å overbevise. Det hele fremstår som et uferdig prosjekt – en artist som fortsatt leter etter stemmen sin i et landskap der publikum forventer langt mer.

3/10 | Marianne Lauritzen

Stargazer

Vi skulle nå en tur innom den nye fjerde scenen på Tons som er åpnet til dette året. Den har fått navnet Storm Stage og det var der trønderske Stargazer var å finne denne fredag ettermiddagen.

Det blir ikke mer klassisk hardrock i 2025 enn Stargazer. Tenk Deep Purple og alle deres avleggere (kanskje særlig Whitesnake), med en dæsj UFO, Michael Schenker og Gary Moore før han kjøpte dress og ble bluesmann. Jeg kunne fortsette å ramse opp lignende artister, men dere skjønner tegningen.

Frontfigur i Stargazer er Tore André Helgemo, en mann som kanaliserer sin indre David Coverdale hvert øyeblikk han står på en scene. Han er bare ikke fullt så stygg i språket. De andre medlemmene i bandet er Jomar Johansen på bass, Sondre Bjerkset på keys, Svend Skogheim på trommer og, ikke minst, gitarist William Ernstsen. Sistnevnte er etter min mening selve stjernen i bandet!

Å bivåne Stargazer er som om åttitallet aldri ble borte, i hvert fall i musikksammenheng. Helgemo kjører alle positurene med mikrofonstativet høyt i lufta mens han kaster på det lange håret sitt. Mange vil mene at dette er i overkant klisje, men når låtene er såpass gode som de for det meste er, er det egentlig bare moro. Det passer! Pluss at Ernstsen er en glitrende gitarist, og ikke har noe imot å vise oss akkurat det.

Vi fikk et par nye låter i kveld òg. Så vidt jeg skjønte kommer det en ny LP i løpet av et par måneder og «Stone Cold Preacher» kommer visst til å være tittellåta til denne (de kunne funnet en bedre tittel til plata!).

Jeg anbefaler alle med sans for god, gammel 70/80-tallsk hardrock å sjekke ut Stargazer, hvis dere ikke har gjort det allerede. De har ikke funnet opp kruttet, men kruttet har allerede blitt oppfunnet, og disse trønderne holder det i det minste tørt. De er gode underholdere; Helgemo kaster t-skjorter og capser ut til publikum. Ernstsen er som sagt en eminent gitarist. Vil du ha originalitet er det bare å lete andre steder, men høres beskrivelsen over tiltalende ut, er det bare å troppe opp neste gang Stargazer spiller på ditt hjemsted.

8/10 | Dag Rossing

Å bivåne Stargazer er som om åttitallet aldri ble borte, i hvert fall i musikksammenheng.

Within Temptation

Når Within Temptation går på hovedscenen, er det med en tyngde og trygghet som bare et band med snart tre tiår bak seg kan levere. Etter den relativt labre opplevelsen med Kat Von D rett før, er det deilig å merke fra første tone at det symfoniske metallbandet fra Nederland vet hva de driver med. 

Vokalist Sharon den Adel er et naturlig midtpunkt. Stemmen hennes bærer lett over festivalområdet, kraftfull og klar, enten det er i de episke refrengene eller de mer lavmælte partiene. Hun har en nærmest selvsagt kontakt med publikum, og fremstår både profesjonell og oppriktig i sin tilstedeværelse. 

Bandets blanding av symfoniske elementer, harde gitarer og elektroniske innslag fungerer godt i livesammenheng, som det også gjorde på samme scene for tre år siden. Visuelt støttes det hele av en forseggjort scenografi med skjermer og lysbruk som underbygger musikken, uten å ta over. De tre første låtene har Sharon drapert kjolen sin med et norsk flagg, som vel må være det ultimate publikumsfrieri. 

Within Temptation leverer en festivalopptreden som både tilfredsstiller gamle fans og gir nye en solid introduksjon til bandets univers.

Selv om settet til tider kan oppleves noe forutsigbart for de som kjenner bandets formel godt, leveres det med såpass mye energi og overskudd at det aldri blir kjedelig. De åpner med to låter fra sitt nyeste album Bleed Out (2023), «We Go to War» og tittelsporet «Bleed Out», før de eldre kjenningene kommer på løpende bånd.  

Publikum våkner til live under «Faster» og «In the Middle of the Night», før Sharon dediserer «Stand My Ground» til befolkningen i Ukraina. Til tross for at Tarja skal opptre på Tons dagen etter, uteblir hun fra duetten «Paradise (What About Us?)», men Sharon klarer biffen alene. 

Mot slutten får vi «Supernova», med sitt elektroniske driv og storslåtte refreng som inviterer til crowdsurfing, mens «Lost» gir en pust i bakken – en melankolsk og melodisk ballade der Sharon den Adels vokal virkelig får skinne. «The Reckoning», åpningssporet fra Resist, slår hardt fra seg med industrielle undertoner og tung gitarføring, skiller seg ut som et høydepunkt, før «Mother Earth» helt til sist bekrefter bandets evne til å skrive tidløse låter. Dessverre hopper de over signaturlåta «Our Solemn Hour» som de har spilt på de fleste andre festivaler i sommer.

Within Temptation leverer kort sagt en gjennomarbeidet og effektiv festivalopptreden, som både tilfredsstiller gamle fans og gir nye en solid introduksjon til bandets univers. For å sitere naboen ved siden meg i solsteika: «Dette funker!»

7/10 | Marianne Lauritzen

Steel Panther

Sent på ettermiddagen på fredag var det duket for moroklumpene i Steel Panther på Vampire Stage. De spilte også på Tons i 2022, og de som ikke fikk nok den gangen, fikk en ny sjanse nå.

Steel Panther er et parodiband! Punktum. Eller utropstegn! Det de parodierer er åttitalls glamband, gjerne fra Los Angeles, som vasset i groupies og kokain, og sang om det. Mötley Crüe er vel selve skoleeksempelet. Jeg ble lettere sjokkert da jeg googlet dem før jeg begynte å skrive denne anmeldelsen og fant ut at de faktisk hadde holdt på med dette i mer enn femten år. Vanligvis pleier slike humorband å dø en stille død etter få år. Vitser som gjentas i det uendelige er sjelden like morsomme femtiende gangen, og jeg kan ikke se at Steel Panther har fornyet seg så veldig.

Steel Panther handler egentlig mer om stand-up comedy enn musikk, som et pornografisk Black Debbath på engelsk. Dialogen – for det meste mellom vokalist Michael Starr (som egentlig heter Ralph Saenz) og gitarist Satchel (Russ Parrish med bakgrunn bl.a. fra Rob Halfords band Fight) – mellom låtene er fylt med grov humor om deres seksuelle eskapader og damer generelt. Jeg er ikke spesielt lettkrenket av meg, men syns dette kan bli litt «too much» noen ganger. Litt synd egentlig. Når Steel Panther spiller en og annen låt innimellom all underbuksehumoren, er det åpenbart at de faktisk er gode musikere og låtskrivere. Tekstene deres er imidlertid et kapittel for seg selv. I en låt som het «Asian Hooker» presterte de å rime «South Korea» med «gonorrhea».

I vår politisk korrekte tidsalder, er det kanskje noen som ser på dette som et friskt pust, men vitsen – den ene de har med visse variasjoner – er gammel nå.

Scenen var dekorert med to strippestenger, og de hadde med seg et par strippere – som riktignok ikke var helt nakne – som svingte seg i dem. I tillegg dro de en jente fra publikum opp på scenen som Starr spurte ut om hva hun likte å finne på i senga (jeg skal ikke gå i detalj). Lurer på om hun vil synes den opplevelsen var like morsom om fem til ti år.

Etter hvert ble flere jenter dratt opp på scenen. Starr sa 17 stykker; jeg telte ikke, og disse skulle bli med dem bak scenen etter konserten. God fornøyelse!

Jeg skjønner selvfølgelig at alt dette bare er teater. Når Michael Starr tar av seg parykken og blir Ralph Saenz er han en familiemann med kone og tre unger (jeg googlet) i Los Angeles. Men jeg syns strikken er strukket langt nok nå. I vår politisk korrekte tidsalder, er det kanskje noen som ser på dette som et friskt pust, men vitsen – den ene de har med visse variasjoner – er gammel nå.

Jeg gikk midt i det som hadde blitt annonsert som siste låt. Litt foruroligende at så mange åpenbart kunne teksten til en låt som het «Perfectly Good Gloryhole».

3/10 | Dag Rossing

Dimmu Borgir

Sortmetallens flaggskip skulle i ringen denne fredag ettermiddagen. Ville trollene sprekke i solsteiken på Ekeberg?

Seansen begynte med at svart røyk veltet ut foran scenen. Shagrath, Silenoz og deres våpendragere satte i gang med «Puritania». Dimmu Borgir er et band som tiltrekker seg lyttere langt utenfor den mest ihuga svartmetallmenigheten, og det var nok langt fra kun de som i sin tid var kunder i platebutikken Helvete (eller ville vært det om de hadde vært gamle nok) som hadde flokket seg foran Scream Stage. Responsen var upåklagelig.

Bandet fortsatte med de langt nyere «Interdimentional Summit» og «Gateways». Dimmu har strengt tatt ikke vært veldig produktive på platefronten i senere år. De to sist nevnte låtene er fra bandets to seneste album, men det er likevel åtte år mellom dem. Og nå er det allerede sju år siden det nyeste av dem, Eonian så dagens lys. Eller nattens mørke.

Nuvel. «The Serpentine Offering» fulgte så, og det er et faktum at det faktisk groover en god del av Dimmu Borgir live. Her skal undertegnede innrømme at han vanligvis hører på mindre ekstrem musikk enn dette, men Dimmu får passere gjennom nåløyet nettopp på grunn av at de fikser balansen mellom det aggressive og det melodiske så godt. Aggresjonen dominerer, men melodien og groovet er aldri langt unna.

Aggresjonen dominerer, men melodien og groovet er aldri langt unna.

Dimmu Borgir var vel innom samtlige av sine fullengdere bortsett fra debuten For all tid i løpet av konserten. Det eneste som var synd var at konserten fant sted utendørs sent en ettermiddag i juni på et solfylt Ekeberg. Det skal liksom være litt «sort messe» på en black metal konsert, og det er det vrient å få til under disse forholdene. Det var akkurat det samme da de spilte her i 2022. Men været er selvfølgelig ikke noe bandet kan klandres for. Kanskje de burde spille i Moonlight-teltet neste gang? Det er jo også opp til arrangørene. Moonlight blir kanskje litt for lite for Dimmu Borgir i dag?

Shagrath hadde i hvert fall store deler av publikum i sin hule hånd. Her kan man kanskje innvende at vokalistens «har dere det bra, Tons of Rock?»-utrop er lite forenlig med den kalde og dystre stemningen black metal gjerne skal formidle, men akkurat det løpet er vel kjørt en varm sommerdag på Sletta uansett. Ellers kunne Shagrath fortelle at hans seksårige sønn Leon var på sitt livs første Dimmu-konsert og vinket søtt til avkommet som formodentlig var med moren sin rett foran scenen et sted mens publikum chant’et «Leon, Leon». Hvor «black» er vel ikke det?

Vi skulle få noen låter til uten at jeg behøver å ramse opp titler. Det har jo vært noen utskiftninger i Dimmus line-up siden sist. Viktigst er kanskje at gitarist Galder har gått tilbake til sitt gamle band, Old Man’s Child (som også spilte på festivalen) og har blitt erstattet av en viss Damage, eller Kjell Åge Karlsen som moren hans og kemneren kjenner ham som. Karlsen har for øvrig spilt med Shagrath i sideprosjektet Chrome Division.

Dimmu Borgir gjorde bra fra seg i godværet på Ekebergsletta, til tross for at de er et band som gjør seg bedre innendørs.

8/10 | Dag Rossing

Meshuggah

Meshuggah oppstod allerede på siste halvdel av åttitallet i den svenske byen Umeå. Det litt merkelige navnet er visstnok hebraisk for «gal» eller «sinnssyk». I begynnelsen av karrieren var de mer eller mindre et streit thrash metal-band, men utviklet seg etter hvert mot noe tyngre og mer progressivt, og de regnes som selve hjørnesteinsbandet innen den stilarten som har fått betegnelsen «djent». Fredag kveld på Tons inntok de Vampire Stage.

Ikke spør meg om å forklare begrepet «djent» i detalj, men det har med gitarteknikken en del av disse bandene, som også gjerne refereres til som «math-metal», benytter. Meshuggah-gitarist Fredrik Thorendal er ofte kreditert for å ha funnet på begrepet. Men nå må jeg ikke skrive meg selv inn i et hjørne. Jeg er ikke mye til gitarist, og bør ikke legge ut om gitarteknikker. Spør heller Fredrik Thorendal.

Undertegnede har sett Meshuggah én gang før, på Sentrum Scene for en del år siden. Den gangen var det nesten umulig å se bandet som mer enn silhuetter i det hyperaktive lysshowet. Lysshowet hadde de nok med seg til Tons of Rock òg, men utendørs i juni kom det ikke til sin rett, selv om sola var i ferd med å forsvinne bak trærne. Men det er helt greit. Jeg syntes det var nesten i overkant plagsomt den gangen på Sentrum uansett.

Etter en laaaang intro på «tape» satte svenskene i gang med «Broken Cog» fra sitt hittil siste album Immutable. Musikken er intens og temmelig monoton (jeg legger ikke nødvendigvis noe negativt i det). Bandmedlemmene er temmelig lite bevegelige der de to gitaristene, bassisten og vokalisten står på geledd foran på scenen. En hyperaktiv Thomas Haake er naturligvis bak sitt velvoksne trommesett. Så veldig hyperaktiv var han vel forresten ikke på denne første låta som var relativt «midtempo».

Jeg får en følelse av at dette er musikk laget for å imponere likesinnede musikere.

Tempoet ble skrudd opp litt på «The Violent Sleep of Reason», tittellåta fra deres nest siste album fra tilbake i 2016. I likhet med Dimmu Borgir har Meshuggah vent seg til å bruke tid mellom plater på sine gamle dager. «Rational Gaze» og «Combustion» fulgte, begge fra 2000-tallet. Jeg skal ikke hevde å være noen stor fan av Meshuggah. For all del, jeg hører at bandet oser av talent, men selv har jeg aldri helt greid å få taket på bandets supertekniske mattemetall. Det er for så vidt mitt problem, og ikke Meshuggahs. Men jeg får en følelse av at dette er musikk laget for å imponere likesinnede musikere.

Med «God He Sees in Mirrors» bærer det tilbake til det nyeste albumet, som allerede er tre år gammelt. Jeg er usikker på hvor tilsiktet disse effektene er, men ved et par anledninger gikk bandet av scenen mellom låtene til brumming og sprakelyder fra høyttalerne. Dramatisk!

Meshuggah er unektelig flinke, men noen store sjarmtroll er de ikke. Vokalist Jens Kidman, bror av Nicole (nei, jeg tuller), kaster ikke bort mye av tiden på prat. Et kjapt «tack» omtrent før publikum har rukket å applaudere er nesten det eneste.

«Born in Dissorance» og «Dancers to a Discordant System» (hvordan kommer de på enkelte av disse titlene?) holder trøkket oppe før Meshuggah lar oss gå med «Swarm». Det var tydelig at veldig mange elsket dette. Selv er jeg nok litt mer forbeholden. Som før sagt er dette en talentfull gjeng, og det var ekstremt velspilt. Men for meg blir det noe mekanisk og monotont ved det, og jeg når mitt metningspunkt tidlig. Mange vil være uenig med meg, og det er helt greit. Jeg gir dem en relativt høy karakter likevel til tross for at en del av meg kanskje ville ha trukket et poeng til.

7/10 | Dag Rossing

Exodus

Kaizers Orchestra

Mangt har blitt sagt om at Kaizers Orchestra skal spille på Tons of Rock. Og enda verre: som headliner! Etter det ekstremt vellykkede comebacket de gjorde i 2023, må man kunne si at Kaizers er et av landets største rockeband. Selv 24 år etter at de slo igjennom. Mange mener likevel at dette blir for sært på en rockefestival – men festivalen heter altså ikke Tons of Metal, så litt sjangerbredde er bare fint! 

Kaizers Orchestra er et av de mest særegne bandene i norsk musikkhistorie, og de er det norske bandet som har solgt flest norskspråklige plater utover landets grenser. Kaizers kombinerer et rått, industrielt lydbilde med teatralsk energi, en visuell stil med sigøyner- og krigstema, samt tekster skrevet på klingende rogalandsk, fulle av mørk humor og karakterdrevne fortellinger. Vi møter gangstere, sirkusdirektører og tapere – alle med sin egen historie. 

Fra første låt blir det tydelig at bandet fortsatt har evnen til å forvandle en konsert til en forestilling. En konsert med Kaizers er ikke bare en musikalsk opplevelse, men en reise inn i et univers der oljefat og gassmasker er like naturlig som gitarer og trekkspill – og pumpeorgel. Bandet leker med sjangre, og blander rock, pønk, balkanrytmer og kabaret på en måte som aldri virker påtvunget.

De åpner med “Maestro”, en låt som nærmest er skreddersydd for festivalscener, med sitt drivende orgel og marsjerende rytme. Frontfigur Janove Ottesen eier scenen med selvsikkerhet der han synger «Sving din hammer», og bandet som helhet utstråler spilleglede. Det er tydelig at de elsker det de gjør – og det smitter. Janove fyker opp og ned av oljefatene som om han ikke har blitt en dag eldre siden de debuterte.

Derfra går det slag i slag med låter som «Tusen dråper regn», “I ett med verden”, “En for orgelet, en for meg” (hvor Janove spiller stortromme stående på et oljefat) og den dystopiske “Apokalyps meg”. Repertoaret er en fin balanse mellom det gamle og det nye. De serverer publikumsfavoritter som “Evig pint”, “Ompa til du dør”, “Kontroll på kontinentet” og “Resistansen” med et overskudd og en energi som gjør at det føles like friskt som da låtene først kom. Samtidig får vi nyere materiale som «Dine gamle dager er nå» og fjorårets singel “This Is the Kaizer Family!”.

En konsert med Kaizers er ikke bare en musikalsk opplevelse, men en reise inn i et univers der oljefat og gassmasker er like naturlig som gitarer og trekkspill – og pumpeorgel.

Den i overkant lange «Begravelsespolka» steppes opp et hakk med et aldri så lite steppeshow signert Janove og organist Helge Risa. Når så “Hjerteknuser” runger utover Ekebergsletta, synger hele sletta med av full hals – før finalen “170” river siste rest av stemme og energi ut av både band og publikum, med sitt repeterende «Oh la la»-refreng.

Ja, de som er igjen da. For vi må vel våre såpass ærlige å si at det er langt luftigere foran scenen i dag enn på Green Day i går. Mange har sett sitt snitt til å ta en tidlig kveld i dag, og spesielt etter at «Hjerteknuser» er over og allsangen har lagt seg blir folkevandringen enda større. 

Til tross for at flere rundt meg synes det blir i overkant mye ompa og polka, har Kaizers Orchestra lyktes med det mange band bare drømmer om: å skape sin helt egen verden. Deres identitet er gjennomført fra musikk til visuell estetikk. I en tid der mye musikk kan virke ensformig og kalkulert, føles Kaizers alltid ekte og originale.

Når det er sagt, så kunne de kanskje spart litt mindre på kruttet. Vi har blitt vant til en del pyro og konfetti fra headlinerne på Tons of Rock, men hos Kaizers er det musikken som står i fokus. Ingenting galt i det for så vidt. 

Kort oppsummert er det absolutt rom for et band som Kaizers på Tons of Rock – men de hadde kanskje ikke trengt å være headliner. Jeg tenker de med fordel kunne byttet slot med Dimmu Borgir, som uansett hadde egnet seg enda bedre i skumringen enn midt i solsteika. 

8/10 | Marianne Lauritzen