Mandag 7. september 2026
Fiskerblues på Spektrum
Norgesvennene i The Waterboys har nok en gang gjestet «furet værbitt» og denne mandagskvelden i september avla de et nyåpnet Oslo Spektrum en visitt.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Oslo Spektrum, ja. Det ser jo fremdeles ut som en byggeplass rundt der – og det ER en byggeplass! Det skal blant annet komme en mindre sal der, i tillegg til den gamle som har vært stengt i et år eller så. Oslo har sårt savnet et konsertlokale som tar 3000-3500 publikummere, så det er noe vi ønsker velkommen.
Men nok om spillestedet. Mike Scott og hans menn kom på banen med et brak. Det var annonsert at dette skulle bli en konsert der 1988-albumet Fisherman’s Blues ble sterkt vektlagt, men det ble en tøff og frenetisk versjon av «Don’t Bang the Drum» som åpnet begivenhetene. Denne er som kjent fra det tidligere albumet This Is the Sea, og Mike var tilsynelatende overbevist om at da denne låta dukket opp først på en konsert som hadde blitt reklamert for som en Fisherman-hyllest, ville vi i publikum bli forbløffet. Vi ble egentlig ikke det, Mike. Vi visste at dere kom til å spille i mer enn 40 minutter.
Nuvel. Den utmerkede «Glastonbury Song» ble avløst av «How Long Will I Love You», en låt som undertegnede ikke umiddelbart kjente igjen, men etter nærmere research fant jeg ut at den kom fra den lett søplete oppfølgeren til Fisherman…, Room To Roam, så det er nok derfor jeg har fortrengt den. Jeg presiserer at dette er en helt subjektiv oppfatning.
Kidnappet trønder
Etter «A Girl Called Johnny» fra debutalbumet (1983) kom bandintroduksjonene. Dagens Waterboys består foruten Mike av keyboardist James Hallawell (som òg har fartstid i Graham Parkers band på sin CV) og en viss «Brother Paul», også han hovedsakelig på keys. Det er usikkert hvem han er broren til. Aongus (ja, Aongus!) Ralston trakterer bassgitaren. Eamon Ferris dunket på det som sto foran ham, og på gitar (for det meste pedal steel) hadde de en kidnappet trønder ved navn Roar Øien (ikke han med påskenøttene). Mike moret seg ved flere anledninger med å uttale fornavnet hans på engelsk, altså som i «brøl». Etternavnet brød han seg ikke så mye om.
Det var annonsert at dette skulle bli en konsert der 1988-albumet Fisherman’s Blues ble sterkt vektlagt.
Et øvrig bandmedlem som mange av oss kjenner som soloartist, skulle selvfølgelig òg etter hvert komme på scenen, men det kommer vi tilbake til. Vi fikk bandets kanskje mest kjente låt, «The Whole of the Moon», før de begynte å konsentrere seg om Fisherman-materialet.
Innen dette hadde en viss Steve Wickham kommet på scenen allerede. Steve er felespiller, og har vært med bandet – med visse opphold – siden This Is the Sea-perioden. På Fisherman’s Blues er han essensiell for soundet deres. «We Will Not Be Lovers» var et høydepunkt med Steve på fiddle. «The Pan Within» ble introdusert av Mike som den første låta Steve og han spilte inn sammen, og ble avløst av «The Raggle Taggle Gypsy», en tradisjonell irsk folkevise, og ble framført med kun Mike og Steve Wickham på scenen.
Variert ensemble
Vi fikk en Van Morrison-cover i form av «Sweet Thing», også den er å finne på albumet som ble markert denne kvelden. Her var sju personer på scenen samtidig; antallet bandmedlemmer varierte ganske mye hele konserten gjennom. Første sett ble rundet av med «Strange Boat», «Dunford’s Fancy» og «The Stolen Child», alle å finne på Fisherman’s Blues, for de av dere som ønsker å sjekke ut albumet.
På dette tidspunkt ble det tisse- eller ølpause. For undertegnede ble det det førstnevnte da det hadde blitt en del av det sistnevnte tidligere på kvelden. Da vi ble kalt inn til andre sett, skulle det åpne med den forannevnte soloartisten, som jeg tilfeldigvis har er temmelig sterkt forhold til siden min studietid i Statene på åttitallet.
Hvis dette er country, er jeg country-fan!
Steve Earle kan beskrives som en countryrock-artist. Jeg husker et intervju for mange år siden der han ble spurt om han anså seg som en countryartist. Han svarte noe sånt som at hvis artister som Garth Brooks og Billy Ray Cyrus ble regnet som «country» anså ikke han seg som det. Nå skal ikke denne anmeldelsen dreie seg om meg, men jeg oppdaget Steve Earle med hans lett fantastiske tredjealbum, Copperhead Road, på slutten av åttitallet i løpet av studieperioden min i USA. Hvis dette er country, er jeg country-fan!
71 år på planeten
Nuvel. Den diskusjonen kan vi ta på pub en gang det passer. Hr. Earle åpnet sett to, backet opp av Waterboys, med tittellåta fra det ovennevnte albumet. Jeg syntes han klarte seg relativt bra i denne til tross for sine 71 år på planenten og et mildt sagt levet liv. Litt mer kritisk var jeg til framførelsene av «Guitar Town» og «My Old Friend the Blues». På disse var han mildt sagt rusten, men det får vi kanskje bære over med?
Det bedret seg uansett på «I Can’t Be Satisfied» og en låt han nylig hadde skrevet med Los Lobos, «Volver a Celaya». Sekvensen med Steve som lead vokalist (i denne omgang) ble avsluttet med «Kansas», en låt fra The Waterboys’ siste (ordentlige) album, Life, Death and Dennis Hopper. Steve er faktisk også med på originalversjonen av denne. Good stuff!
Jeg syntes han klarte seg relativt bra til tross for sine 71 år på planenten og et mildt sagt levet liv.
Vi skulle tilbake til litt mer Fisherman’s Blues-materiale. «When Ye Go Away» ble avløst av en løssluppen «When Will We Be Married?» der Scott og Earle delte på vokalen. Dette er en festlig låt enten du hører den i studioversjon eller live på Oslo Spektrum: «When will we be married, Molly, when well we be wed? When will we be bedded in the same bed»?
Glidelåser
På dette tidspunkt kunne Mike fortelle om det albumet han kjøpte som 12-åring i 1971 fordi den hadde glidelås på coveret. Han kunne forsikre oss om at han hadde dratt glidelåsen opp og ned i alle år siden, og den fungerte fremdeles. Framifrå engelsk håndtverk, tydeligvis. Jeg er noen år yngre enn Mike, og har vel hatt Sticky Fingers av Stones (for det er den LP-en vi snakker om her) siden ca. 1980. Jeg husker jeg kjøpte den på et salg på Steen & Strøm i sin tid, og damen i kassa bemerket at «den har jo ordentlig glidlås jo!». Selv har jeg aldri turt å dra glidelåsen opp eller ned, og dette ble en lang digresjon, men de endte opp med å spille «Dead Flowers» av The Rolling Stones.
Nuvel (jeg tror dette ble tredje «nuvel» i denne anmeldelsen; vanligvis klarer jeg meg med ett). Det manglet fremdeles noen Fisherman-låter og «Has Anybody Here Seen Hank» ble framført av Mike og Steve Earle i fellesskap. Den ble etterfulgt av Waylon Jennings-coveren «Are You Sure Hank Done It This Way?». «And a Bang on the Ear» fra Fisherman’s Blues avsluttet hovedsettet. Dette er muligens min personlige favorittlåt fra albumet! En fantastisk tekst om alle damene Mike Scott har vært forelsket i opp gjennom årene, ofte uten å få. Jeg tror vi er mange som kan relatere oss til dette.
Jeg tror aldri jeg har sett Mike Scott & co. mer vitale enn dette.
Vi fikk selvfølgelig noen ekstranumre, og bandet virket ikke å være spesielt vanskelige å be heller. Da de gikk av scenen kunne vi se dem gjennom gardinene, og det så ut som de klødde etter å spille mer. Det tok anslagsvis 18 sekunder før de var på scenen igjen.
Vitale gutter
Det ble Steve Earle som tok kommandoen fra begynnelsen av. «The Galway Girl» er visstnok en historie om et av hans kvinnebekjentskaper fra en eller annen turné, men dette får han selv svare mer utfyllende på. Uansett satte tittellåta fra Fisherman’s Blues punktum for kveldens tema før hele ensemblet – de var ni på scenen på dette tidspunkt – rundet av aftenen med «Will the Circle Be Unbroken?», en kjent amerikansk gospellåt.
Jeg er så glad for at jeg fikk bli med på dette! Jeg regner med at dette samarbeidet mellom Steve Earle og The Waterboys kommer til å begrense seg til en turné. Jeg har sett begge hver for seg (og Waterboys en rekke ganger), men jeg tror aldri jeg har sett Mike Scott & co. mer vitale enn dette. Når det gjelder Steve Earle har jeg kanskje sett ham bedre, men han gjorde seg absolutt ikke bort ved denne anledningen.
The Waterboys har spilt mye rundt i Norges langstrakte. For det meste på mindre scener. Men jeg må si at de klarte utmerket godt å omstille seg til en venue av Oslo Spektrums størrelse.
