Onsdag 12. august 2026
Cure for det meste
Fra bekmørk melankoli til allsang og dans. The Cure tar publikum med gjennom hele følelsesregisteret når Robert Smith og co. inntar Øya. Etter over to timer på scenen viser britene at det fortsatt er mulig å være både goth, popstjerne og festivalfavoritt på én og samme kveld.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
Ti minutter før The Cure skal på scenen i Tøyenparken begynner det å tordne. Regnet pisker mot høyttalerne, vinden uler og et virtuelt uvær fyller Amfiet. Det er naturligvis bare et opptak, men signalet er tydelig: Dette blir ingen gladrock-konsert.
Så kommer Robert Smith og resten av bandet ut. Smith går andektig rundt på scenen og høster applaus før de i det hele tatt har spilt en tone. Han er blitt 67 år, men ser fortsatt ut som mannen som en gang gjorde det mulig å være både dyster og kul på samme tid.
The Cure slapp sitt debutalbum Three Imaginary Boys i 1979. Siden har bandet beveget seg mellom postpunk, gothrock, og mørk synthpop, samtidig som de har påvirket generasjoner av band som har kommet etter dem.
Sist The Cure spilte på Øya var i 2019. Den gang var Smith nettopp fylt 60. Nå er han altså 67, men har på ingen måte noen grunn til å pensjonere seg ennå. Håret er kanskje litt tynnere, men like bustete – varemerket sitter fortsatt. Det samme gjør stemmen, som bemerkelsesverdig nok fortsatt låter langt yngre enn mannen som eier den. Og ikke minst er leppestiften like rød som før.
Og siden forrige Øya-opptreden har det faktisk skjedd noe ganske stort i The Cure-leiren. Etter 16 års ventetid kom det endelig ny musikk fra britene! Songs of a Lost World ble endelig sluppet i 2024. Det er bandets 14. studioalbum og deres første med nytt materiale siden 4:13 Dream fra 2008. Plata fikk svært gode anmeldelser, og vi i Blezt-redaksjonen kåret den til årets 4. beste skive det året.
Gallionsfigur
Det er derfor helt naturlig at konserten starter med åpningssporet fra den nye plata, «Alone». Låta starter med en lang instrumental sekvens. Det gir Smith enda bedre tid til å vandre rundt på scenen og smile forsiktig til publikum. Han trenger egentlig ikke gjøre stort mer. Han er gallionsfiguren, og hele bandets univers kretser rundt ham.
«Takk», sier han på norsk gjentatte ganger konserten igjennom. Det er omtrent så mye verbal kommunikasjon vi får. Smith har aldri vært noen skravlekopp, og i kveld lar han musikken gjøre jobben.
Når du må spille ti ekstra låter, kan det hende du burde vurdert å ha et litt lengre ordinært sett.
«Pictures of You» og «High» følger, før «Lovesong» byr på tendenser til allsang. Så kommer «Burn», hvor Smith trekker frem en dobbel blokkfløyte som ser noe hjemmesnekret ut. Simon Gallups bass er derimot alt annet enn hjemmesnekret, der den tryller frem noen fete bassriff. Gallup ser for øvrig ut som om han egentlig spiller i et rockabillyband.
«Fascination Street» akkompagneres av 80-tallsfargede lyskastere, mens «Never Enough» gir Smith anledning til å finne frem tamburinen. «alt.end», «Push», «In Between Days» og synthdrevne «Just Like Heaven» følger.
Fra mørke til moro
«The Last Day of Summer» inviterer til en liten pust i bakken. Det er en fin, rolig låt, og Smith synger knallbra, mens «A Night Like This» løfter tempoet et hakk igjen.
Grønt lys fyller scenen og skog dukker opp på bakskjermen under smått suggererende «A Forest», med en bass som maler seg gjennom låta. Nå begynner det også å bli litt luftigere foran scenen. Enkelte har begynt å gå, mens andre vandrer videre mot teltscenen hvor kveldens siste konsert venter. Men de som blir, får belønningen.
«From the Edge of the Deep Green Sea» har god driv, før avslutningssporet på Songs of a Lost World, den 10 minutter lange «Endsong», avslutter hovedsettet. Også denne med en lang instrumental intro. Det er vakkert, massivt og hypnotisk. Så hypnotisk at man nesten blir søvnig.
Etter én time og 40 minutter forsvinner bandet fra scenen.
Andre akt
Det går en god stund før de kommer tilbake, men når de gjør det så gjør de det til gagns. Med hele 10 ekstranumre! Det er vel og bra det, men når du må spille ti ekstra låter, kan det hende du burde vurdert å ha et litt lengre ordinært sett. For dette er ikke egentlig et ekstranummer. Det er en hel akt nummer to.
Som om vi ikke ble trøtte nok av «Endsong», så fortsetter de like gjerne med 80-tallshiten «Lullaby» som første ekstranummer.
Etter 50 år er det fortsatt mørkt, romantisk, litt rart og tidvis absurd. Men fremfor alt er det fortsatt The Cure.
Under «Wrong Number» fylles bakskjermen med tall, mens Smith virkelig ser ut til å kose seg på scenen. Jeg kan ikke huske at jeg har sett ham så blid før. Det er hyggelig å se at spillergleden i høyeste grad fortsatt er til stede. På «The Walk» kommer det til og med noen forsiktige dansemoves.
Så følger «Mint Car» og «The Lovecats». Publikum synger villig med, og bra er det, for tidvis kommer det forstyrrende lyder fra teltscenen. «Let’s Go to Bed», beviser at Smith bare synger bedre og bedre utover kvelden.
Og så kommer «Friday I’m in Love». Hele parken synger med på denne signaturlåta.
Søt blidfis-emo
En sjarmerende Robert Smith koser seg glugg gjennom «Close to Me», «Why Can’t I Be You?» og «Boys Don’t Cry». Og det smitter over på publikum.
Da Smith til slutt bukker og takker for seg, ser han nesten ut som en sjenert guttunge (eller lykketroll om du vil) som aldri har vokst fra emo-perioden sin. En søt blidfis-emo!
Og det er kanskje det mest imponerende med The Cure. Etter 50 år er det fortsatt mørkt, romantisk, litt rart og tidvis absurd. Men fremfor alt er det fortsatt The Cure.
Etter to timer og 20 minutter er det på tide å forlate Tøyenparken.
Settliste
- Alone
- Pictures of You
- High
- Lovesong
- Burn
- Fascination Street
- Never Enough
- alt.end
- Push
- In Between Days
- Just Like Heaven
- The Last Day of Summer
- A Night Like This
- Secrets
- Play for Today
- A Forest
- From the Edge of the Deep Green Sea
- Endsong
Encore:
- Lullaby
- Wrong Number
- The Walk
- Mint Car
- The Lovecats
- Let’s Go to Bed
- Friday I’m in Love
- Close to Me
- Why Can’t I Be You?
- Boys Don’t Cry
