Tirsdag 17. juni 2025
Cult heroes!
The Cult er gamle helter med mer enn førti år på baken som band. Norske spillesteder har vel ikke akkurat blitt nedrent av dem opp gjennom årene, men denne tirsdagskvelden i juni skulle de underholde et nær utsolgt Sentrum Scene.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
The Cult er barnet til vokalist Ian Astbury og gitarist Billy Duffy. Førstnevnte kom på banen med post-punk/gothbandet Southern Death Cult på tidlig åttitall. Disse sto sikkert for god underholdning på klubbene rundt omkring i Storbritannia i sin tid, men uansett hvor mye de ble hauset opp av det engelske musikkpolitiet kom de seg vel aldri over klubbnivå i konsertsammenheng. På et eller annet tidspunkt møtte Astbury og Theatre Of Hate-gitarist Billy Duffy hverandre, og bestemte seg for å begynne et samarbeide.
Dermed ble prefix’en «Southern…» droppet, og bandet la ut på veiene som Death Cult. Etter hvert ble navnet forkortet til The Cult som var mer spiselig for Top 40 Radio, og hitsene begynte å renne inn i form av «She Sells Sanctuary», «Love Removal Machine», «Sun King» og flere andre.
Etter åttitallet sank vel populariteten en del, og bandet har vært oppløst for så å bli gjenforent ved i hvert fall to anledninger siden. Men Astbury og Duffy har vel med tiden skjønt at de er bedre sammen enn hver for seg og har de siste 20 år eller så turnert med skiftende konstellasjoner av backing-musikere.
Dagens besetning fylles ut av bassist Charlie Jones (for øvrig svigersønn av Robert Plant, og tidligere bassist for ham), trommis John Tempesta (ex-Exodus, Testament etc.) og keyboardisten Mike Mangan. Sistnevnte så vi mer enn vi hørte ham, men mer om det siden.
Bandmedlem til pynt
Nærmere halv ni kom bandet på scenen etter at en fyr hadde gått rundt og brent røkelse i et par minutter, og kjørte i gang med den temmelig obskure «In the Clouds». Et merkelig valg som åpningslåt, da den så vidt jeg vet kun har vært bonuslåt på en samleskive, men greit nok. Man sparer hitlåtene til sist. En låt av litt nyere dato, «Rise», fulgte så før jubelen kunne brake løs for alvor med «Wild Flower» fra albumet Electric.
Men nå var det tid for litt pludring fra Astbury som for anledningen var iført en lue som minnet meg om noe hippiene som reiste til Nepal for noen-og-femti år siden kunne båret. Han kunne fortelle oss at Oslo var det første stedet Duffy og han hadde spilt sammen. Jeg har ikke tatt bryet med å få verifisert eller avverifisert dette, men kjenner at jeg er litt skeptisk. En livsstil som Astburys på den tiden er vel ikke normalt kombinert med god hukommelse?
The Cult tror tydeligvis på kvalitet over kvantitet.
Nuvel. Konserten fortsatte med noen mindre kjente låter, og kjente låter eller ikke, bandet låt bra. Astbury har fremdeles stemmen i behold. Duffy er kanskje ikke verdens mest komplekse gitarist, men The Cults låtmateriale er for det meste temmelig enkelt å spille – sier jeg som ikke er musiker i det hele tatt – og om han gjorde noen feil, hørte ikke jeg dem. Det svingte bra!
Men så var det denne keyboardisten da. Var han i det hele tatt plugget inn? Jeg klarte i hvert fall ikke å høre en tone fra ham under de mer rocka låtene. Ballader var det vel egentlig bare én av, «Edie (Ciao Baby)», men heller ikke i den var Mangan merkbart hørbar. Merkelig å ta med et bandmedlem som bare er til pynt. De kunne spart tusenvis i hotellrom om de hadde gått ut som kvartett.
I korteste laget
De skrudde klokka helt tilbake til begynnelsen av karrieren med «C.O.T.A.». Denne låta spilte de vel inn mens de ennå gikk under navnet Death Cult. «Hollow Man» er noe nyere, nærmere bestemt fra gjennombruddsalbumet Love, og stemningen blant publikum på det nær fullsatte Sentrum Scene økte i takt med at bandet spilte mer og mer materiale fra storhetstiden på det glade åttitallet.
Vi holdt oss i bandets tidlige periode med «Ressurection Joe», «Rain» og «Spiritwalker» før «She Sells Sanctuary» fikk æren av å avslutte hovedsettet. Men vi fikk (selvfølgelig) et par ekstranumre i form av «Fire Woman» og «Love Removal Machine».
Og da var vi visst i mål. The Cult tror tydeligvis på kvalitet over kvantitet. Og vel og bra det, men jeg syns kanskje en time og et kvarter er i korteste laget for en rockekonsert når du er headliner. Men i det minste var det en god time og et kvarter. Repertoaret kan man kanskje ha visse innsigelser mot. Selv skulle jeg gjerne ha hørt mer fra Sonic Temple (1989). Men på en måte er det noe forfriskende ved at et band ikke bare kjører en parade av sine mest kjente låter fra førti år tilbake, krydret med et par låter fra deres siste album. Jeg kaller det Saga-syndromet.
Min norsklærer på ungdomsskolen kommenterte en nynorskstil jeg en gang leverte inn som «noko stutt». Det samme kan man si om The Cult som ikke akkurat tok moderate billettpriser. Men de er velkommen igjen ved en senere korsvei likevel.
