Torsdag 29. januar 2026
Tre epoker deathcore
Slaughter to Prevail har med seg Dying Fetus og Suicide Silence når de legger turen innom Oslo som en del av sin The Grizzly Winter Tour.
Av Kenneth Svenning
Foto Terje Dokken
I slutten av den omtrent 300 dager lange måneden januar, har tre velkjente band – Suicide Silence, Dying Fetus og Slaughter to Prevail – funnet veien fra Oslokulda og inn i Sentrum Scenes varme amfi for å oppleve en fin reise gjennom en av metallens mange undersjangere med tre epoker av deathcore-ish musikk.
Suicide Silence
Suicide Silence har fått oppdraget med å sparke i gang kveldens tre-retters. Bandet har holdt det gående siden tidlig 2000-tallet, og til tross for noen utskiftninger (samt originalvokalistens tragiske bortgang i 2012 etter en MC-ulykke), er det alikevel en sammensveiset gjeng på scenen i kveld. Jeg ankommer til introen av andrelåta.
Låta «Wake Up» dundrer avgårde, blytungt, og sørger for at de av publikummet som har dukket opp for å se alle bandene, definitivt våkner.
Mellom låtene byr vokalist Eddie Hermida på humor og prat. Han skryter av publikummet og innrømmer å ha kommet med fordommer: at siden Norge ofte forbindes med svartmetallens fødested – eller i hvert fall en av scenene der det virkelig tok fyr – forventet han at alle skulle stå med armene i kors og nikke alvorlig med hodet. Men neida: deathcore-crowden i Oslo får ros for både energi og hopping.
Jeg ser for meg han deler ut den samme rosen på alle turnéstopp, men liv i salen blir det uansett.
Deathcore-crowden i Oslo får ros for både energi og hopping.
I forkant av låta «Fuck Everything» introduserer han en enkel «call and response» med publikummet som allerede har våknet til. Godt scenevante drar de oss gjennom låta til en enorm respons i et stappfult – og stadig varmere – Sentrum Scene.
Andre gang i Norge
Hermida forteller også at dette bare er andre gang bandet spiller i Norge, og første gang for ham selv. Litt sånn småtrivia gjør at showet plutselig føles hakket mer eksklusivt.
Videre kommer frieriet: «Are anyone of you renting out a room? I’ll move here tomorrow!».
Han tar også en kjapp tirade mot nettkommentarer om feil bandrekkefølge, og legger det dødt med: “If you draw more tickets to shows, you get to close those shows.” Fair nok den, tenker jeg!
En liten kjapp hyllest til kveldens neste band: «If it wasn’t for Dying Fetus, there would be no deathcore!» før de avslutter settet sitt med «No Pity for a Coward».
Jeg kan godt forstå tvilerne på internett som kunne tenke seg en annen rekkefølge på kveldens band for å få noen låter ekstra av Suicide Silence, for her kosa jeg meg!
Jeg kan godt forstå tvilerne på internett som kunne tenke seg en annen rekkefølge på kveldens band for å få noen låter ekstra av Suicide Silence.
Dying Fetus
Dying Fetus er grimt og brutalt fra første strofe. De dundrer av gårde, kompromissløst og nådeløst. Brutal death/grindcore, rett i fleisen.
Bassist Sean Beasley og gitarist John Gallagher (nei, ikke den Gallagher) deler på vokalen. Bandet er en tett trio som smeller seg metodisk gjennom setlista. Vi får dype kutt fra katalogen med “Grotesque Impalement” og den alltid like subtile “Kill Your Mother, Rape Your Dog”.
Her faller jeg litt av. Med lite prat og en sound som for mitt øre er relativt lik fra låt til låt, flyter det hele litt sammen. Tungt, mørkt og så lavfrekvent at de rullende r-ene mest føles mer enn de høres. Det kan uansett ikke tolkes.
Dying Fetus dundrer av gårde, kompromissløst og nådeløst.
Slaughter to Prevail
Maskekledde entrer Slaughter to Prevail scenen. Vokalist og frontmann Alex Terrible er, som forventet, allerede i baris – kampklar til å slåss mot en bjørn.
De åpner med “Bonebreaker”, som ikke treffer meg helt. Men lokalet, som allerede er fullt, har rukket å bli enda fullere. Publikum er åpenbart mer begeistret enn meg. Låta skifter tempo underveis og vinner meg litt over – om ikke annet gjennom responsen på “run, sucka, run”-linja.
Vi hopper videre til “Banditos” fra nyeste skiva, og Alex dropper maska. Jeg legger merke til at dette er mer melodiøst enn de andre bandene denne kvelden. Kanskje ikke den mest treffende beskrivelsen av Slaughter to Prevail generelt, men denne kvelden? Absolutt. Låta har en orkestralsk sound, før den tar en venstresving inn i gitarplukking og en slags meksikansk vise. Grusomt.
I neste låt, “Russian Grizzly in America”, får vi J-pop-aktige lydklipp blandet inn mellom dobbeltpedal og Alex’ dype growl. Hadde jeg hatt en “next”-knapp, hadde jeg fysisk kastet meg på den.
Sirkustriks
Selv om det ikke treffer meg, ser jeg andre både kommentere og kose seg med finurlighetene og disse «små-humoristiske» bitene i låtene, kanskje jeg bare ikke helt passer inn i deathcore-crowdet som Hermida skrøt sånn av tidligere. Vi har alle våre smaker!
Alex trenger visst heller ikke alltid mikrofon. Han senker den til siden og growler videre, og jeg hører ham helt fint oppe på balkongen. Et imponerende sirkustriks – og uten tvil gull for promotører på sosiale medier.
Folk gauler, hopper og synger med på en måte jeg sjelden opplever i ekstremmetal-verdenen.
Som en som ikke kjenner katalogen deres særlig godt utenom det algoritmene serverer meg, blir jeg overrasket over hvor bred musikken faktisk er. Abstrakt, leken og full av lydklipp og strukturelle utstikkere.
Alex sier det selv mellom låtene: “I make this stupid shit cringe music… and you LOVE IT!” Responsen i salen bekrefter det uten tvil!
Og jubel er det. Folk gauler, hopper og synger med på en måte jeg sjelden opplever i ekstremmetal-verdenen. Kanskje nettopp derfor har denne undersjangeren vokst så kraftig, med band som Slaughter to Prevail og Lorna Shore i front. (Lorna Shore er også Oslo-aktuelle med visitt allerede nå i februar.)
Statisk band
Resten av bandet begynte konserten relativt statisk, stående oppå noen overdimensjonerte forhøyninger på scenen, men også de varmes opp etter hvert og byr på litt ekstra dynamikk. Det er kanskje ikke det letteste å spille et instrument riktig og hoppe rundt på scenen som en galning, men jeg minnes også Gåtes Magnus Børmark som gjør nettopp det på scenen!
Etter mange runder med å oppfordre til diverse typer moshpits, ber Alex de nederste radene sette seg på huk og vente på klarsignal. Etter jeg passerte 30 og la til en ekstra knirk i kneet, har dette blitt mer stress enn stas. Heldigvis står jeg trygt på balkongen denne gangen – litt ulikt meg.
Dette er mer melodiøst enn de andre bandene denne kvelden.
Før kveldens nest siste låt «Behelit» skal i gang, kommer Alex med noen ektefølte ord om at verden er noe dritt og «if you want to change something in this fucking world, start with yourself. Look in the fucking mirror». Det var i hvert fall essensen.
“Behelit” er overraskende melodiøs, og jeg liker den faktisk ganske godt. Nesten som “Banditos”, bare uten den fæle soundbyten.
Brutalt, seigt og tungt
Etter en kjapp pause kommer bandet på igjen for å dra kveldens siste, «Demolisher» som gjør at vi både starter og slutter kvelden med låter fra 2021-skiva Kostolom, som er de eldste låtene vi får her.
Bandet kommer tilbake for ekstranummer med “Demolisher”. Brutalt, seigt og tungt. Først et energiløft, så et sakte, nesten kvelende tempo mens scenen fylles av røyk og hodenikkingen tar over. Ok da, dette var en verdig og god finish!
De gjeveste entusiastene hadde nok også fått med seg at det var konsert på Goldie like opp i gata hvor det var enda mer ekstremmetall å få med seg fra: Cryptopsy, 200 Stab Wounds, Inferi og Corpse Pile. Lurer på om det var noen som løp stafett? Jeg var i hvert fall fornøyd med valget mitt med å forbli inne i varmen på Sentrum Scene.
