Torsdag 30. april 2026
Svett gjensyn
En stemme mange trodde tilhørte fortiden, fyller igjen et utsolgt Vulkan Arena. Roy Khan vender tilbake til Kamelot-katalogen med autoritet og ydmykhet.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
For mange er Roy Khan uløselig knyttet til storhetstiden i det amerikanske progpower-bandet Kamelot. Som frontfigur fra slutten av 90-tallet og frem til 2011 var han med på å forme bandets mest ambisiøse og teatralske periode, med album som Karma (2001), Epica (2003), The Black Halo (2005) og Ghost Opera (2007), som alle utgjør kveldens settliste. Da han plutselig trakk seg tilbake i 2011, etterlot han et tomrom, selv om det må sies at hans arvtaker Tommy Karevik har fylt hans sko så godt det lar seg gjøre.
Etter flere år utenfor rampelyset, gjorde Khan et vellykket comeback med gamlebandet, norske Conception, i 2018. Men den siste tiden har han tydeligvis også leflet med tanken om en egen solokarriere, og har for alvor åpnet døren til Kamelot-universet igjen.
Derfor hviler det også en egen forventning over konserten på Vulkan Arena, som er utsolgt og smekkfullt av publikum fra både fjern og nær, klare for en dose Kamelot-låter mange aldri trodde de skulle få høre sunget av ham live igjen.
Ymse lydforhold
Roy Khan klinker til med «When the Lights Are Down» som åpningslåt denne kvelden. Undertegnede befinner seg da oppe på galleriet, hvor utsikten er upåklagelig, men må snart finne veien ned på gulvet på grunn av elendig lyd. Helt krise var det faktisk, jeg hørte kun trommer og null vokal. Nede i salen var det heldigvis en helt annen opplevelse, selv om lyden kunne vært bedre der også. Lydbildet er tidvis litt ujevnt. Vokalen drukner enkelte steder i miksen, særlig når bandet drar på som mest. Det er synd, for det er nettopp stemmen som er hovedgrunnen til at folk står tettpakket foran scenen denne kvelden.
Utover konserten stiger temperaturen i salen i takt med intensiteten i en tettpakket arena.
«Soul Society», «Moonlight» og «Center of the Universe» følger tett på. Khan trenger ikke mange minuttene før han har rommet i sin hule hånd. Han fremstår trygg, nesten uanstrengt, i rollen. Han forteller at han er glad for å spille sin første sologig i Oslo. De kommer rett fra konserter i Brasil, men dette synes han nesten er bedre. Hvorpå publikum følger opp med å rope «Hjemmebane! Hjemmebane!», som om vi var på fotballkamp.
«Abandoned» blir et vokalmessig høydepunkt, der tempoet får synke og stemmen til Khan virkelig kommer til sin rett. Dog er det visst ikke alle i salen som er enige med meg i det, for her kakles det over en lav sko – så mye at opplevelsen blir nokså amputert. Dessverre. Å legge en konsert til natt til 1. mai er åpenbart like håpløst som i julebordsesongen.
For kort settliste
Bandet rundt Roy Khan, som teller fem musikere og en kvinnelig korist, gjør en solid jobb uten å stjele fokus. Dette er Khans kveld, og det er liten tvil om hvem publikum er her for. Koristen – Adrienne Cowan fra supportbandet Seven Spires – kommer riktignok frem på scenen ved flere anledninger for å synge duett med Khan. Som for eksempel i «The Haunting (Somewhere in Time)», som leveres med den teatralske nerven som alltid har vært en integrert del av Khans uttrykk. Cowan gjør en helt grei jobb, men jeg har hørt Khan i adskillige bedre duetter enn dette, og noen Simone Simons er hun ikke.
Utover konserten stiger temperaturen i salen i takt med intensiteten i en tettpakket arena. Det er svett og hett når «Rule the World» og «Memento Mori» dras i gang. Khan forteller at han liker å ha det varmt, og foretrekker å opptre uten air condition når de spiller på de varmeste stedene.
«Karma» blir et av kveldens tydeligste høydepunkter for min del. Den seige oppbygningen og det sterke refrenget får publikum med fra første stund. Allsangen sitter løst i salen.
«Har vi falsetten inne, gutter?» spør Khan, som forventer mer rungende allsang når melodien fra Edvard Griegs «Solveigs sang» (Peer Gynt) innleder siste låt «Forever». Og allsang det får han, så han nærmest blir rørt. Selv om allsangpartiet er noe kortere og mindre pompøst enn hva vi er vant med fra Kamelot-konserter.
Vi ses på Rockefeller i november, når Roy Khan skal spille Kamelots liveskive One Cold Winter’s Night i sin helhet.
Etter en kort tur backstage, er det selvsagt rom for noen ekstranumre. «Ghost Opera», det rolige bonussporet «Epilogue» og «March of Mephisto» treffer rett i kjernen av det publikum vil ha. Særlig sistnevnte fungerer som en verdig avslutning – mørk, dramatisk og akkurat passe teatralsk. Selv om både trommene og Shagrath glimrer med sitt fravær (nei, Adrienne Cowan er heller ingen Shagrath, selv om hun gjør et tappert forsøk).
Settlista er forutsigbar, men også vanskelig å kritisere der den har hovedfokus på The Black Halo. Vi kan vel si det sånn at det dårligste med denne settlista er at den er litt for kort, med kun 13 låter.
Mer enn bare nostalgi
Det er lett å tenke at dette først og fremst er en nostalgipakke. Men konserten på Vulkan Arena viser noe mer enn det. Roy Khan fremstår ikke som en artist som bare ser bakover, han virker komfortabel i materialet på en ny måte, som om han har tatt eierskap til det igjen etter mange års avstand.
Konserten er en sterk påminnelse om hva Khan faktisk tilførte Kamelot, og hvorfor folk fortsatt møter opp for å høre ham fremføre dette materialet – 15 år etter at han ga seg i bandet.
Vi ses på Rockefeller i november, når Roy Khan skal spille Kamelots liveskive One Cold Winter’s Night (2006) i sin helhet, i anledning dennes 20-årsjubileum.
Settliste
- When the Lights Are Down
- Soul Society
- Moonlight
- Center of the Universe
- Abandoned
- The Haunting (Somewhere in Time)
- Rule the World
- Memento Mori
- Karma
- Forever
Encore: - Ghost Opera
- Epilogue
- March of Mephisto
