Onsdag 10. desember 2025
En blandet affære
Per Gessle har børstet støv av den enorme hit-katalogen til Roxette, og har lagt ut på veien sammen med schlagerdronninga Lena Philipsson. Vi møter opp i Unity Arena for å finne ut om et Roxette uten Marie Fredriksson har livets rett.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Roxette anno 2025 ville vel normalt blitt satt opp i Oslo Spektrum, men grunnet oppussing av denne arenaen må vi altså heller ta turen til Fornebu i Bærum. Som forventet er arenaen rigget for en mindre konsert enn hva som er mulig i Unity Arena. Tribunene på kortsidene er skjult av svarte tepper, og hele gulvet er fylt med stolrader. Med andre ord er det ingen ståplasser på denne konserten. Er snittalderen så høy?
Med tanke på at vi befinner oss midt i julebordsesongen, skal undertegnede komme til å sette pris på disse sitteplassene. Publikum har gjerne mer respekt for det som skjer på scenen når de sitter på faste plasser, så også under denne konserten som heldigvis byr på mye mindre skravling enn fryktet. En annen grunn til det er nok også at konserten er en eneste lang rekke av gamle hit, uten dødtid og uten rom for annet enn å synge med.
Bertine Zetlitz
Men før vi kommer så langt skal publikum varmes opp av vår egen Bertine Zetlitz. Zetlitz, som var en av Norges største popdronninger for typ 20 år siden, har også en haug gamle hits med seg i bagasjen. Med en rosa løper på scenen og blomster på mikrofonstativene, leverer Zetlitz 40 fine minutter sammen med sine tre medmusikanter.
Lyden er overraskende god når de setter i gang med «48 hunder» fra Zetlitz’ nyeste studioalbum med ny musikk, Tikamp (2015). Dette var hennes første plate med norske tekster, og mye tyder på at hennes neste også vil bli på norsk. Vi får nemlig en smakebit i kveld med rykende ferske «Piggtråd», som lover godt for et kommende album.
Ellers blir vi tatt med på en nostalgisk reise gjennom norsk pophistorie, med velkjente hits som «Girl Like You», «Twisted Little Star», «Wrap Me ‘Round Your Finger», «Fate», «Adore Me», «Midnight» og selvsagt «Fake Your Beauty». Jeg savner et innslag fra debutplata Morbid Latenight Show (1998), i form av «Apples and Diamonds» eller «Snow on a Hot Day», men utover det er repertoaret helt strålende.
Alt i alt byr Bertine Zetlitz på et hyggelig gjenhør av mang en pop-perle. En finfin start på kvelden!
Per Gessle holder liv i arven
Og kvelden har flere nostalgiske gjenhør i ermet. Roxette er tilbake på norsk jord, og Unity Arena fylles av et publikum som vet nøyaktig hva de kommer for: udødelige poplåter, kollektive minner og et lydspor til ungdommen som nekter å gå av med pensjon. Dette er ikke en gjenforening i klassisk forstand, men en videreføring av arven.
Roxette åpner offensivt med «The Big L» og «Sleeping in My Car». Kaptein Per Gessle leder skuta med stø hånd, flankert av Lena Philipsson i rollen som bandets kvinnelige vokalist. Hun er heldigvis ikke her for å etterligne Marie Fredriksson, men for å forvalte katalogen videre.
Lena Ph, dronninga av Melodifestivalen i Sverige, kan på ingen måte erstatte Marie Fredriksson, som dessverre gikk bort i 2019. Rent vokalmessig glir hun fint inn sammen med Gessle, men visuelt får hun bandet til å fremstå noe schizofrent. Der Fredriksson var rocka og kul, er Philipsson mer påtatt rocka og i overkant spjåkete. Dama blir 60 år i januar, men hun vrikker fortsatt så mye på rumpa at det nærmest tar fokuset bort fra musikken. Når det er sagt, så bærer hun materialet med selvtillit og autoritet.
Spilleglede
Per Gessle selv har en behagelig scenekarisma. Som gitarist, vokalist og låtskriver cruiser han gjennom repertoaret med selvtillit og en tydelig glede over å være tilbake på arenaer igjen. Han ber oss synge med på låtene, enten vi kan dem eller ikke. Og når de så drar i gang «Dressed for Success» snuser vi på kveldens første allsang.
Unity Arena fylles av et publikum som vet nøyaktig hva de kommer for: udødelige poplåter, kollektive minner og et lydspor til ungdommen som nekter å gå av med pensjon.
Videre forteller Gessle at de spiste mye dyr pizza på Capri mens de spilte inn hans personlige favorittalbum fra 1994, og synger selv første verset av tittellåta «Crash! Boom! Bang!». På de roligere låtene, som denne og «Wish I Could Fly», kommer også vokalen til Lena Ph enda bedre frem. Hun kan synge, det er det liten tvil om.
«Fading Like a Flower (Every Time You Leave)» byr på en av konsertens beste fremføringer, før de fortsetter med «Vulnerable», som Gessle forteller han aldri spilte live med Fredriksson. Denne synger han for det meste selv, med Lena Ph og en korist på hver side av seg.
En ikonisk hitparade
Låter som «Almost Unreal» og «Stars» kommer som en påminnelse om hvor ekstremt hit-tung denne katalogen faktisk er, før Lena Ph dediserer sin favoritt Roxette-låt til Marie Fredriksson. Hun er nok ikke alene om å ha «It Must Have Been Love» som favoritt, skal vi dømme etter allsangen i salen. Noe av æren for denne monsterlåta skal vel Julia Roberts og filmen «Pretty Woman» også ha.
Tempoet økes igjen og vi får desto mer allsang til «How Do You Do!» og «Dangerous». Gessle presenterer bandet, som teller 6 musikere, hvor en av dem prøver seg på et lite publikumsfrieri med en snutt fra «Dovregubbens hall». Hvorpå «Joyride» blir siste låt før ekstranumre.
Dette er ikke en konsert som omskriver historien, men en som bekrefter den. Og som minner oss på hvor stor låtskriver Per Gessle er.
Det mangler flere selvsagte låter, så vi skjønner jo at det kommer mer. Dog er pausen såpass lang at enkelte begynner å dra. Men da de omsider kommer tilbake, er det for en fin akustisk versjon av «Spending My Time» med kun Gessle og Philipsson på scenen.
Resten av bandet kommer ut igjen og stemmer i på «Listen to Your Heart» og uunngåelige «The Look». Under sistnevnte er det noen mindre edru i salen som løper frem til scenen for å få publikum til å reise seg. Noe de lykkes med før de selv blir kastet ut av vaktene. Hele gulvet reiser seg de siste minuttene av konserten.
Stor låtskriver
Dette hadde vært et naturlig sted å avslutte kvelden, men Gessle & Co har enda mer på hjertet. En rolig «Queen of Rain» setter punktum med steelgitar.
Roxette i Unity Arena er først og fremst en nostalgitripp. Dessverre er lyden litt grøtete (den var bedre under Bertine Zetlitz med færre personer på scenen), men Per Gessle forvalter låtkatalogen med trygg hånd, Lena Philipsson tilfører energi, og publikum får det de kom for: hits på rekke og rad. Dette er ikke en konsert som omskriver historien, men en som bekrefter den. Og som minner oss på hvor stor låtskriver Per Gessle er.
Så kan man mene mye og mangt om Roxette er Roxette uten Marie Fredriksson, men alternativet er jo at Gessle aldri får spilt disse gamle skattene live mer – og at vi ikke får høre dem igjen!
Settliste
- The Big L.
- Sleeping in My Car
- Dressed for Success
- Crash! Boom! Bang!
- Wish I Could Fly
- Opportunity Nox
- Fading Like a Flower (Every Time You Leave)
- Vulnerable
- Almost Unreal
- Stars
- She’s Got Nothing On (But the Radio)
- It Must Have Been Love
- How Do You Do!
- Dangerous
- Joyride
Encore: - Spending My Time
- Listen to Your Heart
- The Look
- Queen of Rain
