Lørdag 1. august 2026
Angry Australians
Australske Rose Tattoo har ikke akkurat brydd den norske grensekontrollen altfor ofte opp gjennom årene, men nå når de er på det de hevder er sin avskjedsturné stakk de en tur innom Oslo og Rockefeller. Dette ærverdige spillestedet var langt fra utsolgt, men man hadde valgt å stenge av galleriene, og det var bra med folk på gølvet.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Vi som husker hardrock fra ganske langt tilbake i tid, husker Rose Tattoo fra det tidlige åttitallet. Platecoveret på deres tredje album, Scarred for Life, er en klassiker (plata selv er langt på vei en klassiker òg). Tatoveringer var ikke på langt nær like vanlige den gang i 1982 som nå, og få – om noen – band var like heldekket av dem som Rose Tattoo.
Nuvel. Det er ikke mange igjen i bandet fra den gang (faktisk tror jeg de fleste er døde). Vokalist Angry Anderson (Gary Stephen Anderson for moren hans og kemneren) er den eneste som er igjen fra den-gang-da. Med seg har han i dag, i følge mine informanter, gitaristene Mick Arnold og Ronnie Simmons, trommis Paul DeMarco og bassist Steve King. I hvert fall et par av dem hadde ikke synlige tatoveringer.
Sinnataggen og hans medmusikanter hadde en mildt sagt frynsete start. Jeg hørte åpningsriffet til «Scarred for Life», men da Angry begynte å synge lurte jeg på om de hadde en annen låt med samme riffet. Etter hvert kjente jeg imidlertid igjen teksten til denne tittellåta fra tredjeskiva, og ved andre refreng kunne jeg faktisk fastslå at det var denne klassikeren bandet sto og radbrakk. Hva med å varme opp stemmen litt før konsertstart, Angry (Gary)?
Moden mann
Nei, jeg skal kanskje være storsinnet. Angry (Gary) er tross alt en moden mann etter hvert (han fyller faktisk 79 år i skrivende stund, 5. august). Han er for øvrig en pussig skrue med mange jern i ilden. I tillegg til å være vokalist i et rockeband har han også prøvd seg som skuespiller – jeg husker ham fra en av Mad Max-filmene på åttitallet. Han har til og med involvert seg i politikk, men noen av hans tidlige synspunkter om innvandrere og asylsøkere var ikke videre sympatiske. Det sies imidlertid at han har snudd i disse temaene etter faktisk å ha møtt noen av de menneskene han opprinnelig kritiserte, så mulig vi skal gi ham fordel av tvil inntil det motsatte er bevist.
Konserten bar litt preg av et pubrockband på en onsdag.
Uansett skal dette her dreie seg om konserten på Rockefeller. «One of the Boys» er fra debutalbumet som kom ut allerede i 1978 (i hvert fall i Australia), og Angry setter tydeligvis spesielt stor pris på dette albumet, for veldig mye av repertoaret denne kvelden stammet fra denne skiva. Bandet han har rundt seg nå for tiden holder absolutt mål, selv om de er mer arbeidshester enn sjarmtroll. Jeg gjetter på at det er «back to the bars» for samtlige etter at Rose Tattoo legger inn årene.
Rose Tattoo er veldig sammenlignbare med et annet australsk band som mange flere kjenner til. I begynnelsen var platene deres til og med produsert av Vanda & Young-teamet. Men det som skiller dem fra AC/DC er først og fremst bruken av slidegitar. I begynnelsen av bandets karriere var det Pete Wells (ex. kultbandet Buffalo, da som bassist) som trakterte slide’en, men dagens erstatter Arnold gjorde absolutt ikke skam på hans minne.
Kultband
Det tok ganske lang tid før Angry snakket til publikum (etter fire låter?), men da han gjorde det kommenterte han at vi antagelig ikke skjønte hva han sa. Nå er de fleste nordmenn (og skandinaver for øvrig) gode i engelsk, mange mer eller mindre flytende, men at mr. Anderson får mange «hæ?» på grunn av den brede australsk engelsken sin, er jeg ikke det minste overrasket over.
Nuvel. Det er kanskje galt å kalle det vi fikk servert en hitparade i og med at Rose Tattoo er et kultband uten store hits, men vi fikk et ganske opplagt repertoar der 80-90% kom fra de tre første albumene. Vi fikk «Rock and Roll Outlaw», «The Butcher and Fast Eddy», «Suicide City», «Sidewalk Sally» og «We Can’t Be Beaten». Et skår i gleden var at en av mine favorittlåter, «It’s Gonna Work Itself Out» glimret med sitt fravær, men da «Nice Boys (Don’t Play Rock n’Roll)» ljomet ut i rommet var alle slike små irritasjonsmomenter glemte. Litt rart at sistnevnte låt ikke var ekstranummeret egentlig. De kom i form av den nye «Hard Road» i et medley med eldgamle «Astra Wally».
Det er kanskje greit for Angry & co. å kalle det quits nå. Det var absolutt ingen dårlig konsert vi var vitne til på Rockefeller, men den bar litt preg av et pubrockband på en onsdag (dette var en lørdag). Kanskje har de alltid vært litt sånn? Jeg fikk aldri sett Rose Tattoo back-in-the-day.
Så la oss ønske Angry Anderson til lykke med pensjonstilværelsen. Kanskje vi til og med ses igjen på gjenfoteningsturnéen om tre år? Rarere ting har skjedd.
