Torsdag 11. juni 2026
Gamle helter og ubeskrevne blad
PiPfest byr på et møte mellom generasjoner når hiphopveteranene i De La Soul, R&B-legendene TLC og de nyere norske fenomenene Makosir og Sa_G deler plakaten. Resultatet blir en festivaldag preget av både nostalgi, allsang og et blikk mot fremtidens norske artister.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
Mens De La Soul og TLC representerer en tid da hiphop og R&B for alvor tok steget inn i populærkulturen, viser Sa_G og Makosir hvor norsk musikk befinner seg i dag. Kontrastene er store, men nettopp det gjør festivaldagen så interessant. Fra veteraner med flere tiår på baken til artister som fortsatt er i ferd med å bygge karrieren, leverer PiPfest en variert meny for et bredt publikum i trivelige omgivelser i Sofienbergparken i Oslo.
Makosir
Sa_G
Blant de nyere navnene på programmet er Sa_G, som i de siste par årene har etablert seg som et av de mest omtalte navnene i norsk hiphop. Trondheimsartisten, med borgerlig navn Gunhild Roel Jønnum, har fått sitt gjennombrudd med albumet Gunhild og kunne tidligere i år også motta Spellemannprisen i hiphop-klassen.
På PiPfest entrer hun scenen i en knallgul kjole, foran en like gul storskjerm som gir konserten et gjennomført visuelt uttrykk. To dansere bidrar til å løfte det sceniske ytterligere, og selv for publikum som ikke nødvendigvis kjenner alt låtmaterialet, er det lett å la seg imponere av tilstedeværelsen hennes. De første låtene preges riktignok av at vokalen ligger litt lavt i miksen, men dette bedrer seg etter hvert.
Til tross for at hun fortsatt er relativt fersk i gamet, opptrer hun med en selvsikkerhet og pondus som gjerne forbindes med langt mer rutinerte artister.
Det mest slående er hvor komfortabel hun virker på en stor festivalscene. Til tross for at hun fortsatt er relativt fersk i gamet, opptrer hun med en selvsikkerhet og pondus som gjerne forbindes med langt mer rutinerte artister. Tittelsporet «Gunhild», som også har gitt navn til debutplata hennes, fremstår som et naturlig høydepunkt i settet.
Underveis får publikum også et par overraskelser når Bertine Zetlitz dukker opp som gjesteartist på Sa_Gs versjon av «Fake Your Beauty», og når Bianca kommer på scenen for å bidra på «Queen». Publikum responderer godt gjennom hele settet, og selv uten inngående kjennskap til katalogen er det tydelig å forstå hvorfor Sa_G omtales som et av de mest spennende nye navnene på den norske musikkscenen.
De La Soul
For mange er De La Soul selve definisjonen på alternativ hiphop fra slutten av 1980-tallet. Trioen fra New York slo gjennom med debutalbumet 3 Feet High and Rising i 1989, og ble raskt kjent for en langt mer leken, positiv og musikalsk tilnærming enn mange av samtidens rapartister.
I dag består gruppen av Posdnuos og Maseo etter at David «Trugoy the Dove» Jolicoeur døde i 2023. Men de gjør det klart at De La Soul fortsatt er tre personer. Trugoy er med hele veien i ånden, på storskjerm og i publikums bevissthet. Flere ganger vender de tilbake til minnet om Trugoy the Dove, og deres nyeste album Cabin in the Sky (2025) omtales som en hyllest til det savnede medlemmet.
De viser hvorfor de fortsatt regnes som en av hiphopens mest innflytelsesrike grupper.
Stemningen er varm og inkluderende fra første stund. Mellom låtene spøker duoen med publikum, minner om at dette er et «family show» så damene må ikke skrike sånn. Posdnuos tar bilder av publikum fra scenen og oppfordrer alle til å ringe rundt seg selv i folkehavet for så å sende bildet tilbake til ham.
For en som ikke har fulgt De La Soul særlig tett siden slutten av 80-tallet, er mye av materialet mindre kjent, men avslutningen treffer likevel blink. Når «Me Myself and I» og til slutt «The Magic Number» ruller ut over festivalområdet, sitter allsangen løst blant mange i Sofienbergparken.
De La Soul fremstår kanskje først og fremst som en nostalgisk opplevelse, men de viser samtidig hvorfor de fortsatt regnes som en av hiphopens mest innflytelsesrike grupper.
TLC
Det er snart 25 år siden Lisa «Left Eye» Lopes mistet livet i en bilulykke i Honduras. Likevel er hennes nærvær fortsatt en viktig del av TLCs identitet. T-Boz og Chilli har valgt å føre historien videre som duo, og gjennom konserten er det umulig å ikke tenke på tomrommet Left Eye etterlater seg. Samtidig er det nettopp styrken i låtkatalogen som gjør at TLC fortsatt kan fylle festivalscener verden over.
Etter at en DJ har varmet oss opp entrer duoen scenen, flankert av fire dansere, som bidrar med både koreografi og akrobatiske innslag hele konserten igjennom. De setter tonen med noen av sine eldste låter, som «Ain’t 2 Proud 2 Beg» og «Baby-Baby-Baby».
Alderen har naturlig nok gjort sitt siden storhetstiden på 1990-tallet, men Chilli viser imponerende energi gjennom hele konserten. Hun danser nærmest uavbrutt og oser både spille- og danseglede. T-Boz tar på sin side hovedansvaret for vokalen og bærer mange av låtene med sin karakteristiske, mørke stemme.
Den rolige «Diggin’ on You» og den fortsatt relevante «Unpretty» minner om hvorfor TLC traff så bredt da de dominerte hitlistene. Sistnevnte får ekstra tyngde i en tid der kroppspress og selvbilde diskuteres mer enn noen gang – et tema låten tok opp lenge før sosiale medier gjør problematikken allmenn. T-Boz forteller at hun så det komme.
Et medley bestående av blant annet «Kick Your Game», «Girl Talk» og «Hat 2 da Back», samt senere låter som «Silly Ho» og en kort versjon av «FanMail», holder tempoet oppe mellom de største hitene. Dansepauser og DJ-sekvenser gir artistene mulighet til å hente seg inn, men bidrar også til at konserten mister litt flyt underveis.
katalogen står fortsatt støtt tre tiår etter deres glansdager.
Lyden er konsertens svakeste punkt
Den største utfordringen kommer imidlertid ikke fra artistene på scenen, men fra lydanlegget. Vokalen drukner altfor ofte i miksen, og det er tidvis vanskelig å oppfatte tekstene. Samtidig dominerer bassen lydbildet i så stor grad at flere av nyansene i arrangementene forsvinner. For en gruppe som i stor grad lever av harmonier, melodier og gjenkjennelige refrenger, er det ekstra synd. Mange av låtene fungerer først og fremst fordi publikum kan dem fra før.
Men hitparaden redder kvelden. Mot slutten kommer låtene de fleste har ventet på. «Creep» og «No Scrubs» utløser allsang på festivalområdet, før den ikoniske «Waterfalls» fra CrazySexyCool (1994) setter punktum for konserten. Da spiller det nesten mindre rolle at lyden fortsatt ikke sitter som den skal.
TLC lever ikke lenger på ungdommelig råskap, men på en katalog som har tålt tidens tann. På PiPfest blir det en hyggelig, nostalgisk reise tilbake til 90-tallet. Med bedre lyd kunne konserten blitt langt mer enn det., og ikke «bare» en morsom gjensynsfest med noen av R&B-historiens mest udødelige hits.
TLC beviser på PiPfest at katalogen deres fortsatt står støtt tre tiår etter deres glansdager. Selv om tiden har satt sine spor, leverer duoen en underholdende og nostalgisk konsert – dessverre hemmet av et lydbilde som gjør dem få tjenester.
