Torsdag 20. august 2026
Pophistorie fra øverste hylle
Pet Shop Boys byr på over 40 år med hits når de inntar Unity Arena. Synthpopduoen viser at det fortsatt er rikelig med liv i de gamle klassikerne, og at de har langt flere hits enn man kanskje husker.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
Det er vanskelig å snakke om Pet Shop Boys uten å snakke om hits. Siden Neil Tennant og Chris Lowe begynte å skrive sammen på starten av 80-tallet, har den britiske synthpop-duoen bygget en katalog der en uvanlig stor andel av låtene fortsatt sitter i ryggmargen.
På Unity Arena kommer de tilbake med turneen Dreamworld – The Greatest Hits Live, fire år etter forrige Norgesbesøk på OverOslo i 2022. Turnéen har allerede rukket å bli en slags mobil tidskapsel for britisk synthpop, og i Oslo får vi nærmere to timer med låter fra hele karrieren.
Unity Arena er ikke fullt utnyttet. Oppsettet minner mer om en stor konsert i Oslo Spektrum enn en fullskala arenaopplevelse. Og det er vel ikke helt tilfeldig at det er satt ut sitteplasser på gulvet. Publikum har også vært med en stund.
Leverer fortsatt
Konserten åpner med «Suburbia», mens Tennant og Lowe dukker opp iført svarte og hvite antrekk og karakteristiske masker under gatelykter. Det er både minimalistisk og teatralsk på samme tid.
Lyden er god, og særlig Tennants vokal kommer klart gjennom. Unity Arena har ikke alltid vært den enkleste salen å få god lyd i, men her fungerer det overraskende godt. Det er selvfølgelig et mindre massivt lydbilde enn på en metal- eller rockekonsert, men synthpopduoen trenger heller ikke en vegg av lyd for å fylle rommet.
Tennants stemme er bemerkelsesverdig intakt.
«Can You Forgive Her?» følger, fortsatt med masker på, før «Opportunities (Let’s Make Lots of Money)» setter ytterligere fart på nostalgimaskinen og Tennant kaster maska. De fortsetter med «Where the Streets Have No Name (I Can’t Take My Eyes Off You)», en mildt sagt ganske Pet Shop Boys-aktig måte å gjøre U2 på.
Og ja, de leverer fortsatt. Tennants stemme er bemerkelsesverdig intakt, og det er egentlig noe av det mest imponerende med kvelden.
Et levende museum
Den visuelle siden av konserten er minst like viktig som musikken. Skjermene brukes ikke bare som bakgrunn, men som en integrert del av forestillingen. Det er strekmennesker som spaserer gjennom «So Hard», unge bilder av duoen under «Rent», og stadig nye grafiske elementer som gir låtene egne visuelle identiteter.
På «Left to My Own Devices» kommer flere musikere inn og konserten begynner å føles mer som et band enn en duo. Tennant skifter antrekk, og dukker opp i en litt komisk hvit hatt, mens også Chris Lowe nå blir mer synlig uten masken.
Det er også her konserten virkelig begynner å løsne.
«We like it here»
«It’s so good to be back in this wonderful city», sier Neil Tennant, før «Single-Bilingual» og «Se a vida é (That’s the Way Life Is)» følger.
Senere forteller han også at duoen besøkte Norge for første gang for rundt 40 år siden, i 1986. Han konstaterer at Oslo har forandret seg siden den gang, før han legger til at de liker seg her.
Det er en lavmælt kontakt med publikum. Tennant er ikke typen som trenger å fortelle salen hvor fantastisk den er hvert tredje minutt. Det er mer en britisk, tørr konversasjon mellom låtene – og det passer egentlig ganske godt.
Hit etter hit etter hit
Når «Domino Dancing» og «New York City Boy» kommer, blir det tydelig hvor mye materiale Pet Shop Boys faktisk har å spille på. Rosa lys fyller scenen, folk danser på gulvet og allsangen kommer av seg selv.
Det er nesten litt absurd hvor mange låter man kjenner igjen. Man tror man har kontroll på diskografien, men så kommer neste låt og neste låt, og plutselig går det opp for en at Pet Shop Boys har skrevet lydsporet til betydelig mer av 80-tallet enn man husker på stående fot.
Det er nesten litt absurd hvor mange låter man kjenner igjen.
«A New Bohemia», «Jealousy», en av de første låtene Tennant og Lowe skrev sammen, og «Love Comes Quickly» utgjør et trekløver av forholdsvis rolige låter etter hverandre, noe som gjør at energien synker litt. Under sistnevnte står Tennant alene i front mens resten av musikerne befinner seg bak et gjennomsiktig teppe med farget lys. Fint nok, men ikke nødvendigvis kveldens mest engasjerende parti.
Fra Elvis til tranceparty
Med «Paninaro» er tempoet tilbake, før klassikeren «You Were Always on My Mind» gir oss nok et allsangøyeblikk. Pet Shop Boys-versjonen er riktignok bygget på Gwen McCraes låt, selv om mange nok forbinder låta mer med Elvis eller Willie Nelson. Her er det lite som minner om en tradisjonell ballade, dette er Pet Shop Boys som tar eierskap til materialet og gjør det til sitt eget.
Før «Dreamland» har Tennant rukket å skifte til sølvfrakk, og det visuelle uttrykket får igjen et lite løft. «Heart» følger, en låt som minner en hel del om tidligere nevnte «Rent», både melodisk og i arrangementet.
Til «What Have I Done to Deserve This?» får Tennant selskap av bandets kvinnelige korist fremme på scenen. Hun synger duettrollen som opprinnelig ble gjort av Dusty Springfield. Hun har en helt annen stemme enn Springfield, noe som gir et vanskelig sammenligningsgrunnlag, og liveversjonen får dermed ikke helt den samme magien som originalinnspillingen.
Men så kommer «Vocal». Og plutselig er Unity Arena et tranceparty. Klapping, pulserende lys og lasere bygger nummeret opp til en liten klubbsekvens midt i konserten. Det fungerer langt bedre enn det kanskje høres ut på papiret.
Stående avslutning
«Go West» tar det hele over i ren stadionpop. Gamle pride-parader vises på skjermene, og når «It’s a Sin» kommer, har så godt som hele gulvet reist seg. Det er kanskje kveldens mest opplagte klimaks.
Pet Shop Boys går av scenen, men gatelyktene rulles inn igjen. Det er selvfølgelig ikke over riktig ennå.
Når materialet holder, trenger man egentlig ikke så mye mer.
Når de så kommer tilbake, er det kun Tennant og Lowe på scenen. «West End Girls» får en mer nedstrippet innramming, mens unge bilder av duoen vises på skjermene. Det blir et fint møte mellom 1980-tallet og dagens Pet Shop Boys.
Så avslutter de med «Being Boring». Ikke nødvendigvis den mest eksplosive versjonen jeg har hørt, men helt i tråd med duoens måte å gjøre ting på.
Fortsatt relevante
Det er ikke nødvendigvis det visuelle som gjør denne Pet Shop Boys-konserten imponerende. Det er heller ikke at de har med seg et stort band eller lager det største sceneshowet i Unity Arena. Det er katalogen. Og evnen til å fortsatt gjøre den levende.
Pet Shop Boys gjør ikke noe stort nummer av at de har holdt det gående i over 40 år. De bare går på scenen, trykker på knappene og synger låtene. Og låtene gjør resten.
Pet Shop Boys viser dermed at «greatest hits»-formatet kan være mer enn en nostalgisk rundreise. Når materialet holder, trenger man egentlig ikke så mye mer.
Settliste
- Suburbia
- Can You Forgive Her?
- Opportunities (Let’s Make Lots of Money)
- Where the Streets Have No Name (I Can’t Take My Eyes Off You)
- Rent
- I Don’t Know What You Want but I Can’t Give It Any More
- So Hard
- Left to My Own Devices
- Single-Bilingual
- Se a vida é (That’s the Way Life Is)
- Domino Dancing
- Dancing Star
- New York City Boy
- The Pop Kids
- A New Bohemia
- Jealousy
- Love Comes Quickly
- Paninaro
- You Were Always on My Mind
- Dreamland
- Heart
- What Have I Done to Deserve This?
- It’s Alright
- Vocal
- Go West
- It’s a Sin
Encore: - West End Girls
- Being Boring
