Lørdag 18. oktober 2025
Punkens dronning besøker Oslo
Legenden Patti Smith gjestet Sentrum Scene, hvor hun fremførte sitt banebrytende debutalbum Horses i sin helhet, i anledning platas 50-årsjubileum.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Patti Smith var på midten av syttitallet en av de mest innflytelsesrike personene innen det New York-baserte punkmiljøet. Tidlig i karrieren opptådte hun ofte på den legendariske klubben CBGB og ble så sentral i det miljøet at hun fikk æren av å spille den aller siste konserten på klubben før nedleggelsen i 2006.
Og på denne lørdagen i oktober var damen på besøk med sitt band i Oslo. Sentrum Scene var åsted, og den var fylt til randen. For tiden feirer Patti Smith 50-årsjubiléet til sitt debutalbum Horses, og dette blir også framført i sin helhet på denne turnéen. Gitarist Lenny Kaye er fremdeles med fra originalbesetningen. Det er egentlig også trommeslager Jay Dee Daugherty, men han var for anledningen forhindret fra å stille, og hadde fått en erstatter jeg ikke oppfattet navnet på. De øverige bandmedlemmene for tiden er Tony Shanahan, hovedsakelig på keyboards, men innimellom på gitar og bass, og hennes egen sønn Jackson Smith som vekslet mellom bass og gitar (noe Kaye også gjorde).
Klokka hadde vel blitt 20:30 da Patti med band satte i gang, og de hev seg like godt ut i Horses-materialet uten å varme opp med 2-3 andre låter først. «Gloria» åpnet settet som den også åpner albumet. Dette er i utgangspunktet en Van Morrison-låt fra hans periode i det irske sekstitallsbandet Them, men som Patti har gjort til sin egen ved å legge til mange egenskrevne tekstlinjer. Van The Man åpnet ikke låta med å snakkesynge «Jesus died for somebody’s sins, but not mine». Det hadde neppe falt i god jord i sekstitallets Irland (Morrison er vel strengt tatt nord-irsk, men likevel).
Ms. Smith og bandet fortsatte å pløye gjennom materialet fra Horses i noenlunde – men ikke nøyaktig? – samme rekkefølge som på plata. Før «Break It Up» kunne hun fortelle at hun en natt hadde hatt en drøm der hun fikk besøk av Jim Morrisons ånd, og – hvis jeg forstod hennes temmelig rotete forklaring riktig – at denne hadde inspirert henne til å skrive låta.
En perlerad av klassikere
Her skal denne anmelder innrømme at han aldri har hatt så volsom sans for Horses. Sant å si liker jeg samtlige av hennes øvrige tre album fra syttitallet, samt flere av de senere, mye bedre. Når det er sagt hevet låtene seg vesentlig i disse live-versjonene. Bandet hennes er svært dyktige, musikken fikk mer trøkk, og selv er Patti en fengslende og karismatisk frontkvinne.
Da Horses-settet var over gikk Patti selv av scenen, men bandet ble værende. Lenny Kaye annonserte at de skulle spille en hyllest til deres gode venn, Television-leder Tom Verlaine som gikk bort for et par år siden. Dette kom i form av et par Television-låter, «See No Evil» og «Friction» med Lenny på vokal, samt et utdrag av «Marquee Moon». Jeg vet ikke hvor stor andel av publikum som visste hvem Tom Verlaine var, men det virket som at hyllesten ble godt mottatt.
En knallkonsert av en artist som virkelig bød på seg selv og som fremdeles etter mer enn femti år i bransjen har masse å gi.
Med Patti tilbake på scenen skulle vi få en perlerad av hennes klassikere fra tiden etter Horses – pluss et litt overraskende innslag. «Dancing Barefoot» er fra ’79-albumet Wave. Så vidt jeg kunne se hadde hun sko på, men danset gjorde hun når hun ikke sang. I det hele tatt minnet dansingen og mange av de andre faktene hennes meg om de til Anisette Koppel fra danske Savage Rose, som Blezt anmeldte (ved denne anmelder) Rockefeller-konserten til for nokså nøyaktig et år siden.
«Ghost Dance» hørtes kanskje ikke like spøkelsesaktig ut på et fullsatt Sentrum Scene som den gjør på stereoanlegget hjemme, men ble flott framført. Smashing Pumpkins-låta «Bullet With Butterly Wings» var det noe overraskende innslaget referert til ovenfor. Jeg er usikker på hva Patti Smiths forhold til denne låta er – så vidt jeg har greid å finne ut, har hun aldri gitt den ut på plate (med mindre den gjemmer seg på et eller annet filmsoundtrack eller noe slikt). Kanskje hun bare liker låta, og det er jo en fair sak.
Fra punkedronning til publikumsfrier
Det begynte å gå mot slutten, men det var jo, som den observante leser vil ha skjønt, én viktig låt hun ikke ennå hadde spilt. Men før «Because the Night» fikk vi «Peaceable Kingdom» fra 2004-albumet Trampin‘. «Because…» selv ble framført til øredøvende allsang i refrenget fra 1700 konsertgjengere (de øvrige 50 hadde allerede mistet stemmen). På et tidspunkt er jeg temmelig sikker på at Patti sang «because the night was meant for Oslo» i et av refrengene. Den gamle punkedronninga har sannelig blitt litt av en publikumsfrier på sine gamle dager.
Kremt. Kanskje litt ufint av meg å påpeke damens alder (78).
Nuvel. Vi skulle få et ekstranummer. Og det kom i form av «People Have the Power», som vi hadde fått en snutt av under «Peaceable Kingdom» noen minutter tidligere. En fin avslutning på en konsert jeg vil tro de fleste var godt fornøyd med.
Så hva er konklusjonen? Objektivt en knallkonsert av en artist som virkelig bød på seg selv og som fremdeles etter mer enn femti år i bransjen har masse å gi. Subjektivt kunne jeg definitivt tenkt meg at Horses ikke hadde blitt vektlagt i den grad den ble da jeg personlig ikke liker den så godt. Hun har mye annet av vel så høy kvalitet å by på! Men det er kanskje mitt problem? Turnéen hadde jo tross alt blitt markedsført som en feiring av debutalbumets 50-årsjubileum. Men en flott konsert ble det, til tross for at et fullsatt Sentrum Scene kan bli en prøvelse noen ganger.
Les også: Patti Smith @ Sentrum Scene 2019
