Onsdag 17. juni 2026
Overraskende rockefot over Oslo
Åpningsdagen av OverOslo byr på alt fra trolsk stemning med ULD og Susanne Sundfør til allsang, indiepop og hitparader med Natasha Bedingfield, Franz Ferdinand, Thomas Stenström og Sigrid.
Av Kenneth Svenning
Foto Ketil Martinsen
En fin og vindfull onsdag i juni stod det flere hundre meter kø nedover Storo-krysset med mennesker som ventet på shuttlebuss opp til OverOslo på toppen av Grefsenkollen. Sist jeg var på festivalen var det bare 30-50 meter kø da jeg skulle ta shuttlebuss opp. Så vi måtte fort legge fra oss ambisjonene om å rekke Susanne Sundfør sin konsert.
Susanne Sunfdør
ULD
Une Lorentze (vokal), Lucia Andreadatter Utnem (piano) og Dagny Lindgren (trekkspill) utgjør, med sine forbokstaver, gruppa ULD. Den relativt ferske Oslo-trioen står klar på skogsscena og starter ut rolig med piano, trekkspill og flott sang. Til andrelåta kommer flere musikere på scenen med kontrabass, trommer og to blåsere.
Ukjent med katalogen lar jeg meg imponere over trioen som startet opp i 2024, som tross kort fartstid har full kontroll på scene og opptreden. Musikken virker frarøvet ego og tross dyktige musikere så slipper vi å høre på «gitarrunking» eller liknende, musikken er behersket og rolig – en flott start på festivaldagen. Litt forsiktig premierer de en ny låt «Håper at du ser meg nå», en kjærlighetssang som trekker meg mot litt regnfulle høstdager.
Dette er en sound jeg virkelig kan tåle mer av.
Med låta «Jeg følger deg i havn» er ULD inne i et litt annet landskap musikalsk, det høres litt urnorsk ut blandet med en litt kald jazz-vibe. Dette funker utrolig bra stående på bark med trær og utsikt som bakgrunn. Melder en jatakk til dette! Her vil jeg dele ut festivalens publikumspris, enten er alle like trollbundet som meg, eller så stod jeg alene foran scenen, men det er omtrent ikke en lyd å høre. Faktisk så rolig at når en rundt meg mistet lommaboka på barken, så kunne jeg høre det.
Videre får vi «Fra en annen virkelighet» som har en veldig trolsk og kul melodi. Dette er en sound jeg virkelig kan tåle mer av, det blir soleklart konsertens favoritt for meg.
ULD stiller med en utrolig behagelig tilstedeværelse og får festivalsettingen til å forsvinne helt. Publikum slutter å prate, og alle lar seg trollbinde av trioens rolige og sårbare musikk. Tross å være ‘open air’ føles det som en intim stuekonsert.
Natasha Bedingfield
Rett fra start setter den newzealandske artisten i gang med å varme opp publikum med hender i været og litt koring. Som en som kan være litt ‘allergisk’ mot for mye publikumsarbeid starter jeg litt i motbakke, men det viser seg at bekymringen min var uten grunn!
Når første hitlåta, «Pocketful of Sunshine» kommer, kvikner publikum litt til og vi får en fin allsang-sekvens i onsdagssola. Flettet inn i låta var også «Running Up That Hill» av Kate Bush, noe som også fikk god respons, kanskje særlig etter låtens nye livsgnist etter å være sentral i Netflix-hitserien Stranger Things.
Natasha er overraskende rocka i vokalen og har imponerende stødig kontroll, jeg fanger meg selv i å tenke at jeg har sett langt mindre rocka konserter på Tons of Rock. Hun sniker også inn en kjapp samtidskommentar med «The world’s on fire and nothing is changing». Amen for det altså.
Natasha er overraskende rocka i vokalen og har imponerende stødig kontroll.
Før låta «Single» melder hun seg til at hun gjerne kan låne telefonen til noen for å sveipe litt, men det blir med kommentaren. Her også er uttrykket mye mer rocka enn studioversjonen og det gjør seg godt på festivalens hovedscene. Mitt kjennskap til artisten starter egentlig med «Unwritten» og slutter med «These Words», som har tidligere vært landeplager og populære radiohits.
Vi får også en cover av The Cranberries’ «Zombie» som lyder veldig godt idet allsangen fortsetter oppe på Oslohøyden. På et tidspunkt stikker hun av med en mobil fra publikummet og filmer seg selv og masse fra scenen, sikkert et gøyalt minne for vedkommende i crowden.
Til slutt får vi det mange har ventet på med «Unwritten», og her går det fra det som tidligere har vært allsang til noe som kanskje trenger et nytt begrep: allgauling?
For meg står nok høydepunktet mellom Zombie-coveret og «Single», låta som overrasket meg med hvor rocka den ble gjort live. Selv om musikken er litt utenom det jeg hører på til vanlig må jeg melde at dette var en konsert jeg godt kunne dratt på igjen, selv om jeg vanligvis er å finne på metalkonserter.
Good Neighbours
Grunnet tekniske problemer ble først Les Imprimés-konserten forskjøvet, før den til slutt endte opp med å bli avlyst for dagen sammen med resten av programmet som skulle være på den minste scenen. Det sparte oss for en tidsklemme og gjorde at vi fikk sjekket ut en artist vi kanskje ikke hadde fått sett ellers.
Vi ankom noen minutter inn i konserten etter å ha kastet en kald burger i kroppen på vei over til skogsscenen. Helt ukjent med den britiske indiepop-gjengen Good Neighbours er det umiddelbart åpenbart at her blir det god stemning og dans for gjengen foran scenen. Fra scenen kommer det et budskap om «gjør som du vil! dans om du vil, syng om du vil, sitt om du vil eller stå stille om du vil. Mest av alt, ikke bry deg om hva naboen velger!». Stemningen gruppa skaper er upåklagelig og smittsom!
Stemningen gruppa skaper er upåklagelig og smittsom!
Vi får servert en ny låt som heter «Superstar» og som i skrivende stund enda ikke har truffet strømming enda, men får likevel liv og dans ut av publikum. Musikken treffer et fint punkt i indiepoppen jeg kan kalle «elektronika spilt på instrumenter», det er fengende og behagelig sommermusikk. Låta «Home» får meg til å undre om jeg kanskje ikke har hørt den før… liker den gjør jeg i hvert fall!
Hvis du liker band som Lemaitre (electronica/indietronica), Empire of the Sun (electro-glam), Royel Otis eller annen feelgood-indiepop/-rock, er det bare å merke seg navnet Good Neighbours.
Franz Ferdinand
Franz Ferdinand sløser ingen tid når de kommer på scenen og drar i gang med «The Dark of the Matinée» til en litt underveldende publikumsrespons utenom fansen som står lengst fremme.
Videre får vi «Need Somebody to Love Me», det virker som det er flere som drar kjensel på låta og folk våkner litt til. Enda mer liv skal det bli til «Do You Want To?» med bra respons når de gjør en call-and-response til lucky lucky-biten av låta. Dette skulle vise seg å være en falsk trygghet for skottene og frontfigur Alex Kapranos som får absolutt ingen respons fra publikum når de prøver liknende på neste låt «No You Girls» – og kun får svar fra et dusin mennesker. Overraskende for meg da jeg godt husker denne som en radiohit!
«Love Illumination» blir et høydepunkt for meg i settet. Råkul gitarsound og bandet oser av energi på scenen, og Kapranos viser at de 54 år gamle knærne hans enda kan gjøre noen hopp mens han spiller gitar!
Kapranos viser at de 54 år gamle knærne hans enda kan gjøre noen hopp mens han spiller gitar!
Videre skal vi til et publikumsfrieri som faktisk får et ja denne gang, det blir låta «Take Me Out» som endelig får publikummet ordentlig i gir selv om det er mot slutten av settet. Etter den får vi en nyere låt med «Hooked» som for meg høres ut som et dårlig forsøk på å appellere til en annen sjanger eller noe med en irriterende synth-sound som ikke klaffer for meg. Her har de også lagt sangteksten på skjermen, noe som gjør det enkelt for publikum å brøle «hooked», riktignok med dårlig treffsikkerhet på timingen.
Heldigvis er vi videre til en bandintro idet jeg og naboen sa det var synd om de ikke skulle spille «This fire» (nå «This fffire») siden de gjorde det så bra med den da de spilte den på Sentrum Scene i 2022. Sorgene varte ikke lenge da det ble kveldens siste låt. Fengende, energisk og lett å la seg rive med på, ble den en perfekt closer på kveldens konsert. Til slutt kunne folk forlate konserten nynnende med på «This fire is out of control, I’m gonna burn this city, burn this city!».
Thomas Stenström
Sigrid
Sigrids band kommer først på scenen og begynner å spille på låta «I’ll Always Be Your Girl» før Sigrid gjør sin entré. Jeg er ikke godt kjent med det nyere materialet fra 2025-skiva There’s Always More That I Could Say som førstelåta er fra. Etter en mer ukjent låt for meg, drar jeg kjensel på neste låt, «Burning Bridges», den har mer trøkk og setter fart i publikummet som har stått foran scenen siden Franz Ferdinand gikk av, en drøy time tidligere.
Sigrid tar en kjapp hilsen til byen før hun tar oss videre inn i «Head on Fire» hvor også bassisten får kjøre et vers alene. Jeg ville kanskje sett på denne delen av settet som en slags hitkavalkade med «B-sides», men det fungerer skikkelig bra og blir fulgt opp med «Sucker Punch» som er kveldens første store utropstegn for Oslopublikummet.
Pianoversjon av låta «Home to You» er en fin kjærlighetsballade som gjør seg godt når bandet blir jaget av scenen og Sigrid sitter igjen alene ved pianoet. Hun sier selv før låta at ofte velger hun mellom å være «punchy og livlig» eller å synge fint, og nå kunne hun konsentrere seg om å synge fint – noe hun selvsagt får til problemfritt, men faktisk ikke uten å miste den karakteristiske «punchen» eller særpreget som hun ellers har.
Allsangen høres sikkert langt nedover mot sentrum.
Etter en liten hitsekvens og en rolig balladepause er det helt klart at det er på tide å hause opp publikummet til en siste dans og her kommer energetiske låter på rekke. Vi får «The Hype» før Sigrid hopper videre inn i «It Gets Dark», en låt som fungerer virkelig bra live og hvor gitaristen får flotte seg på catwalken med en nydelig gitarsolo til god respons fra publikum!
Låta «Fort Knox» gjør seg godt med en stilig backdrop på skjermen av Sigrid som en superhelt/vigilante-figur før vi skal inn i de to største publikumsfavorittene. Det er ikke mange sekunder inn i «Don’t Kill My Vibe» før publikummet koker over der hvor vi står. Hverken uventet eller ufortjent at godlåta fra første EPen tilbake i 2017 enda står stødig.
Til slutt får vi servert «Strangers» som byr på enda et nivå med allsang som sikkert høres langt nedover mot sentrum, en verdig avslutning!
Det er veldig lite å utsette på konserten her, Sigrid er uten tvil i storform og siden jeg først så henne på både Slottsfjell og Roskilde tilbake i 2017, har Ålesundsartisten blitt en veteran på scenen som jeg nå fikk sett for sjette gang. Setlisten er satt sammen etter standarden og det funker knallbra, selv om jeg selv synes kveldens pianolåt gir meg litt høststemning og ville gjerne byttet den med «Dynamite» som er helt nydelig akustisk.
Settliste
- I’ll Always Be Your Girl
- Burning Bridges
- Head on Fire
- Sucker Punch
- Jellyfish
- High Five
- Mirror
- Don’t Feel Like Crying
- Do It Again
- Have You Heard This Song Before
- Home To You (Pianoversjon)
- The Hypeø
- It Gets Dark
- Fort Knox
- Don’t Kill My Vibe
- Strangers
