Tirsdag 29. september 2026
Langreist progmetal på John Dee
Progmetallbandet Myrath er på en ganske lang turné i Europa for tiden. Nå om dagen romsterer de rundt i Norden, og denne tirsdagen var John Dee åsted for deres Oslo-konsert.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Det er jammen ikke mange band innen rock og metal fra Afrika som har skaffet seg et navn i Europa, men Myrath fra Tunisia er et unntak. Faktisk var de det første afrikanske rockebandet til å få kontrakt med et europeisk plateselskap da de signerte med franske Brennus for sitt debutalbum i 2007. Nå for tiden er visstnok alle bandmedlemmene bosatt i Frankrike, og sju studioalbum har det hittil blitt, inklusive årets Wilderness of Mirrors.
Før hovedbandet kom på skulle vi få tre kvarter eller så med et for meg ukjent oppvarmingsband i form av ungarske Roses of Thieves. Den kvinnelige vokalisten var backet opp av fire mann på henholdsvis gitar, trommer, fele og trekkspill (!). Ingen bassist var å se, selv om jeg kan sverge på at jeg hørte en. Svært mistenkelig!
Musikken til Roses of Thieves kan vel beskrives som folkmetal – selv om det var vanskelig å høre metallen mye av tida – iblandet litt pop og electronica. På papiret ikke helt min greie, men de var i det minste et livlig band som tydeligvis hadde det gøy på scenen. Kanskje det var det som smittet for vi fikk et underholdene oppvarmingssett denne kvelden på John Dee. Det holdt imidlertid med de tre kvarterene vi fikk. Det var unektelig noe «Melodi Grand Prix» over dette!
Tunisisk folkmetal
Myrath spiller jo òg en slags «folkmetal», men i deres tilfelle er det deres tunisiske (eller kanskje generelt arabiske – dette er ikke undertegnede noen ekspert på) folkemusikk som krydrer deres ellers veldig vestlige progmetal. De åpnet med «The Funeral» fra deres baby av året, Wilderness of Mirrors. Et par litt eldre låter, «Born to Survive» og «Dance» fulgte før vokalist Zaher Zorgati inviterte Ivett Dudas, vokalist i oppvarmingsbandet Roses of Thieves, opp på scenen for en versjon av «Until The End», som satt som et skudd.
Her skal jeg skyte inn at jeg har sett Myrath før – en konsertanmeldelse skrev jeg vel òg. Det var da de varmet opp for Beast in Black på Vulkan rett før covid-oppholdet. Den gangen var de uten sin keyboardist Kevin Codfert som satt fast på en flyplass i Frankrike et sted. De klarte uansett brasene den gang òg, men manglet selvfølgelig et viktig element til soundet. Men denne gangen var han med, og vi fikk Myrath slik de skal låte!
Kom dere på neste konsert. Dette var godkjent og vel så det!
Zorgati er en uhøytidelig men karismatisk frontmann. På et tidspunkt påberopte han seg en tilknytning til Norge på grunn av sin beundring for Jørn Lande. Resten av bandet er mye mer statiske, men skjøtter ellers sine oppgaver helt utmerket, dyktige musikere som de er.
Jeg må imidlertid få påpeke at jeg beundret dem mer for en del år siden. De tidligere albumene hadde vesentlige innslag av arabisk musikk, men mye av dette synes jeg de har mistet på veien. I dag framstår de som mye mer av et «vanlig» progmetalband i Dream Theater-tradisjonen. Et svært dyktig ett, for all del, men mye av originaliteten deres har forsvunnet underveis.
Færre arabiske innslag
Nuvel. «The Clown» handlet om utfordringer Zorgati hadde vært gjennom relatert til mental helse. Denne låta er fra årets utgivelse, og herfra og ut skulle det dreie seg mye om denne, riktignok her og der avbrutt av gamle godinger som «Tales of the Sands» og «No Holding Back». En ting som slo meg var at det virket som at de hadde dårlig tid da det utover i settet ofte var svært korte pauser (om noen) mellom låtene. No need to rush, guys!
Det begynte å gå mot slutten. Jeg er ikke sikker på hva som menes med «Breathing Near the Roar», men en flott låt er det, og det var også framførelsen denne kvelden. Hovedsettet ble avrundet med «Soul of My Soul» fra sisteskiva og «Endure the Silence» fra den ti år gamle Legacy. Vi fikk så etter et kort opphold et par ekstranumre der vokalisten hoppet ut blant publikum. Takk alle gode makter for ledningløse mikrofoner.
Myrath er et dyktig band innen den klassiske progmetalltradisjonen. Som nevnt over er min hovedinnvending at de har droppet – eller i hvert fall kraftig redusert – innslagene av den arabiske tradisjonsmusikken, som var det som gjorde dem til noe utenom det vanlige. Dette gjelder også på plate, ikke kun live. Men for all del: sjekk ut Myrath, gammelt som nytt, de av dere som ikke allerede har gjort det. Og kom dere på neste konsert. Dette var godkjent og vel så det!
