Søndag 22. mars 2026
Motorpsycho feirer Rockefeller
Rockefeller feirer 40 år som konsertsted i disse dager, og i anledning jubiléet gjør mange norske band som har trått sine barnesko her konserter på det tradisjonsrike spillestedet. I kveld skulle trønderske Motorpsycho i ilden.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Motorpsycho er et band som er umulig å beskrive med en enkel sjangerbetegnelse. Noen plasserer dem innen progrocken, og visst er det elementer av prog i musikken deres. Men det er òg innslag av metal og hardrock, psykedelia, indierock og mye annet. Ofte kan de også høres stilmessig veldig ulike ut fra en plate til den neste. Det beste er antagelig å bare lytte, og ikke absolutt prøve å plassere dem i en musikalsk bås.
Og live er det også ofte vanskelig å vite hva man kan forvente. I motsetning til de fleste band varierer de gjerne repertoaret fra kveld til kveld, ofte ganske mye. De har nylig kommet ut med et nytt album, The Gaia II Space Corps. Ville de konsentrere seg mye om å promotere denne, og krydre settlista med noen gamle schlägere?
Et spesielt nostalgipreget repertoar skulle vi i hvert fall ikke få, selv om den relativt gamle «Whip That Ghosts» åpnet showet. Men vi skulle ganske fort få en overvekt av materiale fra senere år. Jeg tror ikke jeg bommer med mye om jeg sier at brorparten av repertoaret var fra siste 10-12 år, og kun tre-fire låter var av eldre dato.
Motorpsycho er et band som tenker utenfor den berømte boksen. Men det er vel derfor vi liker dem, er det ikke?
Lite utadvendte
På denne turnéen er gitarist Snah (Hans Magnus Ryan) og bassist Bent Sæther assistert (som så ofte før) av svenske Reine Fiske (Landberk, Dungen, Träd, Gräs & Stenar etc. etc.) på gitar og keyboard og trommis Olaf Olsen, mest kjent fra BigBang. Det begynner å bli mange år siden Motorpsycho hadde en fast trommeslager. Jeg tror de har hatt forskjellige batterister de siste tre-fire gangene jeg har sett dem.
Nuvel. Ensemblet fortsatte med to låter fra sin nye baby, «The Great Stash Robbery» og tittellåta før vi fikk en smakebit fra deres forrige, selvtitulerte album. Det var så langt ingenting å klage over hva framførelser eller lyd gjaldt. Man kunne kanskje ønsket seg at Motorpsycho-medlemmene framsto litt mer utadvendte på scenen, men det er nå en gang sånn de er. Praten mellom låtene ble holdt til et minimum.
I de neste tre-fire låtene ble vi servert materiale fra de senere skivene, blant annet «The Oracle» fra den siste. «The Alchemyst» tok oss tilbake til tidligere tider, men vi holdt oss også her i det minste på 2000-tallet. «Patterns» fra Yay og «Psychotzar» fra The Crucible før vi skulle tilbake til gamle dager (2010) med «Gullible’s Travails» fra Heavy Metal Fruit.
Jeg har aldri gått skuffet hjem fra en konsert med trønderne!
Storslagen avslutning
Etter «The Tower» var det over, men var det det? Vi har blitt så vant til at band ikke gjør ekstranumre i de senere år, men Motorpsycho returnerte til scenen, og vi fikk en grandios og mektig versjon av «Neotzar (The Second Coming)». Denne låta er vel rundt 20 minutter lang på plate, og de fattet seg ikke akkurat i korthet på scenen heller. Vi kunne ikke bedt om en mer storslagen avslutning på konserten enn dette. I Halden kvelden før hadde de visstnok åpnet med «Neotzar…». Det er min påstand at den funker bedre som avslutningslåt, men som antydet ovenfor: to Motorpsycho-konserter er sjelden (aldri?) det samme.
Motorpsycho er et rart band. Eller i hvert fall et band som tenker utenfor den berømte boksen. Men det er vel derfor vi liker dem, er det ikke? Jeg har aldri gått skuffet hjem fra en konsert med trønderne!
Og for å avrunde med noen ord om selve jubiléet til Rockefeller. Det er ganske unikt for et spillested av denne typen å holde koken i 40 år (Marquee Club i London klarte det vel akkurat ikke – 38 år – selv om det har vært sporadiske forsøk på å gjennopplive klubben i senere år) uten å vise tretthetstegn overhodet. Noen må ha gjort noe riktig.
