Onsdag 18. mars 2026
The Mad Axeman strikes!
Den tyske gitarvirtuosen Michael Schenker ga i fjor ut en plate med tittelen «My Years With UFO», og i disse dager er han på en turné viet til sin tid med det britiske rockebandet. Blezt stilte selvfølgelig opp da Mad Michael og hans menn gjestet Vulkan Arena.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Mad Michael ja! Michael Schenker har fått seg noen kallenavn opp gjennom årene. Han har blitt kalt «the mad axeman» (etter en låt fra det andre albumet med sitt Michael Schenker Group på det tidlige åttitallet). The Blonde Bomber har han blitt kalt, særlig tidlig i karrieren mens han fremdeles var med broren sin i Scorpions. Vi som leste den britiske metallbibelen Kerrang! på åttitallet fikk muligens også med oss noen mindre flatterende «nicks», men det er gammel historie nå. Alle som setter pris på gode gitarister innen hardrock og metal setter pris på Michael Schenker!
Invasion
På Vulkan hadde han med seg et par norske oppvarmingsband. Invasion fra Østfold har jeg sett en gang før – husker bare ikke hvor og når – uten å bli overvettes imponert. I kveld likte jeg dem bedre.
Stilen er nokså tradisjonell hardrock med glam-tendenser. Ingen har funnet opp hjulet her, men hjulet har allerede blitt oppfunnet, så det behøver vi ikke bruke noe tid på. På (minst) et tidspunkt så det ut som vokalisten og bassisten kysset, men jeg kunne ikke se om tunge var involvert.
Uansett ga Invasion oss en underholdende drøy halvtime, og jeg ser dem gjerne igjen.
Stargazer
Stargazer fra Trøndelag har jeg sett et antall ganger nå, og de er et solid hardrockband av den gamle skolen. Det vil si at om du er på utkikk etter originalitet må du lete andre steder, men hvis sytti-/åttitallshardrock av typen Rainbow/UFO etc. er det du er ute etter, finner du kanskje ikke mange bedre band enn disse gutta nå for tiden.
Tore André Helgemo er en finfin vokalist i tradisjonen til Joe Lynn Turner og Don Dokken. Jeg syns til og med at jeg hører spor av David Coverdale her og der, men nå må vi ikke gjøre ham innbilsk.
Hvis sytti-/åttitallshardrock av typen Rainbow/UFO etc. er det du er ute etter, finner du kanskje ikke mange bedre band enn disse gutta nå for tiden.
Uansett er den store stjernen i Stargazer – in my humble opinion – gitarist William Ernstsen (et veldig vanskelig etternavn å uttale dersom du ikke ønsker å høres ut som du har sju i promille). En fantastisk gitarist som ikke er noen opplagt copycat av noen av sine forgjengere, men jeg vil bli overrasket om han ikke setter strengevrengere som George Lynch og John Sykes relativt høyt. Synd han ikke har hår.
En solid forestilling av Stargazer altså!
UFO-repertoar
Men nå skal vi over til Mad Michael. Som nevnt fokuserer vår tyske venn på de fire-fem årene han tilbrakte i UFO på denne turnéen. Klassiske album som Phenomenon og Lights Out kom ut i denne perioden, og livealbumet Strangers in the Night (1979) er blant de sterkeste konsertalbumene som kom ut i løpet av dette tiåret, og det sier en del!
Michael og hans menn dro igang med «Natural Thing» (som også åpner nevnte livealbum). Hans menn på denne delen av turnéen er den greske vokalisten RD Liapakis (Mystic Prophecy, Steel Prophet etc.). Bodo Schopf trakterte som så mange ganger før slagverket. Bassist var Barend Courbois. Og Steve Mann fylte ut lydbildet på vekselvis keyboards og rytmegitar. Tidligere på turnéen har svenske Erik Grönvall vært vokalist. Det kunne ha vært moro å ha sett ham som frontmann her på Vulkan òg, men Liapakis gjorde en utmerket jobb.
Klassikerene kom så på rekke og rad: «Only You Can Rock Me», «Hot ‘n Ready» og – litt overraskende – «Doctor Doctor» kom tidlig i settet. Overraskende fordi dette er en av UFOs mest kjente låter, og hadde vært et naturlig ekstranummer. Men bra låt det!
Strålte som en sol
Lyd og musikerprestasjoner var det ingenting å si på. Man kan selvfølgelig henge seg opp i at dette ikke låt som UFO. Liapakis er en mye mer «heavy metal» type vokalist enn Phil Mogg, og Schopf og Courbois lot og til å være mer barn av åttitallets hardrock og metal enn rocken fra tiåret før. Men det går helt greit. Det er ikke noe poeng å kopiere originalversjonene.
Og hovedpersonen selv strålte som en sol iført sin russiskinspirerte bjørneskinnslue (muligens ikke fra ekte bjønn) konserten gjennom. Gnistrende gitarsoloer leverte han i bøtter og spann òg. Den lua så for øvrig lovlig varm ut, men han beholdt den på hele kvelden.
Michael Schenker kom, så og vant denne kvelden, selv om jeg personlig er litt lei av denne typen nostalgi-turnéer.
Vi fikk selvfølgelig hits som «Mother Mary», «Lights Out» og «Love to Love». Og innimellom hadde de også funnet plass til et par «deep cuts» som «Reasons Love» og «Can You Roll Her». Trommesoloen kunne de gjerne ha spart seg, men de var vel mer eller mindre obligatoriske for band som dette på syttitallet uansett. Mulig det også sto i Bodo Schopfs kontrakt?
Behersker gamle kunster
Nuvel. Mot slutten fikk vi «Rock Bottom» i en versjon det muligens ikke svingte like mye av som den på Strangers In The Night, men der Michael likevel beviste at han fremdeles behersker sine gamle kunster. «Shoot Shoot» og «Too Hot to Handle» avsluttet konserten uten at vi fikk noe «ekstranummer» i den betydning at bandet gikk av scenen for å bli klappet inn igjen. Dette er en ny greie som har blitt mer og mer vanlig i senere år. For så vidt helt greit.
Vi fikk halvannen time med gamle favoritter fra den-gang-da, og de fleste i publikum så ut til å ha vært med siden den-gang-da. Ingen klagde.
Michael Schenker kom, så og vant denne kvelden, selv om jeg personlig er litt lei av denne typen nostalgi-turnéer (jfr. Joe Lynn Turner og Steve Hackett). Jeg håper dette blir noe Mad Michael gjør én gang, og at han neste gang jeg ser ham med en eller annen av hans mange bandkonstellasjoner, har med egne låter i settet sitt igjen. Peace out.
