13. og 14. juni 2025
Da Marillion-weekenden kom til Oslo
Marillion er store favoritter blant mye av progmenigheten. Det er et par tiår siden deres «Marillion-weekends» startet, til å begynne med i byen Minehead i det sørvestre England. Siden har de spredd seg rundt i verden, og i 2025 ble det arrangert i Norge for første gang.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
En rask gjennomgang av bandets historikk. Opprinnelig basert i den engelske byen Aylesbury platedebuterte Marillion med singelen «Market Square Heroes» høsten 1982. På vårparten året etter kom deres første album. Et trommeslagerskifte mellom deres første og andre album samt et kontroversielt vokalistbytte i 1988 har vært de eneste utskiftningene i besetningen i løpet av platekarrieren som til nå har vart i over 40 år, og bandet består i dag av gitarist Steve Rothery, tangentist Mark Kelly, vokalist Steve Hogarth, bassist Pete Trewavas og trommis Ian Mosley.
De har tilsammen gitt ut 20 studioalbum, vel å merke hvis vi regner Less Is More og With Friends From the Orchestra, som inneholder nyinnspillinger av gamle låter, som fullverdige album. Hvis ikke er antallet 18.
Marillion har også markert seg som pionerer innen såkalt crowdfunding for band. Dette vil si at bandet oppfordrer fansen til å finansiere en plateinnspilling ved å forhåndsbestille albumet, gjerne før innspillingen har begynt. Denne praksisen begynte faktisk med en USA-turné i 1997, men har så vidt jeg vet kun blitt brukt for plateinnspillinger siden.
Dedikerte fans
Så Marillion har svært dedikerte fans som reiser fra alle verdenshjørner til disse weekendene enten de arrangeres i Nederland, England, Canada og hvor ellers de har funnet sted. Dette skulle vi også få se i Oslo der eventet fant sted den 13. og 14. juni. Åsted her var Sentrum Scene, og en del festivalrelaterte aktiviteter fant sted på baren People’s som er nærmeste nabo. Blant annet huset deres romslige andre etasje merchdisken.
Sentrum Scene er vel det mest egnede spillelokalet Oslo kan by på for et arrangement av denne typen, men pågangen for å få billett hadde vært såpass stor at det hadde ikke gjort noe om man hadde hatt tilgang til et lokale halvannen gang så stort. Eller kanskje til og med dobbelt så stort?
Det er jo ikke kun Marillion selv som spiller på disse weekendene, og også i Oslo hadde arrangørene booket et par egnede oppvarmingsband, nemlig Gazpacho og Airbag. Førstnevnte er vel noe av det nærmeste vi har et marillionsk band her på berget, og jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at de første fem gangene jeg så dem, var det som oppvarmingsband for enten Marillion selv eller et eller annet relatert band. Airbag ligger vel nærmere Pink Floyd i sitt lydbilde, selv om de i senere tid har beveget seg i retning av noe mer moderne.
Marillion har svært dedikerte fans som reiser fra alle verdenshjørner til disse weekendene.
We Låve Rock
Jeg syns jeg bør nevne torsdagskvelden før jeg går løs på selve festivalen. We Låve Rock-gjengen fra Hurum med festivalgeneral Morten Clason i spissen (som i årevis har arrangert festivaler på en låve på Hurumlandet som de siste par årene har flyttet til det litt mer sentrale Asker Kulturhus) hadde satt opp et kickoff-party på Salt med bandene Infringement og Dim Gray. Dette var et separat arrangement fra Marillion-helgen, men med to band som deler mye av den samme fanskaren som britene. Særlig Dim Gray beveger seg i mye av det samme landskapet som Marillion har gjort de siste 20-25 år.
Infringement har utviklet seg enormt siden sin spede begynnelse i 2017. Ikke minst vokalist Hans Andreas Brandal har vokst voldsomt som frontmann etter at han framstod heller usikker for åtte år eller så siden. Infringement leverte varene denne kvelden òg. Den eneste innvendingen jeg har, er at jeg skulle ønske de kunne løsrive seg litt fra disse konseptalbumene de gjerne lager. Nå gjorde de vel det delvis denne kvelden, så mulig de er på vei dit. Det er mange band som lager konseptalbum uten at de nødvendigvis spiller dem fra a til å live, og heller blander litt. Uansett var det en fin forestilling de serverte på Salt, og de er et band jeg vil anbefale alle som har giddet å lese så langt å stifte nærmere bekjentskap med.
Dim Gray har – i likhet med Infringement – tre LP-er på samvittigheten. Disse unge mennene har vel strengt tatt mer til felles med Radiohead og Tears For Fears enn med Yes eller Genesis, men de har nok Marillion-ismer i lydbildet sitt til at prog-benevnelsen ikke blir direkte usakelig. Musikk utenfor mainstream’en er det i alle fulle fall, og bandet oste av spilleglede denne kvelden på Salt, og der de (i mine ører) kan fortone seg noe stillestående på plate, er de en fornøyelse å bivåne live. Så takk til Morten Clason og hans team for et vellykket pre-party.
Gazpacho
Vi skal over til selve festivalen, og Gazpacho er for rene veteraner å regne i forhold til bandene som var i aksjon på Salt kvelden før. Ikke veldig godt kjente blant den gemene hop, kanskje, men så er det heller ikke den gemene hop som investerer i festivalpass til en Marillion-weekend. Dette Oslo-bandet er nok større utenfor landets grenser enn her på berget, og de har fått plenty drahjelp av kveldens verter Marillion.
11 studioalbum har det blitt i årenes løp, mange av dem konseptalbum. Kveldens konsert bød på materiale fra album som Night, Tick-Tock og deres hittil nyeste, Fireworker. Jeg må vel innrømme at jeg personlig aldri har falt pladask for dette bandet, men de er utvilsomt dyktige, både som musikere, låtskrivere og arrangører.
Som oppvarmingsband holder de mål, og det er stort sett i den rollen jeg har sett dem. Men en totimers konsert med dem, tror jeg hadde blitt i meste laget. Jeg presiserer at dette er en subjektiv vurdering.
6/10
Marillion fredag
Denne fredagskvelden skulle Marillion vektlegge deres album Marbles fra 2004, som jo regnes som et høydepunkt i bandets produksjon fra de siste 25 år eller så. Den eksisterer både i en enkel- og en dobbelutgave, og jeg er usikker på hvilke låter som er fjernet på den enkle utgaven (selv har jeg den doble), men jeg er temmelig sikker på at de spilte låtene i rekkefølgen på plata til ca. 3/4 ut i dobbelalbumet.
Og det låt jo bra, men samtidig gikk det nok litt på rutinen. Det er vanskelig å si hvor mye innlevelse folk som Steve Rothery og Mark Kelly har i musikken, da de vanligvis beholder samme ansiktsuttrykk konserten gjennom. Ian Mosley ser man nesten ikke, men bassist Trewavas er jo alltid litt sprellemann (selv om jeg syns han går enda mye lenger i den rollen i diverse sideprosjekter enn han gjør i Marillion). Men den etter hvert hvithårete Steve Hogarth er en naturlig dyktig frontmann, og eier jo denne scenen.
Denne fredagskvelden skulle Marillion vektlegge deres album Marbles fra 2004.
Etter en drøy time tok de et avbrekk fra Marbles-materialet og vi fikk «Cannibal Surf Babe» fra nittitallsplata Afraid of Sunlight før «You’re Gone» (Marbles) og «King» (Afraid of Sunlight igjen) avsluttet hovedsettet.
Men åttitallet og perioden med originalvokalist Fish ble ikke fullstendig glemt denne kvelden, og da bandet kom ut på scenen igjen etter en kort pust i bakken, satte de igang med «Sugar Mice». Moro det for en gammel krok som undertegnede, men Fish og Hogarth er så ulike som vokalister at det nesten blir litt rart å høre denne hjørnesteinslåta fra Clutching At Straws (’87) med denne vokalen. Men greit levert av både H og bandet.
Etter en flott «Man of a Thousand Faces» fikk vi en ny liten kunstpause før kvelden ble avsluttet på samme måte som albumet Marbles, med «Marbles IV» og «Neverland». Kveld 1 var dermed vel overstått.
7/10
Bioscope
Spol så fram til tidlig ettermiddag lørdag. Steve Rothery og Tangerine Dreams Thorsten Quaeschning har jo et nytt prosjekt, Bioscope, på gang. Offisiell utgivelse er vel ikke før i august, men tilfeldighetene (?) ville ha det til at både Marillion og Tangerine Dream var i Oslo på samme tid (TD spilte på Blå), så da ble det arrangert salg og signering av denne CD-en på People’s i 12:30-tida.
Det var en gang rockestjerner ikke ville ha vurdert så mye som å stå opp så tidlig på dagen, men arrangementet hadde visst vært en suksess. Undertegnede kanaliserte sin indre rockestjerne, og var ikke der.
Airbag
Supportband på Weekendens dag 2 var altså Airbag og de gjorde en helt grei jobb de tre kvarterene eller så som de fikk til disposisjon denne lørdagskvelden. De startet opp som et Pink Floyd-tributeband for rundt 20 år siden, og det var ikke så vanskelig å høre den innflytelsen i deres egen musikk i mange år etterpå. I senere tid har de tatt inn en del andre elementer i musikken sin, for det meste fra mer moderne inspirasjonskilder. Parallelt med dette har gitarist Bjørn Riis dratt i gang sin egen solokarriere, og hans egne plater viser nok mer av inspirasjonen fra de gamle mestre enn moderbandets gjør i dag.
Denne kvelden åpnet de med «Machines & Men» og spilte et knippe av sine mer kjente låter (hits kan man vel ikke akkurat kalle dem?). Jeg ble vel ikke akkurat blåst av banen av det jeg hørte – noe som ville vært overraskende da jeg har sett dem ca. 15 ganger før – men det var et trivelig oppvarmingssett de presenterte.
6/10
På denne dag 2 fikk vi et repertoar som var plukket fra hele karrieren.
Marillion lørdag
På denne dag 2 var det ikke et spesielt album Marillion skulle framføre (mer eller mindre) i sin helhet. I stedet fikk vi et repertoar som var plukket fra hele karrieren. Denne skrivende person må innrømme at han ble litt satt ut da bandet dro i gang settet sitt med «Slàinte Mhath», den mest skotske av alle låter fra den skotske kjempen Fish sin tid i bandet. En morsom vri, og stemningen var satt med en gang. Det kunne virke som de som syntes gårsdagens opptreden hadde vært litt kjedelig (det var noen) skulle få en opptur denne kvelden.
«The Uninvited Guest» var neste låt på repertoaret, denne fra Steve Hogarths jomfrutur i bandet, Season’s End. «Easter» fra samme album fortsatte fulgt av den vakre (selvfølgelig) «Beautiful» fra Afraid of Sunlight. Stor kos og god stemning i bygget!
Men ble jeg satt ut av «Slàinte…» noen minutter tidligere, var det ingenting mot hva som sto på programmet nå. Selv om Marillion de siste 35 år ofte (alltid?) har krydret settet med en eller to Fish-periode låter, var «Script for a Jester’s Tear», tittellåta fra deres debutalbum fra 1983, omtrent det siste jeg hadde ventet meg – untatt «Grendel» da.
Men det er det som er det morsomme med disse Weekend-konsertene – sies det da; denne helgen var første gang jeg var med på en – låter som ikke har blitt spilt på decennier tas fram fra glemselen og blir børstet støv av, til og med fra tiden Fish frontet bandet. Hogarth har jo for øvrig et rykte på seg for ikke å like å synge Fish-materiale, men det var ingenting som tydet på det under framførelsen av denne klassikeren. Tvert om var gliset så bredt at det virket som han fikk et kick ut av det.
Entusiastisk publikum
«Script…» ble etterfulgt av «Season’s End», tittellåta fra Hogarths debut med bandet og kveldens tredje låt fra dette albumet (vi skulle vel i alt få fire). Hitlåtene «Kayleigh» og «Lavender» ble de neste fra Fish-perioden, og disse er kanskje ikke det mest kreative valget de kunne ha gjort. Mulig de tenkte på at de som ikke er virkelige blodfans av bandet også skulle få sitt, for «alle» kjenner jo disse låtene? Men mulig ikke òg?
Jeg tviler på at det var mange til stede som ikke i det minste var relativt store fans av bandet med god kjennskap til katalogen deres. Marillion har tross alt arrangert disse Weekendene i rundt 20 år, så dette har de erfaring med. Selv kunne jeg som et alternativ tenkt meg åpningstrilogien på Clutching At Straws i stedet. Kanskje neste gang?
Nuvel. Vi var ikke ferdig med Fish-materialet ennå. Et parti fra «Bitter Suite» («Blue Angel») fulgte før Misplaced Childhood-sekvensen ble avsluttet med «Heart of Lothian». Den ikke-skotske (Lothian er den regionen av Skottland der bl.a. Edinburgh ligger) Hogarth fikk her god drahjelp av det entusiastiske publikummet. Ikke for det, jeg skal vedde på at han hadde pugget teksten uansett hvor erkeengelsk han er.
Dette var nok det beste jeg har sett Marillion på svært mange år.
Nær perfekt
«The Space…» fra Season’s End fulgte så før bandet serverte en syklus fra 1994-albumet Brave. Dette er en plate undertegnede aldri helt fikk inn under huden i sin tid, men som mange genierklærer. Mulig jeg burde ta en lytt til den igjen snart (i hodetelefoner?) for utdragene vi fikk her av «Goodbye to All That» låt mektige, og det samme kan vel sies om «The Great Escape».
Etter en bitteliten kunstpause av scenen kom gutta inn igjen, og nå skulle resten av kvelden dreie seg om bandets nyere materiale. «The New Kings» er fra Marillions nest siste studioalbum, F.E.A.R. (jeg kan nesten ikke røpe hva dette akronymet står for i et familieorientert medium som dette). Ytterligere to ekstranumre ble det funnet plass til, og dette ble to låter fra deres hittil nyeste baby, An Hour Before It’s Dark, «The Crow and the Nightingale» og et utdrag av «Care» («Angels On Earth»).
Dette var nok det beste jeg har sett Marillion på svært mange år, men skal jeg pirke på noe må det bli at disse nyere, sist spilte, låtene med fordel kunne ha blitt plassert mer midt i settet, og så kunne de i stedet ha avsluttet med tre-fire klassikere – være seg fra Fish- eller Hogarth-perioden. Det er mulig mye av kjernefansen er uenige, men det var mange, meg inkludert, som fant denne avslutningen av en ellers nær perfekt konsert temmelig antiklimatisk.
Men for all del: dette blir småpirk i den store sammenhengen. Fredagen var bra, men denne lørdagskonserten var en maktdemonstrasjon av bandet. Til og med den ofte litt mutte (eller konsentrerte?) Mark Kelly strålte som en sol under og etter konserten, og jeg tror også jeg så en rykning i munnviken til Steve Rothery.
8/10
Vi håper innstendig at denne første Marillion-weekenden i Oslo ikke blir den siste.
Vellykket arrangement
Og selve arrangementet? Jeg vet at flere har jobbet i kulissene i flere år for å få en Marillion-weekend til Oslo. Og da dette til slutt lyktes er det en glede å kunne si at arrangementet var vel gjennomført.
Det at man brukte People’s som merch-bod var også en vri som medvirket til å gi hele eventet mer av et festivalpreg. Skulle man ønske å gjøre enda litt mer ut av det ved en eventuell senere anledning, kunne man for eksempel booke et tributeband eller to til nærliggende mindre spillesteder (Gamla? Brewgata? Vaterland?). Eller andre mindre band som er stilmessig kompatible med Marillion.
Vi håper innstendig at denne første Marillion-weekenden i Oslo ikke blir den siste. Dette ga mersmak!
