Lørdag 23. august 2025
Dette er min sannhet…
Walisiske Manic Street Preachers har ikke plaget den norske grensekontrollen mye i senere år. Faktisk må vi over ti år tilbake for deres forrige besøk i landet, så da var det bare for Blezt å pakke fyllepenn og fotoapparat da de avla Foynhagen i Tønsberg en sjelden visitt.
15 album har Manic Street Preachers gitt oss siden de ble lansert med brask og bram på det tidlige nittitallet. Stilmessig kan de være litt vanskelige å sette i en bås – indierock har vært nevnt, punk har vært nevnt, glamrock har vært nevnt, britpop har vært nevnt. Egentlig passer vel ingen av disse betegnelsene helt presist, men liker du en blanding av disse, og i tillegg ikke er direkte negativ til en dæsj powerpop, er det en god sjanse for at du liker våre walisiske venner. Faktisk er det svært mulig du var i Foyhagen og danset som en manisk gatepredikant denne kvelden.
Selv oppdaget jeg Manic Street Preachers i og med at de ofte var omtalt i metallbibelen Kerrang! mens de var i etableringsfasen. Et metallband er de absolutt ikke, men det viser at bandet kan appellere til mange ulike grupper av fans. De appellerte tilstrekkelig til undertegnede til at de fleste av deres album har blitt anskaffet opp gjennom årene.
Og det virket ikke som de har mistet mye av sin appell, skal man dømme etter hvor mange som hadde funnet veien til Foynhagen denne lørdagskvelden. Jeg tror ikke det var helt utsolgt, men i forhold til Uriah Heep-konserten samme sted i fjor, var det rimelig trangt om plassen. Og siden Heep-fansen er i snitt 20 år eldre med hva det betyr av ekstra polstring rundt midjen, kan vi vel konkludere med at det var minst halvannen gang så mye folk inne denne gangen.
Sang og dans
Bandets historikk er vel velkjent for samtlige som har giddet å lese så langt. Til å begynne med var de jo en kvartett med gitaristen og tekstforfatteren Richey Edwards i tillegg til James Dean Bradfield (gitar, vokal), Nicky Wire (bass) og Sean Moore (trommer) som fremdeles er med den dag i dag. Edwards forsvant i etterkant av utgivelsen av The Holy Bible, bandets tredje album fra 1994. Hvis jeg husker historien riktig ble bilen hans funnet på parkeringsplassen til et kjøpesenter som lå rett ved en bro som selvmordere ofte hoppet fra, og det var en kjent sak at han slet psykisk. Edwards ble offisielt erklært død i 2008.
Det virket ikke som de har mistet mye av sin appell, skal man dømme etter hvor mange som hadde funnet veien til Foynhagen denne lørdagskvelden.
Nuvel. Dette har strengt tatt lite med konserten i Foynhagen å gjøre. Trioen, supplert av en gitarist og en keyboardist, entret scenen og satte i gang med «Motorcycle Emptiness» fra sin debut-LP Generation Terrorists. Publikum var med på notene fra første stund. Til tross for at (jeg syns) bandet har langt mer allsangvennelige låter enn denne, var det åpenbart at mange kunne teksten. De fortsatte med «Enola/Alone» og «You Stole the Sun from My Heart», fortsatt med sang og dans fra store deler av publikum. Faktisk var folk til tider så hyperaktive at det var vanskelig for en stakkars skribent med fyllepenn og notatblokk å finne arbeidsro.
På dette tidspunktet tok Bradfield ordet og takket oss for å la dem komme til vårt vakre land. Han påpekte så at de var et band med en lang historie, men «this is NOW», hvorpå de dundret avgårde med «Decline and Fall» fra årets utgivelse, Critical Thinking, faktisk fremdeles med store deler av publikum med på notene.
Akustisk sekvens
Vi skulle over på mye eldre stoff igjen på «La Tristessa Durera (Scream to a Sigh)». Denne ble avløst av den marginalt nyere «Australia» før bassist Nicky tok leadvokalen på «Hiding in Plain Sight». Han avrundet låta med å strø konfetti, som han tydeligvis hadde lommene på sin hvite dressjakke (hvor får du kjøpt de der nå til dags, Carnaby Street?) fulle av, over seg selv.
Blondie-låta «Union City Blue» ble spilt som en hyllest til trommeslager Clem Burke fra nevnte band, som døde tidligere i år. En fin gest, men jeg er usikker på om Manics hadde noen spesiell relasjon til Blondie. Etter et par låter til fikk vi en fin versjon av «A Design for Life» før Bradfield spente på seg kassegitaren og resten av bandet tok seg en røyk- og ølpause.
Alt i alt skal vi være fornøyd med Manic Street Preachers første opptreden på norsk jord på et drøyt tiår.
Første akustiske låt ble «Tsunami» der Bradfield fikk publikum med på allsang. Det hadde han for så vidt gjort hele veien allerede, men denne gangen gjorde han det til en konkurranse mellom Stockholm, hvor de hadde spilt kvelden før, og Tønsberg. Selvfølgelig vant vi 2-1. Han fortsatte med «The Everlasting», og her kom resten av bandet utpå igjen i løpet av låta. Like greit at bandet ikke gjorde denne akustiske sekvensen noe lenger. Underholdende i små doser, men that’s it!
Det begynte å gå mot slutten, men det var noen låter igjen. «From Despair to Where» er en gammel favoritt fra Gold Against the Soul, bandets andre album. Et par ferskere låter fulgte før «She Is Suffering» fra The Holy Bible ble eneste låt med kun de originale bandmedlemmene på scenen.
En komplett pakke
Bandet rundet av med «You Love Us» og – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – «If You Tolerate This, Your Children Will Be Next», og så var det slutt! Hva hendte med ekstranumre? Jeg sa det vel i en annen anmeldelse nylig. Det har blitt mer og mer vanlig at band spiller konsertrepertoaret sitt uten å gjøre siste låt til et ekstranummer etter å ha gått av scenen i noen sekunder. Helt greit for meg! På en måte er det ærligere å gjøre det på denne måten. Særlig når vi pleide å få et eller flere ekstranummer uansett om bandet hadde blitt klappet inn igjen eller ikke.
Manic Street Preachers gjennomførte en flott konsert i Foynhagen. Dette var for øvrig siste konsert på denne turnéen – og for året om jeg oppfattet det riktig? Men det var ingen av de sedvanlige «vi vil hjem» symptomene å spore, som er relativt vanlige ved turnéavslutninger. Manics er rutinerte gutter! I løpet av mesteparten av konserten hadde det også blitt vist videoer fra bandets historie på veggen bak – med Richey Edwards der det passet. Det var en komplett pakke vi fikk!
Vi fikk nok imidlertid en viss følelse av at Manic Street Preachers har blitt et såkalt «legacy-band» etter hvert, altså et som flyter mye på gammal moro fra sine første 10 år eller så. Det var en relativt sterk overvekt av låter fra den perioden, men ispedd et par låter fra sisteskiva, uten at vi fikk så veldig mye fra de 3-4 siste før den. Men det er vanskelig å kritisere det for kraftig. Undertegnede er tross alt blodfan av Uriah Heep som spilte her i fjor, og få er mer «legacy band» enn de!
Blåst av banen ble jeg ikke, men alt i alt skal vi være fornøyd med Manic Street Preachers første opptreden på norsk jord på et drøyt tiår, selv om det nok gikk litt på rutinen mye av tida.
