Torsdag 30. juli 2026
Manfred Mann til Foynhagen
Manfred Mann’s Earth Band hadde sin storhetstid for pluss/minus femti år siden. Hovedpersonen selv er 85 år gammel. Likevel nekter han å gi seg, og denne torsdagskvelden sto bandet på scenen i Foynhagen i Tønsberg.
Av Dag Rossing
Foto Per Christian Fossen
Manfred Mann (mannen) har vært i musikkbransjen siden midten av sekstitallet, til å begynne med i et band oppkalt etter seg selv som spilte (det må være lov å si) banal sekstitallspop («Doo Wah Diddy», anyone?), men på et tidspunkt mot slutten av tiåret følte han vel at han måtte følge med i tiden og dannet jazzrockbandet Chapter Three, som gjorde mye av det samme som Blood Sweat & Tears og Chicago gjorde med langt større suksess på den andre siden av dammen. To LP-er ble det, som i dag er temmelig ettertraktete på samlermarkedet, men som i sin tid solgte null og nix og nada. Manfred Mann’s Earth Band ble dannet i 1971, og platedebuterte året etter, og litt etter litt gikk alt så mye bedre.
Det var litt historikk, men nå skal vi over til Foynhagen. Dagens Earth Band består foruten hovedpersonen selv av Mick Rogers, som sang og spilte gitar på de fem første LP-ene fra syttitallet, trommeslager John Lingwood, som var med en periode på åttitallet og igjen de siste ti år eller så, vokalist Robert Hart som er mest kjent for sitt opphold i Bad Company på nittitallet, og bassist Steve Kinch som har fortid som glassblåser, men etter en stund fant ut at han heller ville spille musikk, noe han har gjort med Manfred siden 1991. I tillegg var det en kar på keytar, som var litt til-og-fra. Han ble muligens presentert, men jeg fikk ikke med meg navnet. Sikkert et medlem av crewet som hadde bedt pent om å få bli med på scenen innimellom.
Vi fikk ikke noe oppvarmingsband denne kvelden, og temmelig presis kl. 21 kom de aldrende herrene på scenen. Som så ofte før i senere år startet bandet med «Captain Bobby Stout» fra debutalbumet. Manfred selv var ikke særlig fremtredende der han sto bak keyboardene sine iført en hatt jeg fikk assosiasjoner til figuren Zorro av (ja, han var påkledd ellers òg, men jeg er altså ingen motejournalist).
Kavalkade av klassikere
«Don’t Kill It, Carol» var neste låt ut. Denne ble sunget av Robert Hart (med litt innblanding av sjefen mot slutten). Det ble tidlig tydelig at det var et mønster her. Det Rogers hadde sunget på opprinnelig, sang han her òg. Det fra senere i bandets karriere – for det meste Chris Thompson-perioden – ble tolket av Hart. Og det er vel for så vidt en naturlig måte å gjøre det på.
«Martha’s Madman» og «Stronger Than You» er mindre kjente låter fra Manfreds katalog, men fra her og ut skulle det bli en kavalkade av klassikere. «You Angel You» ble avløst av «Father of Day, Father of Night», begge ført i pennen av en viss Bob Dylan. Vi fikk og en lang gitarsolo under sistnevnte der Rogers flørtet med et Pink Floyd-riff cirka midtveis.
Det er jo en kjent sak at Manfred og hans menn ikke har låtskriving som sin styrke.
Det er jo en kjent sak at Manfred og hans menn ikke har låtskriving som sin styrke. De fleste av deres mest kjente låter er bearbeidelser av andre artisters låter, og etter to Dylan-låter fikk vi to låter av sjefen sjøl, Bruce Springsteen, «For You» og «Blinded by the Light», sistnevnte med nok en liten vokal-cameo fra Manfred. Det er mulig minnet spiller denne anmelder et puss, men jeg tror faktisk ikke bandet spilte en eneste egenkomponert låt i løpet av hele denne konserten.
Nuvel. Det er vel et talent å kunne plukke egnede låter å covre òg. «Davy’s on the Road Again», komplett med presentasjon av bandmedlemmene, fikk avslutte hovedsettet og Rogers fikk en klaps på rumpa av Hart etter presentasjonen av seg.
Legacy band
Jeg må si en ting om Robert Hart: han er en jovial og sympatisk frontmann, alltid smilende og med et glimt i øyet. Han gjorde mye for at denne konserten faktisk ble ganske underholdende. Det er lett å avfeie et band som hadde sin storhetstid for femti år siden som «has beens», men det var et band som fremdeles hadde noe å gi vi var vitne til her i Foynhagen.
Vi skulle få et par ekstranumre. «Doo Wah Diddy» er altså en hit av Manfreds sekstitallsband (og en av de mest banale poplåter jeg kjenner til; de gjør visst «Pretty Flamingo» på enkelte konserter på denne turnéen òg), og i kveld inneholdt den en trommesolo som store deler av publikum gjorde fotball-VMske robevegelser under. Kvelden ble rundet av med «The Mighty Quinn (Quinn the Eskimo)» og alle virket å være passe fornøyde.
Det var ingen stor maktdemonstrasjon vi ble vitne til denne torsdagskvelden, men MMEB er i dag et «legacy band» med et publikum hovedsaklig i en «viss alder». Det var en hyggelig halannen time i Foynhagen, og den eneste låta av betydning jeg savnet var «Spirits in the Night». Igjen, kudos til Robert Hart for å være en flott frontmann.
