Lørdag 15. februar 2025
Leprous regjerer Sentrum
Leprous har gjennom sine drøyt tjue år som band vokst fra en sped begynnelse som backingbandet til ex-Emperor medlem Ihsahn til å bli en av Norges større eksportartikler innen musikk, faktisk med større suksess i mange utenlandske markeder enn i gamlelandet. Denne lørdagen skulle de avslutte vinterens Europa-turné på Sentrum Scene.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Ikke noe oppvarmingsband hadde blitt booket til kveldens konsert. I stedet skulle telemarkingene spille to sett fordelt på hele sin produksjon, fra debutalbumet Tall Poppy Syndrome (2009) – bandet regner 2006-utgivelsen Aeolia kun som en demo – fram til fjorårets Melodies of Atonement. Denne konserten markerer forøvrig den 20. gang denne anmelder ser Leprous siden 2012, hvilket gjør dem til et av tre band jeg har sett flest ganger live!
Men dette skal ikke handle om meg. De seks herrene som utgjør Leprous kom på scenen ca. 12 minutter etter oppsatt tid, kledd i svart fra topp til tå alle mann. Det vil si: alle mann bortsett fra trommeslager Baard Kolstad som kun var kledd i svart fra midje til tå.
Statisk, visuelt uttrykk
Bandet åpnet som de gjør på sin siste LP (eller CD, og kanskje kassett òg, hva vet jeg?) med «Silently Walking Alone». Det låt bra fra første tone, men visuelt var Leprous som de pleier å være – temmelig statiske, men det er vel en del av det uttrykket de har valgt.
Leadvokalist Einar Solberg som tidligere har pleid å stå mye bak et keyboard framst på scenen, har nå flyttet instrumentet sitt bak til høyre på scenen, oppe på et oppbygd podium, men siden han ikke står bak det hele tiden, beveger han seg mye mer rundt på scenen enn han pleide å gjøre for noen år siden.
Jeg må si at Solberg har tødd opp enormt som frontmann i senere år.
Bandet fortsatte med «The Prize» og «Illuminate». Det er egentlig ikke noe helt nytt nå i det siste, men jeg må si at Solberg har tødd opp enormt som frontmann (hvis han fremdeles kan kalles det mens han står tilbaketrukket bak keyboardet bakerst på scenen) i senere år. Praten går langt løsere nå for tiden, og han viser seg faktisk som ganske morsom i kontrast til den heller innesluttete varianten fra en del år tilbake. Før begrenset han seg for det meste til et «takk» etter låtene og kanskje en kort introduksjon til neste låt vi skulle få høre. Sikkert en naturlig utvikling etter all turneringen de har gjennomført i inn- og utland i mange år nå.
To sett med pause
Leprous hadde jo lovet oss låter fra hele karrieren, og det var de nå godt i gang med. «I Hear Sirens» og «Like a Sunken Ship» er begge fra fjorårets Melodies of Atonement mens «Forced Entry» tok oss helt tilbake til Bilateral fra 2011. Men på «Out of Here» og «Alleviate» var vi igjen tilbake i nyere tid.
Bandet rundet første sett av med «Nighttime Disguise» og Solberg lovet å være tilbake etter et kvarter. Det er vel omtrent den tiden det tar å drikke en 0,5 l. boksøl i et behagelig tempo – uten at jeg insinuerer at bandet driver og ruser seg.
De holdt vel tidsskjemaet sånn mer eller mindre, og også andre sett åpnet med en låt fra Melodies…, denne gang «Unfree My Soul». «On Hold» og «Below» ble etterfulgt av min personlige favorittlåt av Leprous – og den første jeg noensinne hørte av dem – «Passing» (men det var sant, dette skulle ikke handle om meg).
Pyrodebatt
Tidvis gjennom konserten, bl.a. under «Passing», hadde de brukt en del pyroeffekter, og vi fikk en «debatt» for eller mot pyro. Både Solberg og gitarist Tor Oddmund Suhrke hevdet å være mot det, men hadde måttet gi etter på grunn av press fra noen som jeg ikke tror ble identifisert nærmere. Jeg gjetter på at de ikke hadde vært SÅ vonde å overtale.
På «Faceless» ble det folksomt på scenen da bandet dro inn familie og venner på scenen for litt koring – som strengt tatt ikke hørtes veldig innøvd ut, men de har selvfølgelig ikke dratt alle disse med seg rundt i Europa. Uten at jeg engang prøvde å telle, må det ha vært 20-25 personer på scenen (og da regner jeg ikke med bandet). Litt moro for hjemmepublikummet på turnéavslutningen!
Selv om jeg aldri har sett dem dårlige, var dette en maktdemonstrasjon av de helt sjeldne!
Som mange av dere vil vite gikk impressario og festivalsjef for Infernofestivalen Jan-Martin Jensen bort noen dager tidligere og vi fikk her et minutts stillhet for ham før Leprous spilte «Castaway Angels». Godt å høre at samtlige i publikum (virket det som) respekterte dette stille minuttet. Jeg hørte i hvert fall ikke en lyd fra noen. Kudos til publikum og hvil i fred, Jan-Martin.
Maktdemonstrasjon
Det begynte å lakke og li og vi fikk fine versjoner av «From the Flame» og «Slave» før de gikk av scenen. Ikke bare er de svartkledde, men de bruker jammen svarte håndklær til å tørke svetten med òg!
Det hadde vært en lang konsert, men mye vil ha mer og vi fikk «Atonement» som ble avrundet med et utdrag av «The Sky Is Red». Gutta ble belønnet med entusiastisk trampeklapp fra det mer eller mindre fullsatte Sentrum Scene.
Jeg mener vel nærmest av prinsipp at ingen konsert fortjener 10/10, men her var det ikke mye å trekke. Som sagt i begynnelsen har jeg sett Leprous 20 ganger nå, men selv om jeg aldri har sett dem dårlige, var dette en maktdemonstrasjon av de helt sjeldne! Jeg syns imidlertid jeg må trekke noe for at de skal ha litt å gå på til neste gang. Ta det som en utfordring, gutter og velkommen tilbake ved neste korsvei.
