Tirsdag 28. oktober 2025
Give me a T for Tennessee
Søstrene Rebecca og Megan Lovell utgjør americana-duoen Larkin Poe fra Nashville. Forrige gang de var her var Rockefeller tilnærmet utsolgt, så denne tirsdagen sent i oktober var de oppgradert til Sentrum Scene.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Søstrene Lovell liker å kalle musikken sin «american source music». Det vil ikke være særlig presist å kalle dem hverken et bluesband, countryband eller rockeband. Samtidig har de elementer av alle disse stilene, som alle har sin opprinnelse i USA. Derav denne sjangerbetegnelsen som de, meg bekjent, har funnet på selv.
Son Little
Litt om oppvarmingen først. Son Little var et ubeskrevet blad for meg før denne konserten. Han stilte akkompagnert av en trommeslager og en tangentist som også trakterte bass – i pedal form. Selv spilte han gitar og sang. Stilen var blues med innslag av soul, og vokalt syntes jeg han kunne minne om Robert Cray, men som gitarist var han nok ikke helt på dennes nivå.
Låtene hans var vel greie nok, men ingen av de han spilte i løpet av den halvtimen eller så han hadde fått til disp grep tak i meg på noen måte. Han kunne også brukt sin begrensede tid bedre da han kastet bort nok tid til at han og bandet kunne ha spilt en låt til, på å få publikum til å gjenta en strofe han sang x antall ganger.
Jeg skal gjøre Son Little den tjenesten å høre på de albumene han har liggende på Tidal, men jeg ble vel ikke overvettes imponert av det jeg hørte i kveld på Sentrum Scene.
Tente damer
Så til søstrene Lovell og deres tre medmusikanter. Scenen var dekorert med et antall «planter» – jeg er ikke Blomster-Finn, men jeg antar at de var kunstige – i store blomsterkrukker plassert rundt på scenen, sikkert ment som et nikk til tittelen på deres nyeste album, Bloom. Og nettopp Bloom skulle bli tungt representert i dette settet, særlig første del av det.
De tre backingmusikerne på bass, keys og trommer fant sine plasser på et oppbygd podium bak på scenen og med søstrene i front dro de i gang med «Nowhere Fast». Det låt bra fra første stund og damene virket tente. Vi fikk tidlig i konserten høre fra Rebecca om hvor glade de var for å være tilbake i Norge og Oslo som var et av deres favorittsteder når de turnérte, og at vi var et av deres favorittpublikum i hele verden (jeg siterer litt fritt etter hukommelsen her). Takk for det, Rebecca, men som mangeårig – veldig mangeårig! – konsertgjenger har jeg hørt variasjoner over det temaet før, og tar det med den berømte klypen salt.
De er tydelig stolte over Bloom, og ga uttrykk for at de denne gang hadde skrevet en enda mer personlig plate enn før.
Nuvel. De fortsatte med «Mockingbird» tett fulgt av «Easy Love pt. 1», også disse fra det nye albumet. De er tydelig stolte over Bloom, og ga uttrykk for at de denne gang hadde skrevet en enda mer personlig plate enn før.
For de av dere som ikke har sett Larkin Poe før er det Rebecca som synger leadvokal og spiller sologitar og er den som snakker mest til publikum mellom låtene. Blant annet kunne hun fortelle oss at hun nylig hadde blitt mamma til stor applaus fra et nesten fullsatt Sentrum. Megan spiller håndholdt steelgitar og dobro og synger harmonivokal. Innimellom får vi òg noen ord fra henne mellom låtene, men for det meste supplerer eller utfyller hun ting Rebecca har sagt.
Akustisk sekvens
«Summertime Sunset» er fra duoens forrige album, Blood Harmony, og i liveversjon ble den her en lang jammete sak der begge søstrene – og keyboardisten – får vist hva de er gode for. Jeg tror de holdt på i nærmere ti minutter. Rebecca berømmet keyboardist Lucas Pettee for hans ferdigheter. Jeg er delvis enig. Synthsoloen hans var jeg, for å være helt ærlig, ikke så imponert over, men jeg elsker den typen hammondlyd han fikk til her.
«Bluephoria» handler om depresjon, noe Rebecca har følt på selv. Både denne og den påfølgende hitlåta «If God Is a Woman» kommer fra nyskiva Bloom.
De er profesjonelle og har samtidig sceneutstråling.
Etter «Deep Stays Down» fikk damene båret ut akustiske instrumenter og bassist Pettee en ståbass. Alle fem samlet seg i en tett flokk forrest på scenen og serverte oss et knippe låter i akustisk format. Jeg tror ikke «Southern Comfort» handlet om den søte whiskylikøren som var Janis Joplins favorittdrikk (nå fikk jeg flashback til en dårlig opplevelse i tjueårsalderen der dette brygget var involvert – har aldri drukket det siden), men heller om det å være fra sørstatene.
På andre låt byttet noen av musikerne instrumenter, og Rebecca fikk kassegitaren byttet ut med en banjo. «Mad As a Hatter» var om mental helse, noe familiemedlemmer av dem hadde hatt problemer med. «Devil Music», med flere referanser til Ozzy Osbourne-låter i teksten (det virket ikke tilfeldig), rundet av den akustiske sekvensen og ble avsluttet elektrisk.
Sceneutstråling
Det begynte å gå mot slutten, og resten av konserten ble gjennomført elektrisk. Vi fikk ytterligere to låter fra Bloom, inniblant to-tre eldre låter, «Pearls» og, som ekstranummer, «Bloom Again». Det ble en obligatorisk bukkeseanse hvorpå de fem vinket farvel og forsvant backstage. Jeg fikk ikke klarhet i om Rebecca hadde med babyen på turné, men det går jeg ut fra siden han kun var 11 måneder, så hun måtte trolig fort tilbake til hotellet (eller turnébussen?). Kanskje pappa Tyler Bryant var med som ansvarlig forelder?
Det var vel gjennomført av Larkin Poe. De er profesjonelle og har samtidig sceneutstråling. Særlig gjelder dette Rebecca; Megan er nok noe mer reservert. De tre backingmusikerne er temmelig anonyme, men er dyktige og utfører sine oppgaver helt plettfritt. Søstrene er også gode gitarister, kanskje ikke minst Megan på steelgitar.
I det hele tatt var det lite å pirke på. Skal jeg likevel komme med litt malurt, må det være at jeg føler at søstrene Lovell forsøker å formidle en slags «southern gothic» stemning i mange av låtene uten å få det helt til – de er rett og slett litt for blide og søte til å være helt overbevisende i den rollen.
Men for all del: det er småpirk, og det er dessuten mulig at jeg er på bærtur. Larkin Poe leverte en flott forestilling på Sentrum Scene denne tirsdagskvelden. Jeg kunne kanskje ønsket meg noe mindre fokus på den nye plata, men de er hjertelig velkommen tilbake ved neste korsvei.
Les også: Larkin Poe @ Rockefeller 2022
