Fredag 19. september 2025
En 25-årsjubilant på Rockefeller
Det er i år 25 år siden vokalisten Jørn Lande, som til da var mest kjent fra bandene Vagabond og The Snakes, dannet sitt band/prosjekt Jorn. Slikt må naturligvis markeres og begivenheten fant sted på Rockefeller denne fredagskvelden i september.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Jørn Lande trenger vel neppe noen grundig presentasjon blant Blezts leserkrets – en klassisk hardrockvokalist tydelig influert av Coverdale og Dio. Litt av en bandnomade er han òg. Han var originalvokalist i det tyske bandet Masterplan, og har i tillegg vært innom grupper som Millenium (det amerikanske) og danske Beyond Twilight. Han har også hatt et prosjekt sammen med Symphony X-vokalist Russell Allen, og var vel òg en snartur innom bandet til Yngwie Malmsteen der han rakk å ryke uklar med den eksentriske svenske gitarhelten på rekordtid.
Sorcerer
På Rockefeller hadde Jørn med seg et par oppvarmingsband. Sorcerer fra Stockholm har jeg hatt lyst til å se i en årrekke. De ble opprinnelig dannet på åttitallet, men kom aldri lenger enn til demo-stadiet den gangen. Etter flere tiår – da ungene hadde blitt store – bestemte de seg for å gjenforene bandet og har hittil gitt ut fire album siden 2010. Stilen er tradisjonell doom metal i stil med Black Sabbath og Candlemass, og kvalitetsmessig står de ikke tilbake for de gamle storhetene.
Det siste var min mening. På Rockefeller leverte de en respektabel opptreden i løpet av de 40-45 minuttene de hadde fått til disp. Lyden gjorde dem imidlertid ingen tjenester. Debutalbumet In the Shadow of the Inverted Cross ble ignorert, men vi fikk låter fra samtlige av bandets tre siste album. Dårlig lyd til tross, dette ga mersmak. Neste gang Sorcerer krysser Svinesund håper jeg det er som headliner på en av Oslos mange klubber, og at de får en skikkelig lydsjekk. 7/10
Communic
Communic fra Kristiansand var neste band ut. Denne trioen spiller progmetal som er sammenlignbar med aktører som Evergrey og Nevermore. De har til sammen seks album ute; de fire første fra 2005 og fem-seks år utover. Etter det har utgivelsene vært mer sporadiske; den siste, Hiding From the World, kom i 2020.
Bandet satte i gang med gode gamle «Communication Sublime» fra debutalbumet Conspiracy in Mind. De fortsatte så med tittellåtene fra sine to første album. Lyden de fikk var vesentlig bedre enn den Sorcerer hadde hatt.
Communic er kanskje ikke norsk rocks største sjarmtroll, men Oddleif Stensland er en likandes frontmann, og det er musikken som teller mest uansett. Men en ting var litt rart: om ikke jeg er helt på jordet spilte ikke sørlendingene noe som helst fra sine to siste album, og det er jo litt uvanlig. Men kanskje de eldre låtene sitter best? Det var uansett en fin konsert de leverte. 8/10
Hørt ham bedre
Så var det endelig duket for hr. Lande og hans våpendragere. Dagens Jorn-band inkluderer den italienske Frontiers-medarbeideren (Frontiers er et plateselskap, for de som ikke legger merke til slikt) Alessandro del Vecchio på keyboards og hans landsmann Francesco Jovino på trommer. Bassen trakteres av Øyvind Strønen og på gitarer finner vi en viss Adrian SB (Sunde Bjerketvedt) og den gamle traveren Tore Moren.
Optimal lyd hadde de ikke, for å si det mildt, men det så ikke ut til å afissere de seks på scenen.
«Tungur Knivur» åpnet begivenhetene, en låt jeg personlig alltid har rynket litt på nesa over – mest på grunn av teksten – men det er meg. Jørn og bandet virket i hvert fall tente og fast bestemte på å gjøre dette til en fin kveld. «Sunset Station» fulgte så, men om noen tenkte at de hadde tenkt å spille 2001-albumet Worldchanger fra ende til annet kunne det avkreftes da «Out to Every Nation» kom som låt nr. tre.
Optimal lyd hadde de ikke, for å si det mildt, men det så ikke ut til å afissere de seks på scenen. Jeg må også innrømme at jeg har hørt sjefen selv bedre. Det kan være at alderen har begynt å innhente stemmebåndene hans, akkurat som med mange andre gullstruper, men det kan selvfølgelig også ha vært noe helsemessig som vi ikke kjenner til, en forkjølelse eller lignende. Sikkert er det i hvert fall at jeg har hørt ham synge adskillig bedre enn han gjorde denne kvelden.
Mange coverlåter
Nå høres jeg sikkert veldig surmaget ut; det er ikke meningen. Det store flertallet blant publikum – de som ikke stilte med penn og papir – så uansett ut til å sette pris på det de hørte. Jørn og hans musikanter vekslet mellom gammelt og nytt da «Starfire» ble avløst av et par låter fra deres hittil siste album, Over the Horizon Radar, etterfulgt av de noe eldre «Traveller» og «Life on Death Road». Jørns tidligere gitarist, Jørn Viggo Lofstad, bedre kjent fra progmetallerne Pagan’s Mind kom på scenen og ble i to, tre låter. God stemning!
Som en som har uttalt seg kritisk (for ikke å si sarkastisk) om Christopher Cross i dette forum tidligere, var det nesten litt overraskende at et av kveldens høydepunkter var Jorns versjon av «Ride Like the Wind». Faktisk var jeg ikke klar over at denne var en Cross-låt før jeg hørte gjerningsmannen gjøre den da han varmet opp for Toto på Oslo Spektrum i februar. Jeg husker jeg syntes den låt kjent den gangen. Jeg klarte bare ikke å plassere den, og tenkte vel ikke mer over den saken da låta var over.
Ikke noe galt i å ha sine forbilder og å hedre dem, men det tok kanskje litt vel overhånd her.
Cross-låta skulle for øvrig bli den første av ganske mange coverlåter. Faktisk skulle siste halvdel av konserten bli temmelig dominert av dem. Jeg nevner i fleng: «Bad Boys» (Whitesnake), «Are You Ready» (Thin Lizzy), «Stormbringer» (Deep Purple), «The Mob Rules» (Black Sabbath) og «Stand Up & Shout» og «Rainbow in the Dark» (begge av Dio og Jørn roter litt med teksten på sistnevnte). Det er ingen hemmelighet at Jørn Lande er stor fan av – og svært influert av – David Coverdale og Ronnie James Dio, og dette kom svært tydelig fram i denne siste delen av konserten. Ikke noe galt i å ha sine forbilder og å hedre dem, men det tok kanskje litt vel overhånd her.
Babling og ablegøyer
Jaja. That’s entertainment. Mellom låtene, særlig i denne siste halvparten, hadde Jørn ganske mye han skulle ha sagt, og jeg tror jeg sjelden har hørt en mer rotete og usammenhengende presentasjon av bandmedlemmene som den fra hr. Lande denne kvelden. Mesteparten av publikum så ikke ut til å bry seg, men de kunne lett ha funnet plass til minst én låt til om Jørn hadde kortet ned litt på bablinga.
Nuvel, det var Jørns (eller Jorns) jubileum, og ikke mitt, og da er det han som bestemmer. Og det er vel det som er poenget her: det var et jubileum, ikke en konsert som var en del av en turné der man promoterer et nytt album. Da er det lov med litt ablegøyer (og i overkant mange coverversjoner). I det minste slapp vi eggeløp eller appelsinleken.
Vi ønsker Jørn (Jorn!) til lykke med de første 25 som band, og ser fram til fortsettelsen.
