Søndag 26. april 2026
Rescue The Rainbow
Joe Lynn Turner er uten tvil best kjent som vokalist i Rainbow på tre album fra åttitallet. Siden da har han etablert seg som soloartist, og på vårens turné er det hans første soloalbum, Rescue You, som skal feires. Denne søndagskvelden hadde turnébussen funnet veien til Oslo og John Dee.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Rescue You ble utgitt i 1985 og har, i undertegnedes ører, et lydbilde som ligger ganske nær det til Foreigner rundt samme epoke. Noen braksuksess var den imidlertid ikke, og la ikke grunnlaget for noen stor solokarriere for Turner. I årene som fulgte var vokalisten en kort tur innom bandet til Yngwie Malmsteen (noe som resulterte i et av svenskens beste album, Odyssey) og han hadde også et opphold i selveste Deep Purple hvor han sang på det undervurderte albumet Slaves and Masters og den påfølgende turnéen, før bandets management greide å lokke Ian Gillan tilbake dit han hører hjemme. Innimellom slagene har Turner òg vært med i «supergrupper» som Mother’s Army, Sunstorm og The Hughes-Turner Project, sistnevnte i tospann med Glenn Hughes.
Chasing Embla
Men nå til søndagens forestilling på John Dee, og først noen ord om oppvarmingsbandet. Support var ved et forholdsvis nytt lokalt band med det litt underlige navnet Chasing Embla. Under en litt spøkelsesaktig introtape inspirert av filmen The Warriors fra juratiden en gang (1979) kom bandmedlemmene ut på scenen og fant sine plasser. Lyden var ikke helt optimal til å begynne med, men bedret seg relativt fort.
De finner muligens hverken opp hjulet eller kruttet på nytt, men det er kanskje ikke meningen heller, og det er lett å høre at dette er dyktige folk. Musikken er melodiøs hardrock influert av åttitallet, og vokalist Tove (hun har visst ikke noe etternavn i artistsammenheng, men hr. Google har informert meg om at det er Kure) har bakgrunn fra MissLead, som noen av oss husker fra det sene åttitallet, og Diesel Dahls Tindrum. Vi fikk forresten en ny versjon av sistnevntes «Drums of War» mot slutten av deres tilmålte 45 minutter etterfulgt av en fullt godkjent versjon av Deep Purples «You Keep On Moving».
Alt i alt var det en fin forestilling av Chasing Embla, og vi kommer gjerne på releaseparty’et for deres kommende (andre) album, som ikke har fått noen offisiell dato ennå.
Droppet parykken
Og så til kveldens hovedattraksjon! Joe Lynn Turner har droppet parykken siden sist. Turner ble nemlig allerede i oppveksten rammet av alopecia, en sykdom som forårsaker hårtap, og den manken vi har blitt vant til å se ham med gjennom alle år, har altså vært en parykk. For noen år siden valgte han imidlertid å kvitte seg med den, og det påvirket på ingen måte scenefremtredenen hans negativt; snarere tvert imot. Det var en tilsynelatende selvsikker og komfortabel frontmann vi skulle få se.
John Dee var vel cirka halvfullt da Joe Lynn og hans firemannsterke band dundret løs med «Death Alley Driver» fra Rainbow-albumet Straight Between the Eyes. Synd, selvfølgelig, at ikke flere hadde funnet veien. At det var søndag kveld var kanskje en del av grunnen, men ennå sterkere veide det nok at Turner hadde annonsert en turné basert rundt et soloalbum de færreste Rainbow-fans antagelig har hørt, langt mindre har et spesielt sterkt forhold til.
Det står egentlig respekt av at Joe Lynn turnerer et mer enn førti år gammelt soloalbum, som i hvert fall feinschmeckerne blant oss setter pris på.
Nuvel. Vi fikk en Rainbow-låt til, «Power», fra samme album som sist før Rescue You-materialet sto for tur. Det står egentlig respekt av at Joe Lynn turnerer et mer enn førti år gammelt soloalbum, som i hvert fall feinschmeckerne blant oss setter pris på. Hver gang jeg har sett fyren før nå, har konsertene vært dominert av Rainbow-materiale ispedd en og annen låt fra Deep Purples repertoar. Og det er fullt forståelig. Vi må alle betale strømregningen, og det sier seg selv at når folk går mann av huse for å høre kjent materiale som ingen andre med eierskap til det spiller live lenger, blir det lett det man velger.
Men ikke Joe Lynn Turner. Ikke på denne turnéen!
Albumet i sin helhet
Gitarist i kveldens band var bulgarske Nikolo Kotzev, mannen bak prosjektet Brazen Abbot, som til en viss grad kan sammenlignes med Ayreon eller Aventasia, bare i en mye mindre skala. En god gitarist i Ritchie Blackmores ånd (men ikke helt på dennes nivå hvis vi skal dømme etter det vi hørte i kveld). Bassist Ken Sandin har vel spilt med Turner før, og har for øvrig bakgrunn fra band som Alien og Swedish Erotica. Trommis Darby Todd har spilt med Devin Townsend mens keyboardist Will Oaks (Wilhelm Lindqvist) var et ubeskrevet blad for meg.
Rescue You ble spilt i den samme låtrekkefølgen som på plata. Jeg kunne ramse opp titler, men det er vel liten vits. If you know, you know. Det låt for det meste bra, men det skinte gjennom her og der at dette var materiale de nok ikke hadde framført særlig ofte. Men for all del: flesteparten av de frammøtte – denne skrivende person inkludert – satte nok pris på at Joe Lynn for en gangs skyld tenkte litt utenfor Rainbow-boksen.
Og det får meg til å tenke at han jo har gitt ut mange gode soloalbum gjennom de siste 30-40 år. På noen av hans tidligere Rainbow-kavalkader har jeg tidvis savnet låter fra Hurry Up and Wait, Holy Man og The Usual Suspects. Og disse albumene er bare eksempler! Jeg hadde heller ikke klagd om han denne gangen hadde inkludert et par låter fra lett excellente Belly of the Beast fra et par-tre år tilbake. Kanskje neste gang? Hvis det blir en neste gang; mannen er tross alt 75 år gammel, men han virket jo i god fysisk form, og stemmen var det heller ikke noe å si på.
Rainbow-schlägere
Med Rescue You unnagjort var det på tide å runde av med noen Rainbow-schlägere. «Can’t Happen Here» var litt heseblesende, men ble godt mottatt. Dernest fulgte «Stone Cold», som i følge hovedpersonen var inspirert av at Roger Glover ble dumpet av en dame over telefon under en turné, og «I Surrender», sistnevnte ikke uventet med allsang fra store deler av det litt glisne publikummet. «Spotlight Kid» avsluttet denne Rainbow-avdelingen, og Turner og hans menn gikk av scenen.
Flesteparten av de frammøtte satte nok pris på at Joe Lynn for en gangs skyld tenkte litt utenfor Rainbow-boksen.
Men tilbake kom de (som man gjør) og Joe annonserte at vi skulle få en coverversjon. Den kom i form av Deep Purple-klassikeren «Highway Star». Turner unnskyldte at denne var «unrehearsed» da de hadde spilt den for første gang i Sverige kvelden før. Jeg vet ikke jeg! Kotzev spilte i hvert fall Blackmores solo note for note som den låter i studioversjonen, men – jeg hadde nær sagt selvfølgelig – uten maestroens innlevelse og personlighet. Jeg gjetter på at han har spilt denne utallige ganger med diverse coverband, kanskje til og med i de sene timer på danskebåten? Eller finlandsfergen – han bor vel i Sverige?
Nei, det var kanskje litt flåsete. Men hvorfor «Highway Star»? Svaret er selvfølgelig at det er en låt alle i salen kjente, men jeg tror Joe Lynn undervurderer sitt publikum her! Hva med å ha erstattet den med en schläger fra hans egen tid i Deep Purple? «King of Dreams» er jo en utmerket låt, og kunne også ha vært en passende avslutning. Og strengt tatt tror jeg alle i salen (om ikke alle ute på gata) kjente til den òg!
Vel vel. Til tross for noen skjønnhetsfeil fikk vi en godkjent forestilling på John Dee. Personlig så venter jeg på en turné neste år med fokus på Belly of the Beast.
