Torsdag 2. april – lørdag 4. april 2026
Blackpacker-påske i Tigerstaden
Påsken er her nok en gang og gatene rundt Rockefeller fylles med skinnjakker, battlevester og naglekledde folk fra alle verdens hjørner.
Av Kenneth Svenning
Foto Uncle Allan Photo
Mange såkalte «blackpackere» legger turen til en av black metals viktigste byer for å kombinere oppholdet med en knallgod festival. Mens andre festivaler setter opp fotballkamper og selger sportsmerch, holder Inferno seg til det kjente, det mørke og det brutale.
TORSDAG
1914 (Ukraina) @ Rockefeller
Ukrainerne i 1914 har fått jobben med å sparke i gang årets festival fra hovedscenen. Med scenenavn som «2. Division, Infanterie-Regiment Nr. 147, Oberleutnant – Ditmar Kumarberg» forholder jeg meg denne gang bare til rollene deres på scenen, men navnet ovenfor er da til vokalisten som åpner konserten med å komme ut og pakke frem et ukrainsk flagg før de smeller i gang med førstelåta.
Gjengen er kledd som soldater, og lyden i lokalet (eller der hvor jeg sto i andreetasjen på Rockefeller) satt ikke helt i starten, men det ble heldigvis bedre utover konserten. Musikken til 1914 er aggressiv death metal med elementer både fra doom- og svartmetallsjangrene i en heksegryte med temaer fra første verdenskrig, som navnet nødvendigvis fremkaller.
Musikken til 1914 er aggressiv death metal med elementer både fra doom- og svartmetallsjangrene i en heksegryte med temaer fra første verdenskrig.
Vi får en liten pause i konserten hvor vokalisten holder en liten tale om krig, som han selv oppsummerer fint i tre punkter: «Fuck krig, fuck imperialisme og fuck Putin». Publikummet slenger på en skål og en applaus her før bandet peiser videre inn i neste låt.
På scenen har bandet god dynamikk og er heldigvis ikke bare statister. Vokalisten brukte litt tid på å denge mikrofonen mot hodet – tøft. Jeg bemerker meg også at vokalen er knallgod og noe av det jeg liker best ved konserten. Uten å kjenne særlig godt til katalogen til bandet, foruten fjorårets skive Viribus Unitis, er det i hvert fall god energi i settet, og de gjør en verdig start på årets festival!
7/10
Forsmán (Island) @ John Dee
Årets første tur ned i kjelleren på John Dee for min del, nå for å oppleve litt black metal fra Island. Er det noe jeg har lært meg de siste årene, er det å alltid få med meg islendere, etter at jeg lot meg overraske av veteranene i Sólstafir eller ble totalt oppslukt i Misthyrming – hvor jeg nå har lært i etterkant at trommeslageren til Forsmán spiller. Islandsk svartmetall kan minne om vår egen «Nidrosian black metal» (les: black metal fra Trondheim/Trøndelag), hvor flere medlemmer krysser og blander seg i flere prosjekter!
Førsteinntrykket var ikke helt overbevisende, blandet med at det var veldig mye trommer i miksen og lyden var noe grøtete. Både lyd og musikk ble bedre underveis; samtlige medlemmer trøkket til med vokal og koring, noe som alltid gir et mer spennende liveuttrykk og en større dynamikk.
Fra scenen teaset de også at de slipper en ny skive til høsten, som vi fikk høre en singel fra. Singelen var noe av det mest spennende for meg, så jeg skal nok følge med på utgivelsen selv om de ellers ikke skilte seg helt ut i massen denne kvelden. Dette er også kanskje et lite følgeproblem som jeg skaper for meg selv på disse festivalene som er litt sjangerspesifikke, hvor jeg især liker den ene sjangeren – så lager jeg jo en liten grøt for meg selv med å jakte ned mest mulig av svartmetallen.
6.5/10
Svarttjern (Norge) @ Rockefeller
Her ankom jeg noen låter sent til konsertstart etter å ha tapt meg i labyrinten fra kjelleren og opp der man skal forbi både merch, bar og masse mennesker, lett for lommeboka å snuble!
Etter å ha tatt meg gjennom et hav av mennesker, kom jeg meg vel frem til hovedscenen. Der var konserten allerede godt i gang, og med hengeløkker knyttet rundt mikrofonstativene fant jeg omsider Svarttjern, trygt ledet av HansFyrste på vokal. Fyrsten har gredd håret bakover og malt seg i den trofaste liksminka.
Litt mer rocka riff, punkete stil og noen gitarsoloer gjør at dette ble ganske forfriskende.
Musikalsk er Svarttjern spennende og variert, med en fin flyt fra den mer tradisjonelle svartmetallen vi forventer fra det visuelle uttrykket og over i noe opp i en slags black’n’roll-gate! Litt mer rocka riff, punkete stil og noen gitarsoloer gjør at dette ble ganske forfriskende på en festival som Inferno, spesielt for oss som hovedsaklig ser mest mulig av black metal-konsertene, tross at andre sjangere også er representert på plakaten.
Det jeg så av konserten var solid, HansFyrste oser av energi der han flyr rundt på scenen og eier rollen sin som frontfigur og underholder.
Siden jeg kun fikk med meg omtrent en halv konsert, flyr jeg over en rangering her. Noterer at jeg gjerne ser de på nytt!
Myr (Norge) @ John Dee
Ett av to band på plakaten med navnet Myr (i tillegg til islandske Múr). Bandet slapp debutskiva Helvegen sist sommer og byr på en interessant blanding av atmosfærisk black metal med åpenbare elementer fra andre sjangere. Blant annet har låta «Røkkr» en nydelig saksofon-outro som vi fikk live, men dessverre var saksofonen veldig lav her, noe som gjorde at den druknet litt siden den er såpass myk i låta også.
Alt i alt var Myr en god og lovende konsert; jeg vil gjerne se dem igjen, og især med revansj for saksofonisten som gjerne kan få litt mer plass i miksen!
7/10
Hulder (USA) @ John Dee
Enkvinnesprosjektet til vokalist og multiinstrumentalist som går under samme navn. Hulder hadde med seg band og inntok scenen på John Dee. Hun har siden 2018 gitt ut én live-skive og to fullengdere, sist i 2024 med skiva Verses in Oath. Her kom jeg inn uten å kjenne særlig til prosjektet eller musikken.
På scenen er et mikrofonstativ dekket med blader og grønt. Hulder setter i gang med atmosfærisk gitarspilling før hun absolutt tar over lokalet. En deilig konsert å lytte til; Hulder har solid vokal med veldig god uttale, noe som gjør det over gjennomsnittet (for sjangeren) enkelt å få med seg låtene underveis.
Headbangingen er så aggressiv at det lange håret vikler seg inn i gitaren, uten at det stopper henne. Etter nesten en hel konsert i kjelleren løp jeg avgårde litt før slutt for å være på plass til neste konsert.
7/10
MØL (Danmark) @ Crow Bar
Danskene i MØL havnet på radaren min i 2018–19 en gang da de kun hadde én fullengder ute, Jord. Siden den gang har de vært fast inventar for meg, især i sommerhalvåret. Det at de ENDELIG skulle spille konsert på norsk jord, var for meg veldig stort! Det skulle altså bare tre fullengdere til før de tok den korte svippturen opp til Norge.
Den tredje skiva, Dreamcrush, ble sluppet i slutten av januar 2026. Både ved slipp og i oppkjøringen til festivalen har jeg hatt noen runder med skiva uten å bli helt frelst – kanskje tvert imot. Så da var det kanskje synd at to av låtene på setlisten var låter jeg likte minst fra skiva.
Konserten skulle originalt spilles på Goldie, men etter at de slo seg konkurs tidligere i vår, måtte nok festivalen ut med både røyksignal og flaggermussignal for å finne ny scene. Vi endte opp på Crow Bar. Kudos til Crow for å stille opp, men i samme sleng må jeg bemerke at stedet egner seg dårlig som konsertarena. Førsteetasjen oppleves mer som en lang korridor, og folk som ankom sent, måtte gå opp trappa ved inngangen og ned igjen bakerst for å kunne være der i det hele tatt. Flere ble sendt bort i døra pga. kapasitetsproblemer. Dette er jo klart synd, men man må bare være glad for at det ble konsert i stedet for kansellering!
Det er en enorm kraft i bandet, og Sternkopf oser av energi.
Vi skal derimot ikke langt inn i første låt før jeg ønsker at vi var på en litt romsligere arena. Det virker som det stemmer bra for vokalist Kim Song Sternkopf også, som ikke har særlig med rom å utfolde seg på med fire andre bandmedlemmer på den lille scena.
Det er en enorm kraft i bandet, og Sternkopf oser av energi – jeg tror mikrofonstativet bruker mer tid opp-ned enn riktig vei! Tross at jeg ikke er begeistret for nylåtene «Hud» og «Penumbra», ble det en overlevbar blanding av nytt og gammelt. Etter en dobbel fra nyskiva avsluttet de med to personlige favoritter: «Jord» og «Bruma». Under «Bruma» tok Sternkopf mikrofonen på tur gjennom det overfylte lokalet for å brøle oss som sto samlet rett i ansiktet. Helt nydelig!
Skulle selvsagt alltid ønsket meg favorittlåta mi «Airy», men jeg er likevel utrolig takknemlig for endelig å få sett MØL på norsk jord.
8/10
Kudos til Crow for å stille opp, men i samme sleng må jeg bemerke at stedet egner seg dårlig som konsertarena.
Cult of Luna (Sverige) @ Rockefeller
Jeg er litt sent ute til konsertstart her da jeg så MØL-konserten ferdig før jeg satte snuten mot Rockefeller. Innen jeg var på plass var de nok allerede i gang med tredjelåta. Svenskene i Cult of Luna spiller atmosfærisk post-metal/sludge metal med prog-elementer, med andre ord er de litt overalt hvor de kreativt ønsker å være. Det kan jeg godt like!
Med et relativt minimalistisk uttrykk på scenen og lite prating mellom låtene, tar svenskene oss med på en reise og lar musikken og lyset styre showet. Alt fra den tekniske spillingen til de to bak trommesettene, til den imponerende vokalen, virker nærmest enkelt for denne gjengen. Jeg sliter litt med å henge med på hvilken låt som er hva, men lar meg bli helt slukt av konserten.
Min reise med Cult of Luna startet tilbake i 2019 før en Dunderbeist-konsert, hvor noen hadde satt den da nye skiva A Dawn to Fear på anlegget på Parkteatret. Siden har jeg vært begeistret, så det var deilig å få oppleve min første konsert med bandet. En svevende og atmosfærisk opplevelse med lange låter, blinkende lys og masser av røyk.
8/10
Med et relativt minimalistisk uttrykk på scenen og lite prating mellom låtene, tar svenskene oss med på en reise og lar musikken og lyset styre showet.
FREDAG
Múr (Island) @ Rockefeller
Så var det duket for enda et islandsk band, og enda et band med navnet Myr (eller Múr). Vi fortsetter ikke så langt ifra landskapet Cult of Luna satte oss av kvelden før, med progressiv post-metal. Gjengen er, som de fleste på festivalen, ikledd svart. Kanskje litt mer moterettet enn de fleste av oss, med krager og skulderputer istedenfor bandskjorte og skinnjakke.
Vokalist Kári Haraldsson spiller også keyboard, og har løst dette med en keytar som ligner et svært sverd tatt rett ut fra et fantasy-univers. Bandet er tilsynelatende ferskt med kun én fullengder ute (fra 2024), og har allerede etablert seg godt nok til å få innpass på festivalens hovedscene – og det beviser de her.
Islendingene føyer seg inn i rekken av band som viser hvorfor det er helt riktig å holde et tett øye på den islandske metallscenen.
Som det står på festivalsiden til Inferno, nevnes progelementer fra band som Devin Townsend eller midt-æraen til Opeth, blandet med teksturen og teknikken til Neurosis eller Gojira. Her må jeg nesten direktesitere, fordi det både er modige sammenligninger å trekke, men også passende.
Islendingene føyer seg inn i rekken av band som viser hvorfor det er helt riktig å holde et tett øye på den islandske metallscenen, for den er spennende!
8.5/10
Der Weg Einer Freiheit (Tyskland) @ Rockefeller
Grunnlagt i 2009, og med sin første og selvtitulerte fullengder i 2010, har tyskerne holdt koken og gitt ut totalt åtte plater. Sist ut var den helt enorme plata Innern fra 2025, som havnet på min personlige topp 3-liste fra fjoråret. Det var derfor ikke med små forventninger jeg sto klar foran scena her.
At over halve konserten besto av låter fra nyskiva passet meg midt i blinken. Det ble en utrolig atmosfærisk og deilig seanse hvor man bare kunne stå med øynene igjen og drømme seg bort. Denne typen musikk ga et nødvendig avbrekk i det øvrige lydbildet på festivalen, og det var befriende med en konsert på hovedscenen som var helt fri for moshing og dytting. Her sto alle tilsynelatende hypnotisert av musikken. En liten applaus til Inferno-publikummet er også på sin plass, da jeg fikk nyte konserten uten irriterende «festivalpreik» fra berusede folk rundt meg.
Selv om bandet gjør lite ut av seg på scenen og vokalen ble i laveste laget, innfridde de forventningene med god margin. Den emosjonelle og tungslående musikken traff rett og slett rett hjem.
8/10
LØRDAG
Darvaza (Norge) @ Rockefeller
Sist jeg så Darvaza var under Beyond the Gates i Bergen i 2022. Det er et band jeg har sett frem til et nytt gjensyn med siden den gang. I 2025 ga de ut plata We Are Him, som også betydde at det var ny musikk for meg å oppleve i samme slengen!
Det er ingen tvil om at bandet har hatt en god vekst siden jeg så dem på Kulturhuset i Bergen. Fra første stund viser de hvorfor de hører hjemme på hovedscenen – med nagler, liksminke, blod og deilig, sinna musikk! Wraath er en knallgod vokalist, så her er det virkelig ingenting å utsette.
Slår man opp bandet på Metal-Archives, kan man se at Wraath og Omega, som står bak bandet, er kreditert på omtrent 50 prosjekter. Dette er ikke en gjeng amatører, og det synes!
7.5/10
Angell (Norge) @ John Dee
På forhånd hadde jeg sett for meg en rolig dag hvor jeg hovedsakelig skulle se ting på hovedscenen, men det som ofte skjer, er at man tenker: «Jeg har jo tid til å sjekke ut litt av den andre konserten». Så da ble det en tur ned til John Dee hvor Angell skulle spille.
Det er ikke til å legge skjul på, når jeg ser mengden folk med Emperor-skjorter og patcher, at det er kjent at Angell er prosjektet til sønnen til Ihsahn fra Emperor. Han er trolig oppvokst med en gitar i hendene og en mikrofon i nærheten.
Det føles nesten som om musikken er for «stor» for John Dee, og at den ambisiøse sounden fra første stund er laget for større scener.
Fra første strofe er det åpenbart at Angell er dyktig. Han har en kraftig vokal som minner om farens, og lydbildet i musikken er massivt. Det føles nesten som om musikken er for «stor» for John Dee, og at den ambisiøse sounden fra første stund er laget for større scener.
De dyktige musikerne Angell har med seg, spiller med slør foran ansiktet, og det er kun han selv som er synlig. Min lille visitt ned i kjelleren for å ta en kjapp sjekk endte med at jeg ble stående til siste låt og det er jeg glad for. Angell er enda relativt fersk på utgivelsene, men har nå to demoer ute som er verdt å sjekke ut: Veiled by Woe (2025) og Unveiled (2026).
Her er det ingen tvil: Angell er en spennende nykommer som det er verdt å følge fremover, og jeg ser frem til neste mulighet til å se dem live!
8/10
Angell er en spennende nykommer som det er verdt å følge fremover.
Whoredom Rife (Norge) @ Rockefeller
Med fire fullengdere og to Spellemann-nominasjoner er det endelig tid for å få dem på hovedscenen på Infernofestivalen. Dette ble også mitt andre møte med bandet, etter å ha opplevd dem under Beyond the Gates i 2022. Den gang var det en av favorittkonsertene mine under hele festivalen, og jeg kan enda kjenne eimen av geitehodene som var tredd på mikrofonstativene.
Dessverre ble det ingen reprise av hodene under Inferno, men det la ingen demper på stemningen. Vokalist Kjell Rambech (K.R.) har et av de mest intense uttrykkene på scenen uansett, og det veier bra opp! Med liksminka på plass og et søkende blikk tar K.R. gjerne opp øyekontakt med publikummere mens han skriker i mikrofonen, før han kjører en tommel over strupen i en «du er ferdig»-gest.
Jeg ble mektig imponert sist jeg så dem, og inntrykket står seg bra denne gangen også. Whoredom Rife er et av de bandene hvor maktdemonstrasjon er bakt inn i selve uttrykket.
Kanonenfieber (Tyskland) @ Rockefeller
Jeg er ikke veldig godt kjent med tyske Kanonenfieber, utenom å ha hørt 2024-skiva en gang eller to. Nå er de også aktuelle med en ny skive i 2026. Mange av bandets medlemmer var derimot på Inferno i 2025, da de også spiller i det tyske bandet Non Est Deus, som jeg skrev om under fjorårets festival.
Et piggtrådgjerde dekket hele fronten av scenen, og rundt trommesettet var det lagt ut sandsekker – det var ingen tvil om at vi skulle i krig! Et uniformskledd band entrer scenen med masker som dekker ansiktene. Ansiktsløse krigere. Bandets navn, Kanonenfieber (kanonfeber), er et uttrykk på lik linje med «shell shocked», som var en tidlig betegnelse på krigsrelatert PTSD.
Under den ene låta var vokalisten uheldig; han sto på en liten platåscene oppå hovedscenen, som han klarte å velte og ramle rett over. Det så ikke særlig godt ut, men han tok seg fint inn igjen, og det ble aldri noe stopp i musikken.
Kanonenfieber leverte et fyrverkeri av en konsert, som for meg står igjen som festivalens høydepunkt og positive overraskelse!
Til tross for at tekstene er på tysk, ble jeg helt fanget av formidlingen på scenen, med både gestikulering og dramatisering gjennom hele konserten. Vi fikk se de maskerte soldatene få ordre om å dra i krig, vi var om bord i ubåter, så skuffing av kull til motoren (med pyro!), og fikk se en soldat få nok og ende sitt eget liv før han kom tilbake som bandets skjelettmaskerte frontfigur, Fritz.
Bandet var mye av og på scenen grunnet kostymeskiftene underveis. Man er kanskje ellers vant til at bandet varter opp publikum – eller som ofte i denne sjangeren, bare peiser på med neste låt. Her ble det en del ekstra pauser som jeg kan se for meg kan være et irritasjonsmoment for noen, men jeg synes det gikk helt fint; man kunne fylle glasset eller slå av en prat med naboen om konserten. Det skal nevnes at pausene var korte, og den lengste kan umulig ha vært mer enn to minutter lang.
Kanonenfieber leverte et fyrverkeri av en konsert, som for meg står igjen som festivalens høydepunkt og positive overraskelse! Jeg hadde noen forventninger til musikken, men ble blåst av banen av hvor velsmørt dette showet var.
10/10
Enslaved (Norge) @ Rockefeller
Haugalands store stolthet, Enslaved var endelig tilbake på Inferno etter ti år! Bandet har rundet 35 år og det er mange år siden det som en gang var noen 13 til 17 år gamle gutter på vestlandet som lagde førsteskiva Vikingligr Veldi. De produktive vestlendingene har holdt koken gående og gitt ut 16 fullengdere og vunnet flere priser på reisen.
Jeg har ved to andre anledninger sett Enslaved før. I Bergen under Beyond the Gates i 2022 hvor de spilte Vikingligr Veldi i Grieghallen, hvor den ble spilt inn, og igjen i 2024 på Rockefeller hvor de feiret 30-års dagen til skiva og spilte den i sin helhet nok en gang. Det kan du lese mer om her.
Så det var deilig for min del og endelig få se bandet uten at setlisten var overrepresentert av én skive. Grutle, Ivar og co tok oss med på en reise tilbake til første demoen Yggdrasil og første utgivelsen Hordanes Land respektivt fra 92′ og 93′. Sistnevnte ble utgitt i en legendarisk split-utgave sammen med Emperor.
Vi begynner i et mer rocka spor med «Homebound» fra Utgard (2020) hvor det var keyboardist Håkon Vinje som stod for clean-vokalen og det gikk litt uti låta før vi fikk growlingen til Grutle.
Ice Dale er en tornado på scenen der han flakser rundt med en imponerende fysikk som setter de fleste av oss i publikummet i dårlig lys.
Med dempet belysning og god lyd, var det kult å få være med på en setliste som representerte hele reisen til bandet, fra den tidlige og røffe black metal sounden og gjennom en mer industriell og prog-lenende sound og til noe som best kan kalles for rock eller hardrock.
Som headliner byr bandet på lite av staffasje og all «pynten» man gjerne kan forbinde med andre black metal band. Sammenliknet med band som Kanonenfieber eller fjorårets Behemoth hvor scenen nærmest står i flammer, gjør at man kanskje savner noe fra et ellers nedstrippet sett med litt lys og både gammel og ny logo i backdrop.
Heldigvis gjør Grutle og gutta i Enslaved opp for det i sjarm og spilleglede, vi får flere momenter med Grutle og gitarist Arve «Ice Dale» Isdal (Enslaved, Audrey Horne) som spiller mot hverandre. Generelt er Ice Dale en tornado på scenen der han flakser rundt med en imponerende fysikk som setter de fleste av oss i publikummet i dårlig lys. Grutle byr som alltid på litt humor mellom låtene, og slenger gjerne ut litt kjapp info når vi beveger oss bakover i katalogen.
En helt perfekt avslutning på årets festival for min del, tross at det for de fleste her gjenstår en hel dag.
9/10
Takk til Inferno for nok en knallgod festival, det er alltid en glede å spasere i gangene mellom slagene å se på folk som blir tattoverte eller å bla igjennom uendelige bunker med patcher, merch eller…hotsauce? Å gå inn på Rockefeller og John Dee under påska føles for en langhåret, skinnjakkekledd gubbe som å komme hjem.
Lyden og organiseringen i år har vært ypperlig som en «publikummer», og de musikalske høydepunktene har kommet på rekke og rad. Takk for i år!
