Torsdag 17. april 2025
Påsken er her, halve Oslo har flyktet byen, og skinnjakker, battlevester og naglebelter har inntatt hovedstaden for å få med seg Inferno 2025.
Av Kenneth Svenning
Foto Boris Danielsen
The Hub er festivalhotellet og det er ikke mange skrittene fra Oslo S å gå før man kan høre Slayer rope ut fra høyttalerne på uteserveringen til hotellet. Det fyller meg med en slags glede å se alle oss sortkledde ta over det som likner en dystopisk bykjerne disse påskedagene.
Infernofestivalen er tilbake for sin 22. gang, og ut fra lokalene til Rockefeller, John Dee, Goldie, Brewgata, Vaterland og Dattera til Hagen kan man høre blastbeats fra lunsj til midnatt.
Dødheimsgard (DHG) @ Rockefeller
I år var det norske Dødheimsgard som fikk æren av å åpne årets utgave av Infernofestivalen med å være første band ut på Rockefeller, festivalens hovedscene. Bandet tar oppdraget på alvor og dundrer i gang med intet mindre enn ti musikere på scenen, her får vi alt fra keyboard og fiolin til korister i tillegg til den tradisjonelle bandsammensetningen.
Til introen fra Kronet til konge har bassisten inntatt posisjon foran et keyboard for å spille en uhyggelig atmosfærisk intro med bassen slengt på ryggen før det braker direkte løs på oppfølgingslåta fra samme skive, “Å slakte gud”.
Musikalsk er DHG et fascinerende beist av et liveband, og med lang fartstid siden de startet opp på midten av 90-tallet frem til i dag har de gitt ut en katalog med relativt stødig variasjon. Vi får et band med dyktige musikere som hauser oss gjennom flere undersjangere gjennom settet. Det starter som nevnt med trygg og god 90-talls svartmetall, før vi blir dratt videre til de mer eksperimentelle baner, vi får også en personlig favoritt, “Traces of Reality”, som er en egen reise i seg selv.
Musikalsk er DHG et fascinerende beist av et liveband.
Frontmann Vicotnik er et fyrverkeri på scenen. Han er frem og tilbake og gjerne nede på kne og rygg i samme slengen i det jeg best kan kalle en enigmatisk fremførelse av materialet.
Setlisten er godt variert med låter fra nesten alle skivene, både nytt og gammelt med litt hovedvekt på den nyeste skiva Black Medium Current (2023).
Som nevnt er det 10 stykker på scenen, vi får innslag av koring både på growls og clean-vokal, samt innslag av keys og fiolin underveis. Sistnevnte kan jeg godt tåle mer av i ekstremmetallen, det passer bra inn i DHGs allerede svære lydbilde.
Til å avslutte konserten får vi “Det tomme kalde mørke” som er både proggete og fengende – en god sistelåt!
7/10
Syn @ John Dee
Festivalens første John Dee-konsert for meg ble med det nyere norske svartmetallbandet Syn. Med kun en fullengder ute, får vi naturligvis låter fra skiva Villfarelse. Her er det flere andre som hadde fått med seg konserten, for kjelleren var godt pakket!
Atmosfærisk musikk som blandes med brutale og dødskvalte vokaler som gir en særegen sound. Jeg likte det faktisk enda bedre live enn det jeg gjorde på skiva, og dette ble et av festivalens store høydepunkter – og en real overraskelse.
Et kompromissløst lydbilde med deilige blastbeats og en ganske unik og modig vokal som høres ut som desperate dødsrop, uhyggelig og kult.
Det er et privilegium å få oppleve band som dette på relativt små scener som John Dee. Jeg håper allerede på et gjen…Syn
8.5/10
Dette ble et av festivalens store høydepunkter – og en real overraskelse.
Batushka @ Rockefeller
For de som var tilstede på Tons of Rock 2024 vil kanskje huske Batushka på plakaten, men det var ikke samme Batushka som vi fikk se på Rockefeller under årets Inferno. Batushka som spilte på Tons byttet i september 2024 navn til Patriark. Så jeg måtte selvsagt få med meg Batushka både på ny, og for første gang!
På scenen står det en hvit kiste med en hodeskalle og et bilde av en ung gutt på. Det er tre bord iscenesatt med bilder og levende lys og en svær backdrop av en kirke satt midt i en mørk skog.
Inspirasjonen fra ortodoks kormusikk blandet med tung black metal fungerer utmerket live.
Batushka stiller med 7-8 stykker på scenen, alle i sine sorte kult-aktige drakter. Belysningen i rommet har gått over i en kald blåfarge. Man kan vel si at den visuelle pakken til Batushka er så gjennomført at det nesten grenser til teatralsk perfeksjon.
De lager et enormt lydbilde inne på Rockefeller og de flere koristene de har med seg hjelper til med å bygge opp en slags uhyggelig stemning i lokalet – med litt teatralske introer og mye ambiens i musikken blir dette ganske effektivt. Inspirasjonen fra ortodoks kormusikk blandet med tung black metal fungerer utmerket live.
Konserten er uansett en solid og gjennomført pakke, så til slutt er det opp til hver enkelt hvorvidt det faller i smak eller ikke. Jeg kan røpe at det gjør det for meg.
7/10
Abbath
