Søndag 20. april 2025
Påsken er ved veis ende og vi avslutter årets Inferno med Messier16, Bythos, Tsjuder, Celeste og siste headliner Behemoth.
Av Kenneth Svenning
Foto Boris Danielsen
Messier16 @ Vaterland
Først ut siste dag var Oslo-baserte Messier16. Jeg så dem for første gang da de varmet opp for Afsky i mars 2024, og har sett frem til et nytt møte siden. Her er det Jonas Ulrik Eide – også kjent fra Dødheimsgard – som er geniet bak bandet. Det ble altså to konserter på årets festival for Jonas, som tok en svipptur ned til Roadburn med Dødheimsgard før han var tilbake for runde to på Inferno. Travel uke!
Samarbeidet mellom vokalist Sondre Svalastogs skrik og Jonas sin backup- og cleanvokal fungerer utmerket. Sleng på tunge riff og groovy bass, og du har en solid miks signert Messier16.
Vokalintroene fra Jonas treffer ikke alltid, men det er ikke noe stort problem – jeg setter det heller på kontoen for live-sjarm. Ikke alle takes er perfekte, men det løftes av den atmosfæriske musikken før låtene smeller til med tyngde. Her må jeg bare sende ut en anbefaling: sjekk ut Death Poems skiva deres fra 2023.
Tross et varmt, trangt lokale og en sliten kropp på siste festivaldag, var dette en perfekt start. Jeg håper å se Messier16 på en større scene en dag – med strykere og hele sulamitten!
8/10
Jeg håper å se Messier16 på en større scene en dag – med strykere og hele sulamitten!
Bythos @ John Dee
Bythos spilte sin første konsert i Norge noensinne – og med tanke på at de sjelden spiller live, var dette en sjanse jeg ikke kunne la gå fra meg, selv om jeg ikke hadde noe kjennskap til dem fra før.
Med kanskje den beste lyden på John Dee under hele festivalen, betalte det seg fra første sekund. Solid vokal og kule vekslinger mellom koring og brøl uten at det sklir over i det helt ekstreme landskapet.
Musikken skiller seg positivt ut fra mye annet i svartmetall-landskapet – melodisk og atmosfærisk, på en… myk måte? Ja, det høres kanskje rart ut for dem som ikke er fullt nedgravd i sjangeren, men dette var faktisk en behagelig konsert å høre på i kjelleren. En skikkelig positiv overraskelse.
Dette ble en klassisk «skal bare sjekke ut før neste konsert»-opplevelse – og så ble jeg stående hele veien. Moralen? Sjekk ut noe nytt hver festivaldag.
7/10
En skikkelig positiv overraskelse.
Tsjuder @ Rockefeller
Tsjuder sitter ganske ferskt i minnet etter at jeg så dem i teltet på fjorårets Tons of Rock. Derfor var det fint å se dem igjen med bedre lyd inne på Rockefeller – selv om jeg var sent ute og endte langt bak i andre etasje.
Tro til sitt nedstrippede og ekstremt aggressive uttrykk, leverte Tsjuder det som trolig var festivalens mest sinna sett – og det sier litt!
Etter et halvt sett kom tidligere Bathory-bassist Frederick Melander på og de spilte Bathory-låter resten av settet. Her bestemte vi oss for å bukke ut og finne litt mat, som er vanskelig å få til med disse tette festivalprogrammene.
Celeste @ John Dee
John Dee er stappfull av røyk og en røykmaskin på overtid idet bandet dundrer løs med dissonante riff og sinna vokal – ikledd hodelykter som lyser rødt ut i lokalet. Undrer litt på hva som er tanken bak lyktene, visuelt kan jeg tenke på at det skal forestille noe mellom kykloper, fyrtårn i tåke eller våre kommende robot-overherrer. Merkelig? Definitivt. Originalt? Utvilsomt! Uansett blir det et ganske fengende uttrykk.
Franskmennene i Celeste klarte med andre ord å skille seg ut under årets festival. Selv fikk jeg ikke med meg hele konserten da det som oftest er litt løping fra scene til scene.
Hopper over å sette noen karakter her, men det virket spennende!
Franskmennene i Celeste klarte med andre ord å skille seg ut under årets festival.
Behemoth @ Rockefeller
Siden jeg så Behemoth for første gang på Ekebergsletta i 2019, har jeg rukket å se dem ytterligere fire ganger – senest her på Inferno. Nå er de ute på sin største headliner-turné noensinne, sammen med Satyricon og Rotting Christ.
Som det mest kommersielt tilgjengelige svartmetallbandet der ute, er det ingen overraskelse at de fungerer knallbra live. Musikken er så catchy som sjangeren tillater – tekstene er klassisk tematikk med religion, historie og okkultisme. Ikke noe nytt, men det gjør jobben.
Showet åpnes bak et sceneteppe med “The Shadow Elite” fra den nyeste skiva. Låta er grei nok, men føles som den først og fremst er for fansen. Så drar de på med “Ora Pro Nobis Lucifer” og “Demigod”, og da er vi i gang.
Selv om de måtte fjerne noen sceneelementer for å få plass på Rockefeller, sparte de ikke på kruttet. Pyro i alle kanter under “Demigod” og “The Shit ov God”, hvor Nergal står på et podium sammen med trommene og brøler ut teksten. Live-versjonen løftet virkelig låta.
Alt i alt en herlig konsertopplevelse på Rockefeller.
Resten av konserten er nærmest en feberdrøm av godt valgte låter: “Conquer All”, “Blow Your Trumpets Gabriel” og “Ov the Fire and the Void” – sistnevnte en personlig favoritt og kanskje en av deres aller beste.
Nergal er som vanlig prateglad og vi får både en hyllest til Jan-Martin og en litt vel pompøs tale om at svartmetallen aldri har vært større eller bedre. Vel, der vil nok de lærde strides.
Hele bandet er dynamiske og gir alt – Nergal skifter kostymer flere ganger og teppet gjør til og med et comeback med projisert video.
Setlista byr på god variasjon, med låter tilbake til 90-tallet og en balansert miks fra det nye albumet og The Satanist fra 2014.
Blant headlinerne synes jeg kanskje Satyricon stikker av med seieren, men Behemoth er like bak – og pyroen løfter opplevelsen. Alt i alt en herlig konsertopplevelse på Rockefeller. Neste gang håper jeg bare de drar med seg enda flere av mine favoritter.
8.5/10
