Lørdag 19. april 2025
Påskeaften tilbringes inne i mørket sammen med ARV, Aura Noir, Rotting Christ og Satyricon på dag 3 av Inferno 2025.
Av Kenneth Svenning
Foto Boris Danielsen
ARV @ Vaterland
Lørdagen starter for min del igjen på Vaterland. Jeg synes det er digg å utnytte sjansen til å se band som er på vei opp, på disse mindre scenene. Nå var det debutaktuelle ARV som nylig har gitt ut skiva Curse & Courage sin tur til å starte festivaldagen!
I skjæringspunktet mellom post-metal og hardcore dukker ARV opp – og på Vaterland angrep de med aggressiv vokal og fengende riff. Settet ble dedisert til Infernosjef Jan Martin, som gikk bort tidligere i vår.
Vokalist Fredrik Hillestad, også kjent fra Bodø-bandet Kollwitz, har en sterk tilstedeværelse og energi, enten han står på scenen eller midt i publikum. Bandet sparker godt fra seg med en illsint vokal som virkelig fanger – ekstra kult når de andre i bandet også stemmer i med rasende koring.
8/10
På Vaterland angrep de med aggressiv vokal og fengende riff.
Aura Noir @ Rockefeller
Aura Noir åpner rett på sak før de i kjent stil introduserer seg: “Vi er Aura Noir, vi er verdens styggeste band.” Utsagnet stemmer jo på sin måte – musikken er grim og skitten på best mulig vis. De dundrer på med en vegg av lyd og sinna, deilige riff.
Vi får også servert den velkjente historien bak låta «Hell’s Fire», og hvordan den er inspirert av endestoppet til 37-bussen i Oslo – Helsfyr, som Apollyon (vokal) sier han er møkklei av å fortelle hver konsert, men jeg drar på gliset uansett.
Aura Noir er noe for seg selv og bare en herlig livepakke. Bør oppleves!
7/10
Rotting Christ @ Rockefeller
Rotting Christ fra Hellas er midt i “The Unholy Trinity”-turneen sammen med polske Behemoth og våre egne Satyricon – og alle tre sto på plakaten til Inferno.
Først ut av trioen var altså Rotting Christ, som har holdt koken siden midten av 80-tallet og gitt ut godt over ti fullengdere. De åpnet med sin ikoniske «666″ – en perfekt åpningslåt med en kul oppbygning og messende koring før det smeller løs. Publikum var godt med, og det kjentes i gulvet.
Det er deilig å se et band med så lang fartstid fortsatt ha så rå tilstedeværelse og glede av scenen!
Dessverre var vokalen lav i miksen. Jeg håpet den ville komme mer frem utover konserten, men det skjedde aldri – noe som var synd, for den druknet litt i lydbildet.
Spillegleden var åpenbar. Bandet fløy nærmest rundt på scenen med masse energi. Det er deilig å se et band med så lang fartstid fortsatt ha så rå tilstedeværelse og glede av scenen!
7.5/10
Satyricon @ Rockefeller
Neste band ut fra “Unholy Trinity”-turneen var Satyricon på hjemmebane. I anledning festivalen spilte de et ekstra langt 90-minutters sett denne kvelden – litt lengre enn resten av turneen.
Vi blir kastet rett inn i “Diabolical, Now”. Publikum prøver å henge med – men timingen sitter ikke helt, og publikummet høres ganske grimt ut fra gulvet.
Frost (trommer), som gjør sin andre konsert på festivalen, er kanskje litt mer “temmet” her enn i 1349, men det er fett å få oppleve begge sidene av ham på samme festival.
Setlista er variert, med låter fra hele karrieren. Ikke min personlige drømmeliste, men det er lite å utsette – sånn er det gjerne med band som har vært aktive så lenge. Vi fikk noen av mine favoritter, godlåter som “Black Crow on a Tombstone”, “Du som hater Gud”, og “Hvite krists død”.
Et stykke ut i settet kommer vokalist Satyr (Sigurd Wongraven) med en hyllest til Jan Martin og dediserer neste låt, “To the Mountains”, til hans minne.
Så fett var det at jeg måtte se strømmekonserten fra turneen helga etter også.
Etter fjellturen fikk vi storfint besøk av Sivert Høyem, som gjør vokal på “Phoenix” – en låt som bare har blitt spilt live noen få ganger. Dette var andre gang jeg fikk oppleve den, sist på Tons of Rock i 2019 da de spilte hele Rebel Extravaganza (og noen ekstra). Sivert leverer med sin dype røst, men også her kunne vokalen godt vært høyere i miksen.
Så kommer hit-kavalkaden: «Mother North» treffer som forventet – sinna og aggressivt. Med en trommis som virkelig kan slå fra seg, ble dette kveldens høydepunkt. Og jeg var åpenbart ikke alene – moshpiten hadde vokst seg til kveldens største akkurat her. Til «K.I.N.G.», den faste avslutteren, takket jeg for meg og snek meg ut etter første verset – før folkemengden skulle samme vei.
Før konserten på Tons i 2024 var jeg litt usikker på om Satyricon fortsatt leverte live. Men etter en åpenbar maktdemonstrasjon den gangen, og dette settet på Rockefeller, er det ingen tvil. Vår egen redaktør Marianne ga dem også 9/10 på Tons – og det er fortjent. Fjern vindkast og utelyd, og flytt hele greia inn på et stappfullt Rockefeller – da sitter det som ei kule.
Så fett var det at jeg måtte se strømmekonserten fra turneen helga etter også.
9/10
