Mandag 3. november 2025
De forenede gresskar vender tilbake
De tyske metallveterane Helloween er ute på veiene for å markere sitt 40-årsjubileum som band. To konserter hadde Oslo blitt begunstiget med på denne turnéen. Blezt var selvfølgelig til stede på den første av disse.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Sammen med Accept er vel Helloween selve stamfedrene til den metalstilen som er blitt kjent som «tyskermetall», også kalt melodiøs speed metal. Bandets historie strekker seg altså 40 år bakover i tid, og i løpet av den tiden har mange medlemmer kommet og gått. Men for noen år siden returnerte to sentrale medlemmer fra deres klassiske periode til besetningen, Kai Hansen og Michael Kiske, uten at deres erstattere fikk fyken. Denne utvidete line-up’en ble kalt «Pumpkins United» og denne høsten gjestet de Sentrum Scene to dager på rad.
«Pumpkins» – gresskar – henspeiler på en viss årlig «høytid» som noen av oss nylig har feiret og som bandnavnet Helloween er delvis basert på. Maskoten til Helloween er et skummelt gresskar som heter Jack O’Lantern. Men alt dette vet jo dere som har giddet å lese så langt, så la oss konsentrere oss om selve konserten.
Beast in Black
Vi skal ikke helt ignorere Beast In Black som varmet oss opp heller. Finnene serverte oss en halvtime med powermetal ikke ulik den til headlinerne, men med innslag av elektroniske effekter – som jeg ikke så hvor kom fra – og visse pop-elementer. Jeg var temmelig ukjent med bandet fra før, så jeg skal ikke uttale meg om låtene de framførte.
De skal ha for innsatsen, men til syvende og sist ble det for klisjéfylt.
Energien deres var det for så vidt ingenting å si på og trommisen var et eneste stort glis konserten gjennom, men jeg kan ikke si jeg ble mer enn middels imponert, og selv da er jeg litt snill. De skal ha for innsatsen, men til syvende og sist ble det for klisjéfylt, slik jeg ser det. Dessuten klarer jeg ikke la være å irritere meg når det er så åpenbart at mye av det vi hører ligger på «tape» (eller harddisk i våre dager). Hører jeg en synthesizer liker jeg å se noen som står og spiller på den. Så old-school er jeg! Legolandmetal! Værsågod neste.
Animerte gresskar
Presis kl. 21:00 satte Helloween (eller en av deres gode hjelpere) i gang introtapen. I løpet av de fem minuttene den varte fikk vi en «film» på bakveggen der omslagene til (så vidt jeg kunne se) samtlige av Helloweens studioalbum fløt gjennom et dataanimert landskap. Etter noen flere snurrepiperier som ikke overraskende involverte gresskar, (dataanimerte), akkompagnert av Robbie W’s «Let Me Entertain You» entret de sju bandmedlemmene scenen og satte i gang med «March of Time». «The King for a 1000 Years» tok over, og jeg må si at der jeg sto (første avsats, et stykke til høyre, for de som kjenner Sentrum Scene) var ikke lyden helt optimal til å begynne med. Det bedret seg imidlertid, og etter to-tre låter var ikke lyden noe jeg tenkte mye på.
For å ta litt om hvem de sju uovervinnelige er i tillegg til de som har vært nevnt, så er Helloweens eneste konstante medlemmer gitarist Mikael Weikath og bassist Marcus Grosskopf. Andi Deris har vært vokalist i rundt tretti år nå, og virker som han nå trives med å dele den rollen med forannevnte Kiske. Gitarist Sascha Gerstner og trommis Dani Löble begynner og å bli rimelig varme i sine respektive trøyer nå. Men sju personer på en scene av denne størrelsen er mye, særlig for et såpass bevegelig band som Helloween. Når tre gitarister og to vokalister driver og skifter side stadig vekk blir det lett til at folk flyr litt i beina på hverandre.
Den hjemvendte Gamma Ray-avhopperen Kai Hansen fikk sin første lengre solo i introen til «Future World» der han la inn en snutt fra Griegs «Dovregubbens Hall», som man jo gjør når man er på disse kanter.
«This Is Tokyo» ble første låt fra årets utgivelse Giants & Monsters og den ble også siste låt på en stund med begge vokalistene på scenen samtidig. For «We Burn» ble framført med Deris som eneste vokalist og Mikael Kiske fikk en velfortjent pust i bakken (og sikkert en Beck’s eller Warsteiner) bak scenen. På «Twilight of the Gods» var han imidlertid tilbake bak mikrofonen og Deris fikk en pause.
Innøvd show
Men nå var det på tide å skru klokka tilbake (gjorde vi ikke det for litt over en uke siden?) til bandets spede begynnelse da Kai Hansen fungerte som vokalist i tillegg til å være en av to gitarister. Kai tok vokalen på «Ride the Sky» fra Helloweens første fullengder, Walls of Jericho. Han gjorde en grei nok jobb, men det er fullt forståelig at de i sin tid valgte å finne en ny leadvokalist og la Kai konsentrere seg om gitaren.
Det må være lov til å si at det er lite rock ‘n roll spontanitet over Helloweens show.
Fra det glade åttitallet skulle vi tilbake til nåtiden. «Into the Sun» er fra det nyeste albumet, og nå var begge vokalistene tilbake på scenen samtidig uten at det førte til noen sammenstøt. Vokalistene fortsatte å alternere på noen låter framover. På «Universe (Gravity For Hearts)» – også en låt fra årets album – som Kiske sang, kunne vi følge med på teksten på veggen bak. Nå syns jeg det virket som om de som ønsket å gaule med hadde lært seg teksten allerede.
Det må være lov til å si at det er lite rock ‘n roll spontanitet over Helloweens show. Både bevegelser og vokalistenes ordvekslinger med hverandre virker i overkant innøvde. Jeg mener ikke det som surmaget kritikk – dette kan tross alt sies om mange – men jeg må innrømme at jeg skulle ønske at de kunne ha slått seg løs litt mer, noe jeg mener å huske fra tidligere møter at de gjorde mer av før. Men det har kanskje noe med at sist jeg så dem var de fem, og hadde mer tumleplass på scenen. Og noe yngre var de jo òg.
Akustisk sekvens
Nuvel. Det var tross alt en underholdende konsert de ga oss, og den var langt fra over enda. Vi fikk riktignok den obligatoriske trommesoloen (som ikke akkurat var så underholdende). Jeg vet strengt tatt ikke hvorfor band fremdeles holder på med dette. Noen av jazzfolka, samt salig Neal Peart, kunne kanskje til nød forsvare det. Dani Löble derimot dæljet løs på settet sitt i noen minutter og reiste seg opp og satte opp et morskt ansikt når han følte at han ikke fikk den responsen han fortjente (det var sikkert innøvd). Jaja, han holdt heldigvis ikke på så veldig lenge.
Så da hadde resten av bandet også fått tid til å ta seg en Beck’s eller Warsteiner. Begge vokalister var tilbake for en forrykende «I Want Out» hvorpå bandet forlot scenen. Enkelte trodde tydeligvis at konserten var over for det kom spredte rop om «zugabe» (tysk for ekstranummer). «Zugabe?» gjentok Kiske, som hadde kommet ut på scenen igjen sammen med Deris, litt forbauset. Det var langt ifra over.
Vi skulle bare få en liten akustisk sekvens mens resten av bandet etter sigende var ute på røykepause. Kiske og Deris benket seg til, Kiske med en akustisk gitar som han begynte å klimpre på. Etter å ha sunget første vers av The Beatles’ «Yesterday» fikk vi en uhøytidelig «In the Middle of a Heartbeat» gjort ennå mer uhøytidelig av at Kai Hansen – tydeligvis ikke ute på røykepause – kom ut på scenen med en pose chips til dem. Deris overtok så kassegitaren og de to ga oss en fin versjon av «A Tale That Wasn’t Right» som ble avsluttet elektrisk med fullt band.
Gamle godinger
«A Little Is a Little Too Much» er en heftig liten sak fra den nyeste LPen, men nå skulle resten av kvelden forbeholdes gamle godinger. Kai benyttet anledningen til å takke det norske publikummet for hvor fantastiske vi var, og hvor mye de alltid så fram til å komme tilbake (hvor har jeg hørt den før nylig?).
«Heavy Metal (Is the Law)» ble framført med Kai på vokal, som på studioversjonen, før figuren fra coveret til Keeper Of The Seven Keys 1 (tror jeg det skulle være – den hadde dukket opp et par ganger før under konserten og) i dataanimert form annonserte at de ikke aktet å la oss gå uten at vi hadde fått høre «Halloween». Denne hjørnesteinslåta fra nevnte Keeper… – i en noget rotete utgave, må det påpekes – fikk avslutte hoveddelen av konserten.
Det utvidete Helloween leverte absolutt en godkjent konsert selv om det kunne virke som «en dag på jobben» noen ganger.
Men våre tyske venner var selvfølgelig ikke ferdige. Vi ante vel hva som kom da datagrafikken på veggen bak viste en robot-ørn som steg opp. Og ganske riktig så kom bandet – nå med Kiske som eneste vokalist – tilbake på scenen og hev seg ut i «Eagle Fly Free». Deris overtok vokalrollen for «Power» før et samlet band framførte en heftig versjon av «Dr. Stein». Mange hadde kanskje håpet på den lange «Keeper of the Seven Keys» som avslutning. De ble delvis bønnhørt da siste refrenget fra nevnte låt avrundet «Dr. Stein» og fungerte som en fin avslutning på en to timer og tjue minutter lang konsert.
Mange kokker
Puh. Et utsolgt Sentrum Scene kan være en prøvelse, særlig for de av oss som ikke er så veldig høye, men jeg hadde funnet meg en plass forrerst på nederste avsats, så det gikk bra. Det utvidete Helloween leverte absolutt en godkjent konsert selv om det kunne virke som «en dag på jobben» noen ganger. Men de er gode musikere – særlig gitarist Sascha Gerstner imponerte undertegnede stort, ikke til forringelse for noen av de andre på scenen altså! Som tidligere nevnt kunne det bli litt mye folk på scenen til tider, og enkelte låter ble ganske rotete framført («Halloween» er nevnt), noe jeg tilskriver «flere kokker, mer søl» syndromet. Kanskje på tide å returnere til førstefemmeren?
Jeg er litt usikker på om denne sjumannsbesetningen av bandet har kommet for å bli. Til å begynne med trodde jeg det var noe de skulle gjøre en gang, og så var det tilbake til hverdagen. Men nå har det blitt to plateutgivelser og flere turnéer. De spiller vel større haller enn før også mange steder, så kanskje det frister å fortsette slik på ubestemt tid?
Det vil tiden vise. Til tross for enkelte innvendinger var det en fin konsert vi fikk overvære. Helloween er velkomne igjen, enten det er med fem eller sju medlemmer.
