Søndag 1. mars 2026
Freak-Out på Herr Nilsen
Svenske Freak Kitchen er et band som er vanskelig å kategorisere. Jeg vil beskrive musikken deres som en slags vindskeiv hardrock. Denne søndagen i begynnelsen av mars underholdt de oss på Herr Nilsen.
Av Dag Rossing
Foto Ketil Martinsen
Klokka sju hadde det blitt annonsert gitarklinikk med Freak Kitchens gitarist Mathias «IA» Eklundh. Undertegnede hadde ikke mulighet til å få med seg den denne kvelden, og kan derfor ikke si noe konkret om den, men jeg har vært på en tilsvarende for en del år siden da gutta spilte på Rock The Boat, og det var festlig. Jeg kan ikke tenke meg at noen som var der for å plukke opp noen gitartriks fikk noe særlig ut av det, men for oss som ikke var så opptatt av det, var det stor humor! Hadde ikke «IA» vært gitarist (og vokalist) i et rockeband, så kunne han hatt en stor karriere som standup-komiker. Jeg er sikker på at «gitarklinikken» på Nilsen var mye det samme.
«IA» er jo uansett en morsom kar, noe han også viste under snakket mellom låtene under konserten. Klokka 21, mer eller mindre nøyaktig, trengte bandet seg gjennom publikummet i et kanskje to-tredjedelsfullt lokale. Herr Nilsen har jo ingen ordentlig backstage – backstage er ute på gata, noe som også ble påpekt av «IA» under konserten – men har et omkledningsrom eller hva man skal kalle det på motsatt ende av lokalet, nær dametoalettet. Kanskje det er dametoalettet?
Virtuoser
Freak Kitchen dro i gang med tittellåta fra sitt seneste album, Everyone Gets Bloody. «Vindskeiv hardrock» kalte jeg musikken i innledningen. Det sier kanskje ikke så veldig mye i seg selv, annet enn at det låter temmelig sært. Men det er sært på en leken og morsom måte. Jazz og ulike typer etnisk musikk er med i miksen, og det er lett å få assosiasjoner til artister som Primus, Mr. Bungle og – ikke minst – Frank Zappa. Samtidig låter det selvfølgelig ikke som noen av dem!
Våre svenske venner er (for så vidt i likhet med Primus) en trio. Trommeslager er Björn Fryklund og på bass finner vi Christer Örtefors, alltid iført hjelm. Jeg er litt usikker på hva slags hjelm dette egentlig er, en gammeldags motorsykkelhjelm eller en pilothjelm fra første verdenskrig? En alpinhjelm er en annen teori, men jeg har aldri sett noe lignende i noen slalombakke. Örtefors hadde forsvunnet i garderoben (eller dametoalettet?) før Blezt fikk mulighet til å spørre.
Det er lett å få assosiasjoner til artister som Primus, Mr. Bungle og – ikke minst – Frank Zappa. Samtidig låter det selvfølgelig ikke som noen av dem!
Nuvel. Det skulle ikke bli fred å få. Freakerne raste videre med «Morons» og «Taste My Fist» samt masse fjasete (på en positiv måte) mellom-låtene-snakk før Eklundh annonserte en gammel goding, «Speak When Spoken To» med tilhørende publikumsdeltagelse.
Men de som tror dette bare var ren komikveld med rockemusikk attåt, bør stifte nærmere bekjentskap med Freak Kitchen. «IA» er en virtuos gitarist i virkelig verdensklasse, og hans to bandkompiser står ikke mye tilbake for ham på sine respektive instrumenter. Hadde bare en annen svensk gitarvirtuos med initialene YM hatt like mye humor og selvironi som Matthias!
Skåling i Farris
Jeg ber om forståelse for at dette var en konsert det er svært vanskelig å anmelde på en måte som formidler hvor underholdende det egentlig var. Jeg skulle ønske jeg hadde vært i stand til å ta notater når Eklundh liret av seg alle anekdotene og moromhetene sine mellom låtene, men så fort klarer jeg ikke å notere på mobilen, så det ga jeg opp ganske tidlig.
Skålet i Farris ble det imidlertid. «IA» kunne fortelle oss at han hadde sluttet med heroin og gått over til mineralvannet fra Larvik. Han gjorde òg et nummer ut av å servere vann – ikke Farris, tror jeg – til trommis Fryklund, som han for øvrig kunne opplyse oss at hadde studert på et Musicians Institute et eller annet sted i Statene (Los Angeles?). Som sagt, virtuoser.
Når bandet viser så enorm spilleglede som her, er det umulig å ikke bli revet med.
«Porno Daddy» og «Professional Help» fulgte så før vi fikk kveldens eneste svenskspråklige låt, «Så kan det gå när inte haspen är på», et uttrykk «IA» mente vi ikke hadde på norsk. Kanskje ikke nøyaktig, men alle språk har vel noen idiomer som advarer om at ting kan gå galt om man ikke er forsiktig.
Enorm spilleglede
Vi begynte å nærme oss slutten, men ikke før «Down the Drain», «Raw», «Razor Flowers» og et par andre hadde blitt spilt. En rivende «Propaganda Pie» avsluttet hovedsettet. Eklundh hadde forberedt oss om at siden backstage-situasjonen var som den var (det var vel her det kom, det at backstage var ute på gata) kom de bare til å stille seg borte ved døra, så kunne vi bare klappe dem tilbake. Slik ble det imidlertid ikke. Bandet ble stående på scenen, og vi fikk «ekstranumre» i form av «Freak of the Week» og «Nobody’s Laughing».
Dette var veldig bra – noe annet er det ikke å si. Og når bandet viser så enorm spilleglede som her, er det umulig å ikke bli revet med. Kvelden før hadde de spilt på Kopervik på Karmøy, og det hadde visst også vært vellykket (til tross for at bassist Örtefors hadde mistet/glemt igjen in-ear monitoren sin der – vet ikke hvem som hadde lånt ham de han brukte i Oslo).
Freak Kitchen er et band alle med sans for hårdrock et stykke utenfor boksen bare må få med seg. Vi er på plass ved neste korsvei òg.
