Onsdag 10. juni 2026
En tre timers maktdemonstrasjon
Elleve år etter forrige Oslo-besøk åpner Foo Fighters sin europeiske «Take Cover Tour» i Unity Arena. Med et repertoar som nå strekker seg over mer enn tre tiår, kunne bandet lett ha lent seg på de største hitene alene. I stedet leverer de en nesten tre timer lang forestilling som både feirer fortiden og viser at de fortsatt har noe å bevise.
Av Marianne Lauritzen
Foto Ketil Martinsen
I 2019 spilte Foo Fighters på Koengen i Bergen, men her i hovedstaden har vi altså ikke hatt besøk av Dave Grohl og kompani siden 2015. Med andre ord var det på høy tid med en ny konsert, og ekstra stas er det da at de velger å starte hele europaturneen sin i Bærum. Og fra første til siste tone er det et band i storform som møter det norske publikummet.
Dave Grohl er naturligvis det naturlige midtpunktet. Han spiller og synger som om han fortsatt prøver å bevise at Foo Fighters fortjener plassen blant verdens største rockeband. Han holder et imponerende intensitetsnivå gjennom hele konserten, som strekker seg mot tre klokketimer, og det tar ikke lang tid før det begynner å dryppe svette av håret hans. Grohl synger gjennomgående sterkt og virker oppriktig glad for å være tilbake i Oslo.
Overraskende god lyd
Unity Arena har ikke alltid vært kjent for å gi publikum den beste konsertopplevelsen, men denne kvelden fungerer det overraskende bra. På tribunen er i hvert fall lydbildet både tydelig og kraftfullt, uten den grøten som ofte preger konserter i denne arenaen.
Bandet drar også nytte av den gode lyden. Chris Shiflett, Nate Mendel, Pat Smear, Rami Jaffee og nykommer Ilan Rubin spiller med en selvsikkerhet som gjør at selv de mindre kjente låtene får den samme tyngden som de store hitene.
Fra første til siste tone er det et band i storform som møter det norske publikummet.
Og hits er det mange av. Selvsagt får vi allsangfavoritter som «The Pretender», «My Hero», «Learn to Fly», «Monkey Wrench», og «Best of You», men settlisten er samtidig full av låter som først og fremst gleder den mest dedikerte fansen.
«Rope», «Stacked Actors», «Generator», «Hey, Johnny Park!», «This Is a Call» og allsangvennlige «Breakout» viser et band som har stor tro på egen katalog. Nye låter fra Your Favorite Toy får også god plass uten at de oppleves som fartshumper i konserten. Fra årets utgivelse får vi «Caught in the Echo», «Of All People», «Window» og «Your Favorite Toy».
Akustisk sekvens
«Wheels» innleder en akustisk sekvens som gir oss et lite pusterom etter den første, intense delen av konserten. Hele bandet flytter seg ut på catwalken, som til nå har blitt brukt skuffende lite. «Wheels» spiller de aldri i USA får vi vite, og Grohl er tydelig overrasket over at det norske publikummet kan akkurat denne låta. De hadde visst ikke opplevd allsang på denne tidligere, hvis vi skal tro at det han sier ikke bare er publikumsfrieri.
Deretter følger «Marigold», som visstnok ikke har vært spilt live siden 2010. En gavepakke til Nirvana-fansen, ettersom dette er den eneste låta som har blitt spilt inn av både Nirvana og Foo Fighters – skrevet og sunget av Dave Grohl.
De har en katalog som tåler å bli kledd ned til beinet.
Grohl blir deretter stående alene med gitaren på catwalken under «Big Me», som han dediserer til de beste gutta han kjenner, nemlig bandet som akkurat nå har forlatt scenen, mens «Times Like These» starter rolig og nedstrippet før resten av bandet kommer tilbake og gradvis bygger låten opp til høy allsangfaktor.
Dette akustiske partiet er en påminnelse om at Foo Fighters ikke bare er et hardtslående rockeband, men at de også har en katalog som tåler å bli kledd ned til beinet.
Når ikke Nirvana
Midtveis i konserten er det tid for at Grohl skal presentere alle bandmedlemmene, noe som gjøres ved at bandet hedrer hver av musikerne ved å spille en låt fra vedkommendes karriere i et tidligere band. Noen av dem synger sågar selv, og når det blir trommisen sin tur bytter han plass med Dave Grohl. Grohl viser frem gamle kunster bak trommesettet, mens Ilan Rubin får synge og spille gitar fremme på scenekanten.
Jeg antar at jeg ikke er alene i salen om å tenke at denne seansen må da bety at vi endelig får høre en Nirvana-låt når turen kommer til Grohl selv. Men neida. Grohl lar alle de andre få sitt øyeblikk i rampelyset, og glemmer tilsynelatende å presentere seg selv. Dermed uteblir også enhver mulighet for en Nirvana-referanse, og det enda gitarist Pat Smear også har en fortid som livemusiker i Nirvana.
Men om ikke Kurt Cobain blir hedret på noe vis, så blir til gjengjeld Taylor Hawkins det. Foo Fighters egen trommis som døde i 2022. Grohl forteller at «Aurora» er en spesiell låt for dem, som de gjerne spiller hver eneste kveld og dediserer den til Hawkins.
Foo Fighters er fremdeles en av rockens sikreste live-leverandører.
Luksusproblem
Kvelden går fort, samtidig som den kjennes bittelitt i overkant. Tre timer høres imponerende ut på papiret, men etter rundt to timer begynner man å merke at energien i salen faller en anelse. Enkelte publikummere velger også å forlate arenaen før slutt. Selv tar jeg meg i å tenke at den tyggisen som Dave Grohl har slafset på i snart tre timer, må være latterlig tam nå!
Etter en litt for lang pause backstage kommer bandet selvsagt tilbake for å ta noen ekstranumre. Og når vi allerede er ganske mettet etter om lag 2,5 time, velger de jaggu meg å spille den 10 minutter lange «The Teacher»! De følger opp med grungy «Exhausted» fra den selvtitulerte debutplata fra 1995, før de setter punktum på høvelig vis – med «Everlong».
Og når vi til slutt sendes ut i sommernatten, fortsatt nynnende på «Everlong», er det etterlatte inntrykket først og fremst at Foo Fighters fremdeles er en av rockens sikreste live-leverandører. Kanskje kunne de med fordel kuttet et kvarter eller to. Men det er tross alt et luksusproblem.
Settliste
- All My Life
- Of All People
- The Pretender
- Rope
- Stacked Actors
- These Days
- Walk
- My Hero
- Learn to Fly
- No Son of Mine / Ace of Spades
- Wheels
- Marigold
- Big Me
- Times Like These
- Caught in the Echo
- Generator
- Your Favorite Toy
- Invincible / One Headlight / Manimal / Tap Dancing in a Minefield
- Monkey Wrench
- Hey, Johnny Park!
- Window
- Breakout
- Aurora
- This Is a Call
- Best of You
Encore: - The Teacher
- Exhausted
- Everlong
