Lørdag 13. juni 2026
Extremisme i praksis på Sentrum Scene
Extreme har holdt på siden det sene åttitallet, og hadde stor suksess med sitt andre album Pornografitti fra 1990. De har vært i Norge mange ganger med litt ujevne mellomrom, og denne lørdagen i juni inntok de Sentrum Scene.
Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen
Extreme ble da de slo gjennom kategorisert som «funkmetal». Dette var vel et nokså nytt begrep på den tiden, selv om Dan Reed Network også eksisterte. Faith No More og Red Hot Chili Peppers fikk vel òg denne betegnelsen slengt etter seg, men de var temmelig annerledes, og det er uansett svært diskutabelt hvor «metal» noen av disse er.
Nuvel. La oss glemme sjangerbetegnelsene et øyeblikk eller tre. Konserten skulle begynne presis 20:30, og mer eller mindre på minuttet ble belysningen dempet og vi ventet at bandet skulle komme på. Men det skjedde ikke, og det må ha inntruffet noen tekniske «gremlins» i siste øyeblikk. Etter et par minutter kom noen roadies med lommelykter ut på scenen og fikset på noe. Noen flere minutter gikk uten action, men omsider etter at lyset hadde blitt slått på og av igjen, entret d’herrer scenen.
Det var på ingen måte fullt på Sentrum Scene. Jeg vil anslå at ca. 1000 til 1100 publikummere hadde funnet veien. Extreme er muligens ikke verdens største trekkplaster i 2026. I tillegg er det vegg-til-vegg med festivaler for tiden. På toppen av det kommer fotball-VM. Men det var godt nok oppmøte til at det ikke ble pinlig.
Lynrask gitarspill
Tre originalmedlemmer er fremdeles med i Extreme: Nuno Bettencourt på gitar og vokalist Gary Cherone er obligatoriske, og i tillegg er grevlingen personlig, bassist Pat Badger fremdeles med. Trommis i dagens besetning er Kevin Figuieredo (med forbehold om stavemåte).
Bandet låt rimelig hyperaktivt og Nuno lot fingrene fly opp og ned fretboard’et som om livet hans avhang av å komme først i mål.
Bandet fyrte løs med «It (‘s a Monster)» fra gjennombruddsalbumet Pornografitti. Denne gled over i «Decadence Dance» og «Rebel». Bandet låt rimelig hyperaktivt og Nuno lot fingrene fly opp og ned fretboard’et som om livet hans avhang av å komme først i mål. At denne mannen ikke er like mye omtalt som Eddie Van Halen og Yngwie Malmsteen skyldes kanskje timing? Lynraskt gitarspill var kanskje litt gammelt nytt innen Extreme kom på banen. Men så vidt jeg kan høre, står han ikke tilbake i forhold til de ovennevnte. Ikke når det gjelder virtuositet i hvert fall. Kanskje noe på originalitet.
Det er vel ingen hemmelighet at Extreme er store Queen-fans, og sistnevntes «We Will Rock You» fungerte som introduksjon til «Play With Me» (vi skulle få mer av dette siden). De første tjue minuttene eller så gikk låtene i ett, uavbrutt av prat mellom låtene. Vokalist Gary var høyt og lavt. På et tidspunkt satt han og sang oppå høytalerkassene.
Akustisk sekvens
Extreme er jo et av disse bandene som er mest kjent for en låt som er temmelig utypisk for dem. Og, ja, vi skulle få en akustisk sekvens litt etter midtveis (dere som har giddet å lese så langt som hit, vet naturligvis hvilken låt jeg her sikter til).
Men først skulle vi få «Hole Hearted», også en populær single i sin tid, før en snutt av Queens «Crazy Little Thing Called Love» gled over i «Midnight Express». Store deler av publikum hadde naturligvis ventet i lengsel på «More Than Words», og den ble møtt med stormende jubel og allsang! En liten bit av «Stairway To Heaven» fikk vi jaggu òg.
Dette ble en konsert det er vanskelig å finne ankepunkter ved – vel å merke hvis man liker greia.
Det er jo mest vanlig at vokalisten er den som kommuniserer mest med publikum i løpet av konserter, men i Extremes tilfelle var det gitarist Nuno som besørget det meste av snakkingen, og i løpet av denne akustiske delen hadde han en lang monolog der han var innom lidenskapen til gitarspilling, som han hevdet alle gitarister følte, og livet generelt. Han uttalte at han fremdeles var 26 (han er 59 noen måneder til). Det er jo mange av oss litt oppe i åra som fremdeles føler oss slik.
Vi var tilbake til elektrisk, og «Cupid’s Dead» fra III Sides To Every Story runget ut i salen. Bandet viste nok en gang at de er glade i Queen. «Fat Bottomed Girls» introduserte «Banshee» fra deres nyeste album, Six. Vi begynte nå å nærme oss slutten. Som om vi ikke hadde fått mange nok gitarsoloer så langt i konserten, dro Nuno sitt paradenummer, «Flight of the Wounded Bumblebee» før bandets første store hit, «Get the Funk Out» fikk avslutte hovedsettet.
Ozzy-medley
Vi skulle få et par ekstranummer! «Rise», også den fra den nyeste plata, ble avløst av Nuno som fortalte om markeringen, som han selv var med på, av Ozzy Osbourne, som fant sted på Villa Park – Aston Villas fotballstadion, for dem som ikke vet det; Villa er/var favorittlaget til alle originalmedlemmene i Black Sabbath – i fjor sommer. De rundet av konserten med et Ozzy-medley bestående av låtene «I Don’t Know», «Bark At the Moon» og «Crazy Train». Vakkert!
Dette ble en konsert det er vanskelig å finne ankepunkter ved – vel å merke hvis man liker greia. Det kunne nok fortone seg litt masete til tider, men Nuno Bettencourt er virtuos som få. Gary Cherone er kanskje litt mer «ordinær» som vokalist, men gjør absolutt sine saker bra. Rytmeseksjonen er bunnsolid, uten å være flashy. Og når lyd og lys var upåklagelig er det ikke noe annet å si enn at Extreme strålte på Sentrum Scene.
Jeg har vondt for å tro at noen gikk misfornøyd hjem. Det må i så fall ha vært de som kun har hørt «More Than Words» og ventet et sett bestående kun av lignende låter.
Men det er vel ikke mange av dem igjen i dag. I 1992 kanskje…
