Fredag 6. mars 2026
Borte bra, men hjemme best
Italienske Eros Ramazzotti er ute på sin «Una Storia Importante»-turné. Dette er hans mest ambisiøse turné hittil, og endelig legger han også turen innom Norge.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Det er noe eget ved konserter med Eros Ramazzotti. De er sjelden spektakulære i tradisjonell forstand, men de bæres av noe langt viktigere: låtene. Når den italienske veteranen entrer scenen i Unity Arena står sangkatalogen i sentrum.
Den italienske smørsangeren slo gjennom midt på 1980-tallet, og har siden etablert seg som en av Europas mest suksessrike popartister, med en rekke internasjonale hits og et stort publikum langt utover hjemlandet Italia. Også i Norge har Eros Ramazzotti opparbeidet seg en lojal fanskare gjennom flere tiår. Dog har han ikke akkurat rent ned dørene her. Så vidt meg bekjent har han kun spilt her til lands ved to tidligere anledninger. Sist gang var i Oslo Spektrum for nesten 17 år siden, og da hadde det også gått 11 år siden sist.
Med andre ord er det ikke rart at såpass mange kjenner sin besøkelsestid denne kvelden. Med sitteplasser på hele gulvet, oppleves Unity Arena som nokså fullsatt. Kveldens konsert blir et gjensyn mellom artisten og et norsk publikum som i stor grad har fulgt ham siden 90-tallet.
Selv hadde jeg gleden av å se Ramazzotti live i Milano i 2016. Det var fantastisk å oppleve ham på hjemmebane, omringet av et hengivent publikum som kunne alle låtene og sang med av full hals fra start til slutt. Derfor var jeg i forkant spent på hvordan det ville oppleves på norsk jord. Nordmenn er jo ikke kjent for å ha like stor respekt for det som skjer på scenen, som for eksempel italienere.
Soundtrack til ungdomstiden
Åpningslåta «Taxi Story» setter tonen for kvelden, med et band som låter stramt og velspilt fra første takt. Ramazzotti fremstår avslappet og fokusert, og den karakteristiske stemmen – umiskjennelig etter mer enn fire tiår i rampelyset – fyller arenaen uten problemer. Storbandet teller hele ni musikere (inklusive messingblåsere) og tre korister, i tillegg til hovedpersonen selv.
Fokuset ligger på musikken, bandet og formidlingen.
Publikum består av en blanding av generasjoner, men brorparten har nok fulgt italieneren tett gjennom mange år. Allerede tidlig i settet, med låter som «Quanto amore sei», «Un cuore con le ali» og «Un’emozione per sempre», blir det tydelig at dette ikke bare er en konsert, men også et nostalgisk gjensyn med en artist som har vært lydspor til mang en ungdomstid.
Sceneshowet er stilrent, uten overdreven pomp og prakt. Selv om det alltid skjer noe nytt på storskjermen bak scenen, ligger fokuset på musikken, bandet og formidlingen. Unity Arena kan ofte føles noe upersonlig, men denne kvelden fyller varme melodier rommet, og publikum er mer enn klare for en kveld i den italienske popens tegn. Og jaggu er ikke lyden også av det bedre jeg har hørt i gymsalen på Fornebu!
Bærende vokal
Men har stemmen til Eros Ramazzotti samme kraft som før, nå 40 år senere? Å, jada! Ingenting å frykte her. Ramazzottis karakteristiske, lett raspende tenor har fortsatt god fylde og klarhet, og bærer både de raske poplåtene og de emosjonelle balladene med imponerende autoritet. Det gir en trygghet som smitter over på publikum – man kan lene seg tilbake og la musikken fylle rommet.
Gjennom hele konserten viser han også en scenetilstedeværelse som virker både selvsikker og personlig. Han beveger seg over hele sceneriggen, flørter med sine duettpartnere og håndhilser på damene på første rad, noe som gjør at selv et stort lokale som Unity Arena føles intimt. Man er da ikke italiener for ingenting! Lang erfaring har lært ham å balansere formidling og publikumstekke på ypperlig vis.
Derimot er han ikke så god til å kommunisere verbalt. Som de fleste italienere, er han ikke veldig stiv i engelsk. Dermed begrenser snakkingen mellom låtene seg mest til «Oslo!» og «Super takk», som han har lært seg på norsk.
Blåseinstrumentene gir en storbandfølelse, som bidrar til at låtene lyder friske, selv for fans som har hørt dem hundrevis av ganger før.
Bandet bak ham spiller stødig, og skaper et fyldig lydteppe uten å dominere. Blåseinstrumentene gir en storbandfølelse, som bidrar til at låtene lyder friske, selv for fans som har hørt dem hundrevis av ganger før. Samspillet mellom Ramazzotti og bandet er svært bra, og overganger mellom ballader og energiske poplåter fungerer sømløst.
Under «Adesso tu» ber Ramazzotti publikum om å tenne lommelyktene sine, og så god blir stemningen at et par danser swing i midtgangen, før vi blir bedt om å reise oss til «Dove c’è musica».
40-årsjubileum
I november slapp Eros Ramazzotti sitt 16. studioalbum Una storia importante, 40 år etter at han debuterte med albumet Cuori agitati i 1985 og fikk sin første nummer 1 hit i Italia med låta «Una storia importante». Tittelen, som betyr «En viktig historie», har gitt navn til denne jubileumsturneen, og hele konserten igjennom kan vi lese ulike historier eller sitater på engelsk på skjermene på hver side av scenen, samtidig som Ramazzottis stemme sier det samme på italiensk. Selve låta «Una storia importante» byr denne kvelden på en deilig saksofonsolo à la 80-tallet, akkompagnert av en roterende gullglobus på storskjermen.
Det nye albumet inneholder både nye låter og nyinnspillinger av gamle låter. Flere klassikere er spilt inn på nytt som duetter med andre artister. Som for eksempel «L’Aurora» som nå har blitt en duett med Alicia Keys. Alicia Keys er med til Fornebu i form av en forhåndsinnspilt video på bakskjermen. Av de helt nye låtene fra skiva får vi stifte bekjentskap med den nokså rolige «Stupide parole romantiche».
Vi sendes rett tilbake til 90-tallet under denne klassikeren som er vanskelig å bli lei.
En annen nyinnspilling på fjorårets utgivelse er monsterhiten «Se bastasse una canzone», som han har spilt inn på nytt med Andrea Bocelli. Låta er fin den, men som kjent er originalen best! Og siden Bocelli ikke er med til Fornebu, sendes vi i stedet rett tilbake til 90-tallet under denne klassikeren som er vanskelig å bli lei. Et naturlig høydepunkt i konserten, hvor hele salen reiser seg mens Eros drar en gitarsolo ute på catwalken.
Veteran med sterk katalog
Et annet høydepunkt er «Un’altra te», hvor publikum igjen reiser seg enda sangen er nokså rolig. Denne glir rett over i et lite utdrag av Bob Marleys «No Woman No Cry», som overraskende nok passer sømløst inn i den italienske popens rytmer. Publikum synger med mens Ramazzotti glir naturlig mellom italiensk pop og reggae-inspirert rytme uten at det føles malplassert.
Man kan vel trygt si at Ramazzotti er mest kjent for sine sensitive ballader og store duetter med like store kvinnelige artister. Her løser han disse duettene ved hjelp av sine tre kordamer, som alle får være duettpartner i hver sin låt. De gjør en god jobb med å erstatte Anastacia i «I Belong to You», Cher i «Più che puoi», Patsy Kensit i «La luce buona delle stelle» og selveste Tina Turner i «Cose della vita». Sistnevnte får æren av å runde av det ordinære settet, og på dette tidspunktet er det knapt noen som sitter på stolene sine nede på gulvet – midtgangene fylles av folk som ikke vil sitte stille lenger. Personlig synes jeg han i denne sammenheng glemte duetten med Nicole Scherzinger, «Fino all’estasi», men man kan vel ikke få alt man ønsker seg.
En solid prestasjon fra en artist som fortsatt kan begeistre, engasjere og bevege publikum.
Etter en kjapp tur backstage kommer Ramazzotti ut igjen på scenen. Denne gangen alene, med kassegitaren, for å gjøre en akustisk versjon av «Un angelo disteso al sole». Resten av bandet kommer så tilbake, hvorpå Ramazzotti kjører en full presentasjon av samtlige i bandet – på italiensk selvfølgelig, før de avslutter med «Più bella cosa» til stående allsang i salen.
Og hvordan var så det norske publikummet? Mye bedre enn fryktet, men har du mulighet ville jeg ikke nølt med å se ham live på hjemmebane i Italia.
Fortsatt relevant
Eros Ramazzotti viser hvorfor han fortsatt regnes som en av Europas mest solide popartister. Selv etter mer enn fire tiår på scenen fremstår han både relevant og vital. Fra start til slutt holder han både publikum og band i perfekt harmoni. Repertoaret hans balanserer nye låter med tidløse klassikere, og viser en artist som er tro til sin identitet. Kvelden i Unity Arena demonstrerer hvordan hans låtkatalog fungerer i praksis: energiske poplåter og emosjonelle ballader smelter sammen til et sammenhengende show, fylt med både nostalgi og ny energi. Ramazzotti evner å holde en jevn balanse mellom intimitet og storslåtthet.
En solid prestasjon fra en artist som fortsatt kan begeistre, engasjere og bevege publikum, uansett hvor mange år som har gått siden gjennombruddet. Gamle fans tar med seg nye minner hjem.
Super takk, Eros!
Settliste
- Taxi Story
- Quanto amore sei
- Un cuore con le ali
- Un’emozione per sempre
- Stupide parole romantiche
- I Belong to You (Il ritmo della passione)
- Stella gemella
- Adesso tu
- Una storia importante
- L’aurora
- Più che puoi
- Dove c’è musica
- La luce buona delle stelle
- Se bastasse una canzone
- Musica è
- Un’altra te
- No Woman No Cry
- Terra promessa
- Fuoco nel fuoco
- Cose della vita
Encore:
- Un angelo disteso al sole
- Più bella cosa
