Lørdag 24. januar 2026
Høy allsangfaktor
Svenske Eclipse tar turen over Kjølen og byr på store refreng og høy gitarføring, så allsangen runger gjennom salen i Vulkan Arena.
Av Marianne Lauritzen
Foto Terje Dokken
Svenskene fra Dalarna besøker sine granner i vest denne helgen i januar. Fredag var det Byscenen i Trondheim som sto for tur, og i dag er det altså Vulkan Arena i hovedstaden som får besøk av Eclipse. Vi er klare for en solid dose melodiøs hårdrock!
Etter et oppvarmingssett fra deres landsmenn i Confess (som denne anmelder kun så et par låter av, hvorav siste låt ut var en cover av Tina Turners «What’s Love Got to Do With It»), er det Erik Mårtensson & Co sin tur til å entre scenen. Etter en liten seanse på anlegget med flere gamle rockelåter «på radioen» etter hvert som man tuner inn kanalene, setter de i gang med «Roses on Your Grave» fra Wired (2021).
Lyden er ofte et problem på Vulkan Arena. Så også i dag. Det er et nokså skranglete lydbilde som dessverre ødelegger litt for totalopplevelsen. Men gutta på scenen lar seg ikke påvirke av den slags, de gir full gass åkkesom. Litt garasjelyd på trommene gjør dem i overkant iørefallende. I det minste får bandets nye live-trommis tydelig vist seg frem. Philip Crusner har trukket seg tilbake fra turnélivet på ubestemt tid, og siden mai i fjor har Adde Moon (ex-Hardcore Superstar) befunnet seg bak trommesettet når gutta er på veien.
Høy gitarføring
Midt i «All I Want» kommer trommisen frem på scenen og spiller skarptromme, og etter «Things We Love» tar Mårtensson til orde. Han hevder at vi alle er her for leke. «Vi leker at vi er stjerner og dere leker at dere er her for å se oss,» sier han.
Det er et nokså skranglete lydbilde som dessverre ødelegger litt for totalopplevelsen.
Allsangen sitter løst under catchy låter som «Twilight», «The Downfall of Eden» og «Blood Enemies», mens Mårtensson svinger rundt på sitt røde mikrofonstativ og gitarist Magnus Henriksson og bassist Victor Crusner konkurrerer om å svinge gitaren høyest. Crusner, som også er vokalist i bandet Långfinger, får også vist frem sitt sangtalent, når han tar vokalen på «High Road».
Også de roligere låtene fungerer fint. Vokalen til Mårtensson kommer ekstra bra frem under stemningsfulle «Hurt», og «Battlegrounds» fremføres som vanlig akustisk av tospannet Mårtensson og Henriksson – bandets to originale medlemmer.
Kosetime
Mårtensson lirer av seg en liten Elvis-parodi, før de drar i gang «Saturday Night (Hallelujah)». «No one’s getting out of this world alive / We live, we die like it’s Saturday night,» gaules det i salen – på dette som nettopp er en lørdagskveld.
«Koser dere dere?» spør Mårtensson på norsk, og forteller samtidig at «å kose seg» er det beste norske uttrykket han vet om. Det svenske ordet «trevligt» er visst ikke like dekkende.
En tung versjon av «Black Rain» blir kveldens høydepunkt, mens «Runaways», kjent fra svenske Melodifestivalen for nøyaktig 10 år siden, er siste (og særs allsangvennlige) låt før bandet går av scenen.
Allsang og kjente riff
Etter en liten tur på bakrommet kommer Erik Mårtensson tilbake på scenen, alene. Han drar halve «Anthem» på egen hånd, før resten av bandet joiner ham og gir et ekstra gir til den allerede eksisterende allsangen i salen.
Videre leker gutta seg med noen riff fra både Black Sabbaths «Iron Man» og våre egne TNTs «10.000 Lovers», til stor begeistring for det godt voksne publikummet (for øvrig en broket forsamling, men med en høyere snittalder enn jeg gjettet på forhånd).
Det blir aldri kjedelig når man kan synge med på alle låtene.
Og mer allsang blir det når de runder av med «Viva La Victoria». Midtveis i låta skjer det et aldri så lite sceneskifte, når trommis Adde Moon kommer frem på scenen for å spille bass, mens trommestolen overtas av Robin Nilsson fra The Cruel Intentions. Bandet takker så for seg med «Battlegrounds» på anlegget.
Hull i settlista
Kveldens settliste kan man mene så mangt om. Det er selvfølgelig helt subjektivt, men jeg synes generelt de har spilt for få gamle låter de siste gangene jeg har sett dem. Selvfølgelig hadde det vært stas å høre låter som «Bleed and Scream», «Wake Me Up», «Never Look Back» og «I Don’t Wanna Say I’m Sorry», men at de hopper glatt over «The Storm» fra godskiva Armageddonize (2015) er strengt tatt ikke lov!
Personlig synes jeg de gamle låtene deres er mer klassisk hardrock, mens den nyere musikken oftere har et sjanti-preg over seg. Spesielt fra og med utgivelsen av Paradigm (2019). Et lite paradigmeskifte, der altså!
Underholdningsmessig holder ikke gutta noe tilbake, og det blir aldri kjedelig når man kan synge med på alle låtene. Dog bidrar den nokså råtne lyden til at det ikke blir helt innertier heller. Men vi ses garantert igjen!
Settliste
- Roses on Your Grave
- All I Want
- Things We Love
- Twilight
- The Downfall of Eden
- Hurt
- Blood Enemies
- Falling to My Knees
- High Road
- Battlegrounds
- Saturday Night (Hallelujah)
- Black Rain
- The Hardest Part Is Losing You
- Runaways
- Anthem
- Viva La Victoria
