Lørdag 29. november 2025
En girkasse til besvær
Amerikanske Clutch har i løpet av de siste tretti år etablert seg som et av de største bandene innen stonerrock-stilen. Denne lørdagen sent i november headlinet de et fullsatt Rockefeller i Oslo.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Det var duket for to supportband før Clutch. Bokassa er norske, hjemmehørende i Trondheim (men i hvert fall to av tre medlemmer hørtes ut til å komme fra andre kanter av landet), en hardtslående trio med mye hardcore punk i lydbildet sitt. De fikk en drøy halvtime til disposisjon og gjorde seg aldeles ikke bort. Denne typen band er ikke noe undertegnede bruker mye tid på, men jeg likte (det meste av) det jeg hørte, og Bokassa var absolutt et positivt bekjentskap. Samtidig var det greit at de ikke holdt på stort lenger. Jeg kommer neppe til å dukke opp på en konsert der de er headliner.
1000mods (de skriver det slik) er greske og var et ubeskrevet blad for meg. Bandet spiller en slags stonerrock med elementer av psykedelia og heavy metal. Jeg vet ikke om det var meningen at det skulle være slik, men vokalen lå så lavt i miksen at den knapt var hørbar mesteparten av tiden. Jeg lovet meg selv at jeg skulle ta en lytt på et par av platene deres for å høre om det er likedan der, men har foreløpig ikke kommet så langt.
Dette var i hvert fall trolig det dårligste jeg har bivånet på en scene siden Agent Steel. Det kunne høres ut som bandet hadde potensiale, men skru opp vokalen neste gang, kjære lydperson. Det morsomste med denne konserten var at de to gitaristene så ut som tvillingbrødre (de var det ikke) som hadde blitt dresset opp i like klær av mora si.
Entusiastisk fans
Presis kl. 22 entret Clutch scenen. Det vil si, det er delvis løgn, for vi skulle få en fem minutter lang (det virket i hvert fall slik) introtape først. De har svært entusiastiske fans som gaulet med i tekstene med knyttnever i været fra første stund. Kanskje på sin plass at første låt var «The Mob Goes Wild», for det var ikke langt fra sannheten!
«Earth Rocker» og «Subtle Hustle» fulgte så. Vokalist Neil Fallon framstod som en jovial frontmann der han fløy fra side til side på scenen mens han framførte tekstene med et bredt smil om munnen. Spesielt snakkesalig var han imidlertid ikke, og jeg tror det tok fire eller fem låter – de gikk nokså i ett – før han i det hele tatt sa noe til publikum. Greit at han ikke prater i hjel konserten, men noe kontaktskapende pludder mellom låtene gjør seg, i hvert fall en del av tida, synes nå jeg!
Clutch var helt OK, men vi har sett bedre og vil se bedre i framtiden òg.
Resten av bandet er lovlig anonyme. Joda, de gjør det de er betalt for, og det svinger bra av spillet deres. Men noen store sjarmtroll kan de ikke sies å være. Gitarist Tim Sult hadde mer øyekontakt med instrumentet sitt enn med publikum, og i det hele tatt virket bandet som et backingband for Fallon. Men greit nok! De er mer enn kompetente nok som musikere, og vi var der ikke for å se Kiss uansett.
Fattet seg i korthet
Clutch spilte låter fra hele sin karriere, men vi fikk nok mest fra de siste 10-15 årene. Naturlig nok fra et band uten store hits, som heller ikke fikk noe Guns ‘n Roses-aktig gjennombrudd med sitt første album kanskje? «X-Ray Visions» er fra Psychic Warfare (2015) og «Mice and Gods» og «The Face» er fra tidlig i karrieren. Men bevares. Vi fikk òg «Crucial Velocity» og «D.C. Sound Attack», begge fra Earth Rocker, og de mye nyere «Slaughter Beach» og «Firebirds!».
Clutch fattet seg i korthet, som band av denne typen ofte gjør. Etter en litt drøy time sa de takk for seg, men kom på igjen for et par ekstranumre, «Electric Worry» (den med «bang bang bang, vamanos vamanos»-refrenget) og en litt danseband-aktig versjon av «Fortunate Son» av Creedence Clearwater Revival. Men så var det slutt og lysene kom på.
Jaja. Blodfansen var fornøyd, og de fleste møtte sikkert opp neste kveld òg, da Fallon lovet et annet sett. Men selv kan jeg ikke si at dette nådde meg til mer enn midt på leggen. Clutch i 2025 er et kompetent rockeband, men ikke så mye mer. For en del år siden ble dette bandet stoppet på svenskegrensen med marihuana i lasten. De fikk vel gjennomføre konserten, men fikk en karantene på et visst antall år da de fikk lov til å spille her igjen. Ingenting i kveld tydet på at de var ruset på mer alvorlige ting enn sherry, men det er ikke godt å vite siden jeg ikke var backstage. Uansett var det ikke noe som ropte «årets konsert». Clutch var helt OK, men vi har sett bedre og vil se bedre i framtiden òg.
Clutch leverte en godkjent konsert på ‘Feller, men vi tar ikke fram superlativene.
