Søndag 18. januar 2026
Building the Bridge
Det er vel kanskje å ta i litt å kalle Alter Bridge «norgesvenner», men de har i hvert fall hatt for vane å legge turen om Oslo på de fleste av sine europaturneer. Denne gang ble det hele to konserter på Sentrum Scene og Blezt tok turen på den andre av disse.
Av Dag Rossing
Foto Terje Dokken
Alter Bridge spiller en form for moderne amerikansk hardrock som har blitt kalt «post-grunge» og «alternativ metall». Selv syns jeg det er litt drøyt å plassere dem innen metallen (hardrock kan jeg gå med på). Uansett er de sammenlignbare med band som Audioslave, Shinedown, Stone Sour og det nærmest universelt avskydde Nickleback.
Sevendust
De hadde med seg et par oppvarmingsband på denne turnéen. Det første av disse, Sevendust, var allerede i gang da undertegnede ankom lokalet. De spiller nu-metal, noe som sjelden faller i smak hos denne anmelder, selv om denne forholdsvis melodiøse versjonen av stilen ikke var det aller verste jeg har hørt.
Vokalist Lajon Witherspoon var for så vidt et sympatisk bekjentskap og en dyktig frontmann. De andre i bandet så ut som typiske «rednecks». Faktisk minnet bassisten meg om en bruktbilselger som solgte meg en Dodge Dart under studietiden i Statene for mange år siden. Men jeg må bare beklage: dette var ikke min greie! Men sikkert OK for dem som liker slikt.
Daughtry
Neste band på programmet var Daughtry, ledet av vokalisten Chris Daughtry, visstnok en finalist i American Idol i det herrens år 2006. Samme året fikk bandet platekontrakt og ga ut sitt første album på høstparten. Daughtry er kjempestore i USA, en nasjon som også har valgt Donald Trump til president to ganger, men det vil neppe noen gang komme noe av dem inn i min platesamling.
Stilmessig ligger de vel ikke så veldig fjernt fra Alter Bridge, men dette syntes jeg uansett var tamme greier. Låtene er generiske og vokalisten slitsom. Bandmedlemmene var vel kompetente nok, men ingenting mer. På et tidspunkt tidlig i det timelange settet fikk vi en versjon av Journeys «Separate Ways» – lett den beste låta de spilte, men vokalt falt hr. Daughtry fullstendig gjennom sammenlignet med Steve Perry. Men han skal kanskje ha for forsøket?
På en måte kan jeg forstå at dette appellerer til mange. Lettfattelig radiorock gjør ofte det, men selv fikk jeg temmelig tidlig i konserten avsmak på dette bandet. Låter som går inn det ene øret og ut det andre i kvasidramatiske framførelser. Blæh! VÆRSÅGOD NESTE!
Fantastisk vokalist
Alter Bridge var annonsert til å starte kl. 21:15, men gikk faktisk på to-tre minutter tidligere. Uten noe mer om og men dro de i gang med «Silent Divide» fra deres nye (2026-utgivelse) selvtitulerte album. Selv synes jeg det er tullete når et band kaller opp et album langt ute i katalogen sin etter bandnavnet, i hvert fall så lenge plata ikke representerer en slags «ny start» for bandet, men mange gjør det, og det er ikke noe vi behøver å si noe mer om i en konsertanmeldelse.
De eldre «Addicted to Pain» og «Cry of Achilles», begge fra albumet Fortress (2013), fulgte så før vokalist Myles Kennedy kastet jakka og hilste på publikum for første gang.
Kanskje en presentasjon av bandet er på sin plass? Besetningen har vært uforandret siden begynnelsen. Kennedy er nevnt. Gitarist er Mark Tremonti. Bassist er Brian Marshall og trommis er Scott Phillips. De tre sistnevnte var alle også medlemmer av bandet Creed som hadde stor suksess rundt århundreskiftet, særlig med albumet Human Clay fra 1999. Min personlige mening den-gang-da var at Creed fort ble temmelig enerverende (litt som Daughtry). Jeg mener at Alter Bridge er et mye bedre band, mest på grunn av at Myles Kennedy er en fantastisk vokalist der Creed-sanger Scott Stapp ikke er av samme kaliber.
Nuvel. Myles takket supportbandene og lurte på om vi hadde det bra. Det hadde vi jo. I motsetning til kvelden før var ikke Sentrum utsolgt. Joda, bra med folk, men selv om det var relativt fullt – jeg gjetter 4/5 utsolgt – sto man ikke som sild i tønne. Det gikk an å bevege seg rundt.
Habile gitarister
Myles lurte og på om det var noen i publikum som også hadde vært der kvelden før, noe en god del av de i framre rekke gaulet bekreftende til. Da skulle de få høre noen låter de ikke hadde fått kvelden før, lovet vokalisten. «Sin After Sin» har ingenting med Judas Priest å gjøre (det HAR for så vidt det, men i Priests tilfelle var det en albumtittel, ikke en låt), i dette tilfellet snakker vi om en låt fra Alter Bridges forrige album, Pawns & Kings, og den hadde ikke blitt spilt kvelden før.
Begivenhetene fortsatte med «Wouldn’t You Rather» og «Fortress». På «Burn It Down» byttet Kennedy og Tremonti roller. Tremonti tok vokalen mens Myles trakk litt mer bak på scenen, men leverte en gnistrende gitarsolo som ikke sto noe tilbake for de Tremonti hadde levert hittil i konserten. Men jeg tror det var lurt at det ble med den ene låta. Myles er tross alt den bedre vokalisten av de to, selv om Tremonti er helt adekvat han òg.
Myles Kennedy er et funn av en vokalist for denne typen musikk og det er ingen tvil om at han hever disse låtene adskillig med sin stemmeprakt.
Denne turneen har fått navnet «What Lies Within Tour» etter en av låtene på den nye, selvtitulerte plata. Sånn blir det når man ikke gir plata en orn’tlig tittel! Og den låta var neste på programmet. Jeg gjetter på at den kommer til å bli spilt på samtlige konserter på denne tour’en.
«Open Your Eyes» og «Tested and Able» fulgte så før to barkrakker ble båret ut på scenen og Myles og Mark framførte «In Loving Memory» fra debutalbumet One Day Remains akustisk mens de to andre fikk seg en kjapp forfriskning bak scenen. Det var dem vel unt.
Midt på treet
Det begynte å gå mot slutten. Myles Kennedy beviste at han hadde lært å si «tusen takk», men han burde øve seg litt på uttalen til neste norgesbesøk. «Silver Tongue» er igjen en låt fra den forrige plata. To gamle låter skulle imidlertid få avslutte konserten og etter «Rise Today» og «Metalingus» forlot bandet scenen.
De ble ute en stund òg, og jeg begynte å lure på om Alter Bridge var et av disse bandene som ikke gjør ekstranumre, en trend som har bredt seg i løpet av de siste årene (jeg skylder på Rival Sons, for de var de første jeg så som gjorde det). Men nei, gutta kom innpå igjen de! Og de satte i gang med «Blackbird», tittillåta fra deres andre album. «Isolation» fra oppfølgeren ABIII fikk æren av å avslutte ballet.
Og da var det over! Jeg skal være ærlig nok til å si at jeg anser Alter Bridge som et «midt-på-treet» band. Det er ikke noe fundamentalt galt med dem: de har mange fine låter (noen bedre enn andre) og som musikere er det ikke noe å utsette på dem. Men de stikker seg heller ikke så veldig ut. De gjør det de skal, og det er vel for så vidt helt greit. Alle gitarister behøver ikke å være Joe Satriani (eller noe lignende, fyll inn din egen favoritt). Men de har en ressurs som hever dem over Daughtry og likesinnede, og den ressursen heter Myles Kennedy. Han er et funn av en vokalist for denne typen musikk (selv om jeg kanskje syntes han var enda hakket bedre vokalmessig på sin solokonsert på Tons of Rock sist sommer) og det er ingen tvil om at han hever disse låtene adskillig med sin stemmeprakt.
Min karaktersetting er subjektiv og preget av at jeg ikke ble overstadig entusiastisk over det jeg hørte. Men de hadde åpenbart sine blodfans i salen. Hadde en av dem skrevet denne anmeldelsen hadde de nok raslet med både 9’ere og 10’ere.
BTW: min favoritt blant gitarister er ikke Joe Satriani (selv om han er god). Jeg bare ønsker å presisere det siden jeg ser at det jeg skrev der oppe lett kunne forstås slik!
Alter Bridge stilte med fotokontrakt, noe vi ikke vil skrive under på, derfor har vi dessverre ingen bilder av Alter Bridge fra denne kvelden.
