Lørdag 16. november 2019

Intimt og intenst på ny klubbscene

Lørdag spilte Zeromancer sin eneste norgeskonsert i 2019, og det på Oslos splitter nye klubbscene Youngs Nede. Det skulle bli en mer intim opplevelse enn på lenge med disse gutta.

For ganske nøyaktig ett år siden spilte Zeromancer på Parkteatret i Oslo, en scene som ikke er mye større enn nyåpnede Youngs, men dette kjellerlokalet midt på Youngstorget ga likevel et inntrykk av at vi var på en svett klubbscene. Og det var rett og slett en ganske så fet opplevelse, når vi for det meste er vant til å se disse gutta på arenaer som Rockefeller og Sentrum Scene, enten de figurerer i Zeromancer eller i moderbandet Seigmen. 

For den uinnvidde, så består nemlig Zeromancer av tre av gutta i Seigmen. Bassist og låtskriver Kim Ljung, frontmann og vokalist Alex Møklebust og trommis Noralf Ronthi startet Zeromancer da Seigmen la karrieren på hylla i 1999, som en slags videreføring av Seigmens eneste engelskspråklige album «Radiowaves». Musikalsk befinner Zeromancer seg innen synthrock, eller industriell metall om du vil.

Men etter at Seigmen kom tilbake for fullt med nytt album i 2015, har Zeromancer blitt plassert litt mer på sidelinjen en periode, og vi har derfor ikke fått noe nytt materiale fra den kanten siden «Bye-Bye Borderline» i 2013. Dette akter de heldigvis å gjøre noe med i løpet av neste år, etter hva Kim Ljung kunne fortelle oss tidligere i høst, med utgivelse av en ny fullengder som har fått navnet «Orchestra of Knives». 

Dobbeltgjengere og kloninger

Siden konserten på Parkteatret i fjor, som var gitarist Dan Heide sin avskjedskonsert, har bandet fått på plass en hederlig erstatter i Per-Olav Wiik. Dette var hans første konsert med Zeromancer på norsk jord, noe som også var noe av initiativet bak konserten, og han ble kort og godt presentert av Kim som «Han er jævlig flink».

På Youngs sparket gutta i gang kalaset med «Need You Like A Drug» fra andreskiva «Eurotrash» (2001). Og energinivået var på topp fra første tone. Både hos band og hos publikum. En perfekt låt å starte med, som satte standarden for resten av kvelden, og som minnet oss på hvorfor Zeromancer (og Seigmen) er blant Norges beste liveband. Og denne gangen fikk publikum virkelig være med på festen, ved å nærmest stå oppå scenen.

Denne gangen fikk publikum virkelig være med på festen.

Intensiteten fortsatte under «Auf Wiedersehen Boy» og «Doppelgänger I Love You». «Oslo! Tusen takk», var de første ordene vi fikk fra en overraskende skjeggete utgave av Alex, før de fortsatte med en gammel slager, «Split Seconds», og den vesentlig nyere «You Meet People Twice». 

Ingen scenerøyk

«Jeg hører dere ikke! Er det noe liv her?» lurte Kim på. Og mer liv skulle det definitivt bli i publikum da bandet dro i gang tittelsporet fra debutplata «Clone Your Lover» (2000). Et fyrverkeri av en låt, som det er umulig å ikke få fot av, og som er like bra den dag i dag! Hvis det ikke rykket litt i rockefoten på dette tidspunktet, kan vi neppe ha vært på samme konsert. «Clone Your Lover» har for øvrig 20-årsjubileum neste år, så da er det vel lov å håpe på flere konserter i 2020 med mange låter fra denne klonbare skiva på settlista. «Flirt (With Me)» fra samme skive var også et hyggelig gjenhør denne lørdagskvelden.

Tre femtedeler av bandet forlot scenen og overlot den alene til Alex og keyboardist Lorry Kristiansen, som i vakkert tospann fremførte den rolige «Mint» fra «The Death of Romance» (2010), før den mer melodiøse «Sinners International» fikk mer liv i publikum igjen.

«Dette er en merkedag», opplyste Alex. «Husk denne dagen! Det har aldri skjedd før at vi ikke har hatt røyk på scenen. Dette er den eneste gangen dere får oppleve det. Det var lysmannen sin idé, men vi tenkte dere kunne få nyte hvordan vi har eldes», fortsatte han. Vel, de eldes da med stil vil nå jeg si, og det var en kul opplevelse å se dem helt uten scenerøyk for en gangs skyld, det passet til dette klubbformatet. Ofte har de i overkant mye røyk på scenen, så mye at det er vanskelig å se dem, som for eksempel under konserten på Parkteatret i fjor.

Høy intensitet

«Hollywood» ble kveldens eneste innslag fra tredjeskiva «Zzyzx» (2003), herfra hadde vi også tålt å høre låter som «Famous Last Words» og «Stop The Noise». Mer trøkk ble det både på scenen og i salen da de snurret i gang «The Hate Alphabet», hvor Lorry for anledningen byttet ut tangentene med trommer, mens publikum sang med på «I hate you, In a love you way».

Den rolige starten på «Cupola» ble dessverre noe overskygget av deler av publikum som mistet konsentrasjonen og syntes det var vel så interessant å skravle med sidemannen, men disse ble heldigvis overdøvet da Kim Ljung begynte med sin aggressive koring av det repetitive budskapet «Hit me».

Jeg konkluderer med at det var latterlig fett å få Zeromancer midt i fleisen på en intim klubbscene!

«It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)» fungerte som alltid bra live, med masse trøkk og publikum som sang med på refrenget. Det samme gjaldt den intense «Fade To Black», fra debutskiva. Deretter rundet de av settet med den noe roligere «Ammonite», en låt som befinner seg i krysningspunktet mellom alle Kim Ljungs bandprosjekter, og kunne kanskje like gjerne vært spilt inn av Seigmen eller Ljungblut. Mot slutten av låta plasserte Kim og Lorry hver sin skarptromme fremme på scenen, helte vann på dem, og spilte så vannet føyk veggimellom. En knall avslutning.

Modig booking

Etter 70 minutter gikk de av, men som Alex sa da de kom ut igjen like etterpå: «Vi må bare gjøre den rockegreia med å gå av og på. Dere orker vel litt til?» Selvsagt gjorde vi det. Noe overraskende dro de i gang «The Tortured Artist», som for det første er ganske rolig og som for det andre ikke er blant deres mest kjente låter, som man gjerne venter på under ekstranumrene. Som for eksempel «Send Me An Angel», «Neo Geisha», «Something For The Pain» eller, som noen i salen ropte etter, «Chromebitch». Ingen av disse fikk vi, men da de så fyrte opp selveste «Dr. Online» var alt tilgitt og publikum var nærmest i ekstase.

Litt utilgivelig var det likevel at de ikke spilte episke «Houses Of Cards». I stedet dediserte de kveldens siste låt til Youngs, som hadde turt å booke dem. «Det er modig å booke synthrock i Oslo. Og det bare ett år siden sist», avsluttet Kim Ljung, før de satte punktum med deres versjon av Depeche Mode sin «Photographic». Dette var kanskje kveldens kjedeligste låt, og dermed litt nedtur som avslutningslåt, men det forteller jo en hel del om hvor bra deres egen katalog er, og at de på ingen måte trenger å ty til coverlåter, selv om Depeche Mode er aldri så mye gamle helter.

Jeg konkluderer med at det var latterlig fett å få Zeromancer midt i fleisen på en intim klubbscene! Så da er det bare å glede seg til hva 2020 måtte bringe, av både jubileumskonserter og ny musikk. I mellomtiden kan du få med deg Seigmen på deres førjulsturné i desember. 

Av Marianne Lauritzen
Foto Cecilie Andrea Torp

Les også: Zeromancer @ Parkteatret i 2018

Zeromancer Youngs Oslo BLEZT
Zeromancer Youngs Oslo BLEZT
Zeromancer Youngs Oslo BLEZT
Zeromancer Youngs Oslo BLEZT
Zeromancer Youngs Oslo BLEZT
Zeromancer Youngs Oslo BLEZT
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste

1. Need You Like A Drug
2. Auf Wiedersehen Boy
3. Doppelgänger I Love You
4. Split Seconds
5. You Meet People Twice
6. Clone Your Lover
7. Flirt (With Me)
8. Mint
9. Sinners International
10. Hollywood
11. The Hate Alphabet
12. Cupola
13. It Sounds Like Love (But It Looks Like Sex)
14. Fade To Black
15. Ammonite
Encore:
16. The Tortured Artist
17. Dr. Online
18. Photographic