Van Gogh Alive @ Hadeland Glassverk

994

Innovativt konsept med forbedringspotensiale

Van Goghs bilder har vært stilt ut over hele verden i over et århundre, men dette er første gangen vi har mulighet til å leve oss inn i kunsten hans på denne måten. Van Gogh Alive lar deg oppleve maleriene interaktivt, gjennom en levende symfoni av lyd, lys og farger. Utstillingen er både underholdende og informativ.

Utstillingen er produsert ved hjelp av teknikken SENSORY4™, et unikt system som kombinerer bevegelig grafikk, surroundlyd med kinokvalitet og opptil førti HD-projektorer. Resultatet er et dynamisk multimediamiljø, hvor van Goghs mesterverk bokstavelig talt blir levende. Enkelte detaljer i verkene er animerte og skaper bevegelse i bildene, slik at fremvisningen oppleves som en film og ikke bare en serie statiske bilder. Samtidig får vi et innblikk i livet til mannen bak noen av verdens mest kjente kunstverk. Og det hele er akkompagnert av klassisk musikk fra van Goghs samtid. Van Gogh Alive er verdens mest besøkte interaktive utstilling, og utstillingen på Hadeland Glassverk er den første i sitt slag i hele Norden.

Utstillingen tar for seg den 10-årsperioden Vincent van Gogh var aktiv som maler. Van Gogh ble født i Nederland i 1853, men det var ikke før i 1880, som 27-åring, at han endelig viet seg fullt og helt til kunsten. Han var inspirert av impresjonismen på 1800-tallet, og sterkt påvirket av datidens kunstnere, som Monet og Gauguin.

Van Gogh var selvlært, og en av de mest produktive kunstnerne i sin tid. På bare ti år produserte han over 2000 kunstverk, hvor ca 930 av dem var malerier, i tillegg til 1100 tegninger og skisser. Til tross for enorm kreativitet og produktivitet er «Den røde vingården» (1888) trolig det eneste bildet som ble solgt mens han levde.

Nederland
Van Gogh Alive er delt inn i fire kunstneriske perioder, hvor den første omhandler tiden i Nederland fra 1880 til 1885. Dette var en stilistisk mørk periode hvor han malte mye med dempede jordfarger. Mens maleriene hans fra denne tiden surrer rundt oss på alle veggene i lokalet, dukker det også underveis opp en rekke sitater, signert van Gogh selv, hentet fra alle brevene han skrev til familien opp igjennom årene. Noen av sitatene fra denne nederlandske epoken er: 

«Jeg vil bevege folk med min kunst. Jeg vil at de skal si ‘han føler dypt, han føler inderlig’.»

«Det brenner en stor ild i meg, men ingen stanser opp for å varme seg ved den, og forbipasserende ser bare en strime av røyk.»

«Kjærlighet er noe evig; aspektet forandrer seg kanskje, men ikke essensen», er ett av mange sitater fra Vincent van Gogh som dukker opp i utstillingen.

Paris
I tidsrommet 1886–1888 bodde van Gogh i Paris, og lot seg inspirere av de impresjonistiske malerne. Hans egenart begynte å etablere seg, mens paletten ble lysere. Omringet av fargerike landskapsmalerier, trer disse sitatene frem rundt oss:

«Jeg drømmer om å male, og så maler jeg drømmen min.»

«Du kan ikke være ved polene og ekvator samtidig. Du må velge din egen linje, slik jeg håper å gjøre, og det vil antakelig bli farge.»

Arles
I perioden 1888–1889 befant van Gogh seg i Arles i Sør-Frankrike. På denne tiden var han fylt av optimisme og malte med en ny giv. Dette var også den mest produktive tiden i hans altfor korte liv. Her malte han blant annet bilder som «Café Terrace om natten» (1888), «Stjernenatt over Rhône» (1888) og «Selvportrett med bandasjert øre» (1889).

«Hvis du virkelig elsker naturen, vil du finne skjønnhet overalt.»

«For å gjøre godt arbeid må man spise godt, bo godt, slå ut håret fra tid til annen, røyke sin pipe og drikke sin kaffe i fred.»

«Jeg legger hjerte og sjel i arbeidet mitt, og har mistet forstanden ved å gjøre det.»

Saint-Rémy
Mot slutten av oppholdet i Arles begynte van Gogh å bli mentalt syk, og i 1889 la han seg inn på asylet i Saint-Rémy, hvor han det neste året malte både plagede og fredfulle landskap. Konflikten mellom krise og kontroll i Vincents syn på livet ble tydelig på dette tidspunktet. I løpet av tiden på asylet ble sammenbruddene hans mer alvorlige, og han begynte å bli voldelig mot både andre og seg selv. Hallusinasjoner var også med på å forverre tilstanden.

I Saint-Rémy malte han bilder som «Vincents soverom i Arles» (1889), «Iris» (1889), «Selvportrett» (1889) og «Stjernenatt» (1889). I sistnevnte skildret han utsikten fra asylet mot byen Saint-Rémy.

«Stjernenatt», Vincent van Gogh, 1889.

Fascinasjonen for nattehimmelen og stjernene var synlig i mange av van Goghs bilder. I utstillingen ser vi at også flere av brevene hans var inspirert av nettopp dette:

«Jeg vet ingenting med sikkerhet, men det å se på stjernene får meg til å drømme.»

«Hvorfor, sier jeg til meg selv, skulle lysflekkene på himmelhvelvingen være mindre tilgjengelige for oss enn de svarte prikkene på kartet over Frankrike?»

«Vær fullt bevisst stjernene og uendeligheten der oppe. Da virker livet nesten magisk likevel», sitat Vincent van Gogh. Her omgitt av maleriet «Stjernenatt» (1889).

Auvers-Sur-Oise
Van Gogh tilbragte sin siste levetid i Auvers-Sur-Oise, før han begikk selvmord i 1890. Her malte han bilder i en rasende fart, og kunne ofte male ferdig et lettet om dagen. «Portrett av doktor Gachet» (1890) er ett av disse. Den første versjonen av dette maleriet ble en av verdens best betalte kunstverk, da det i 1990 ble solgt til en japansk forretningsmann for den svimlende summen 82,5 millioner dollar.

Landskapsbildene fra de åpne markene rundt Auvers-Sur-Oise illustrerer tomheten van Gogh følte på den tiden, og de gir et innblikk i kunstnerens depressive sinnstilstand i dagene før hans død. «Hveteåker med kornkråker» (1890) er trolig van Goghs aller siste maleri. Disse åkrene var også stedet hvor han gikk for å skyte seg selv. Han overlevde skuddet, men døde to dager senere som følge av ulykken, bare 37 år gammel.

Ett av de siste sitatene i utstillingen er: «Jeg kan ikke forandre det faktum at maleriene mine ikke selger. Men den tiden vil komme da folk vil erkjenne at de er verdt mer enn prisen på malingen som er brukt i bildet.» En spådom han skulle få helt rett i.

«En dag vil døden ta oss til en annen stjerne.»

Konseptet
Det var helt klart både fordeler og ulemper ved denne utstillingsformen. Jeg kan tenke meg at den er visuelt effektiv for å få barn og unge interessert i hundre år gammel kunst, samtidig som den gjennomsnittlige kunstinteresserte vil ha glede av å bli bedre kjent med mannen Vincent. Det du derimot mister i denne typen utstilling, er muligheten til å inspisere bildene på nært hold, for å se nærmere på maling og penselstrøk etc. Og du får heller ikke sett på et bilde så lenge du ønsker, i ditt eget tempo, i tillegg til at de fleste bildene vises i utsnitt og ikke i full komposisjon.

På en annen side er det behagelig å kunne sitte stille, i stedet for å tråkke rundt på et stort museum, og bli dratt inn i van Goghs unike verden. Men til det synes jeg ikke lokalet var spesielt godt egnet. Bildene rullet både over lerret og rett på vegger – med sprosser. Disse sprossene forstyrret helhetsinntrykket, særlig når det var ulike motiver rundt i hele rommet og ikke samme innhold på alle skjermer. Og tekstene som dukket opp jevnlig foregikk kun på enkelte skjermer som var plassert ute på sidene, slik at dersom du satt i midten foran storskjermene fikk du ikke med deg disse tekstene, som var essensielle for opplevelsen. Og ved heller å sitte ute på sidene ble du ikke dratt inn i bildene på samme måte.

For å gi en følelse av at du var i et galleri, og ikke kun i en kinosal, var det hengt opp plakater med noen av hans mest kjente verk i den andre enden av lokalet. Der fikk man også muligheten til å lese litt om tilblivelsen av de ulike verkene. Absolutt et pluss. Men for å komme til disse bildene måtte man krysse hele området hvor live-showet foregikk, og dermed forstyrre alle som fulgte med på skjermene. Konseptet hadde muligens gjort seg enda bedre i et auditorium.

Konseptet hadde muligens gjort seg enda bedre i et auditorium.

«Filmen» kunne også hatt en tydeligere begynnelse og slutt. Med tanke på at bilder og historier kommer i kronologisk rekkefølge er det kjedelig å komme inn midt i showet, og ikke få startet med begynnelsen. Det er også med på å ødelegge totalopplevelsen. Spesielt når stadig nyankomne skravler og tråkker rundt i lokalet før de selv får satt seg inn i historien. Forestillingene kunne med fordel vært lagt opp med klokkeslett, slik at hvis du ikke rakk starten på én visning måtte du vente til neste. Da tror jeg alle hadde fått mer ut av det.

Utstillingen er likevel vel verd å få med seg, for å oppleve alle disse bildene man kjenner så godt på en helt ny og annerledes måte.

I fjor gikk den animerte filmen «Loving Vincent» på norske kinoer. Dersom du likte den filmen vil du nok også like denne utstillingen. Og vice versa. På en måte utfyller de hverandre. Der filmen går mer i dybden på Vincents siste leveår, gir utstillingen et større overblikk og hele hans kunstneriske karriere.

Utstillingsperiode: 11. mai – 18. august 2019
Opplevelsen leveres av Grande Exhibitions.

Tekst & foto Marianne Lauritzen
Illustrasjonsfoto Grande Exhibitions

Les også: Filmanmeldelse av «Loving Vincent»