Fredag 5. juli 2019

Nostalgisk hageselskap

The September When, med Morten Abel i spissen, har ikke gjort konserter siden 2011. Så da de annonserte noen festivaljobber denne sommeren var det bare å stake ut kursen til Tønsberg for å få med seg denne sjeldne begivenheten. 

The September When ble opprinnelig oppløst i 1996, etter en ni år lang karriere og fire studioalbum. I 2008 kom de sammen igjen for å gjøre noen konserter. Comebacket resulterte også i det nye albumet «Judas Kiss», men siden 2011 har det vært tyst fra bandet. Morten Abel har i år trommet sammen de fleste av bandets originalmedlemmer og lagt ut på en aldri så liten sommerturné. I tillegg til Morten Abel (vokal, gitar) består bandet nå av de originale medlemmene Helge Hummervoll (keyboard), Stene Osmundsen (trommer) og Gulleiv Wee (bass). I 2013 døde gitarist Morten Mølster (som hadde tatt over etter en av bandets grunnleggere, Tor Øyvind Syvertsen), så dagens besetning har derfor blitt beriket med nytt og yngre blod, i form av Nikolai Grasaasen på gitar. Grasaasen gjorde en særs god figur i Tønsberg, og skal berømmes for å tilføre bandet en god energi.

Men før The September When fikk entre scenen ble vi varmet opp av noen lokale unggutter i bandet Fixation. Og dette var en hyggelig overraskelse. Musikalsk befinner de seg innen segmentet alternativ rock, og virket influert av band som for eksempel Leprous og Muse. Og visuelt vil jeg tro de ser opp til lokale helter i Seigmen. Gutta hadde masse energi og oste av spilleglede. Kanskje er de et band å se opp for i fremtiden. I hvert fall hadde selveste Morten Abel tro på dem, da han litt senere hyllet dem som et fantastisk supportband vi burde følge med på. 

Mimrekveld
The September When har to jubileumer å feire i år. Det er hele 30 år siden debutplata «The September When» kom ut, og i tillegg har «Huggermugger» 25-årsjubileum i år. Det var derfor naturlig å håpe på haugevis av låter fra sistnevnte – en fantastisk skive som nærmest er en «Best of» i seg selv.

Det var det ingen grunn til å bekymre seg over. Bandet sparket i gang kvelden med tre låter fra nettopp «Huggermugger»; «Sometimes Serious», «Villain» og «I Can Take It». Og da de fulgte opp med «Mama, Won’t Tell You No Lie» fra «Mother I’ve Been Kissed», skjønte vi at det skulle bli en deilig mimrekveld, i et fullstappet Foynhagen. 

Settlista var en eneste lang hitparade.

Etter «Nightflight» kunne Morten Abel fortelle at de hadde prøvd å sette sammen en settliste som de fortsatt følte seg trygge på, med låter som de fremdeles synes er bra. Og da de fortsatte med «A Place to Stop» og «Where You Go, I Go», var det så langt ingenting å utsette på dette låtutvalget. 

Den ekstremt korte «Mother I’ve Been Kissed» var det selvfølgelig også plass til, dog ble den noe impulsivt fremført, som om den ikke sto på settlista. «I don’t have to get drunk from this moment, I don’t have to get stoned from this moment, I’ve always been out in the mist», sang Morten Abel, og avsluttet låta ved å legge til «Drunk and stoned – the story of my life». Denne selvironien vitnet om en Abel som i voksen alder muligens tar seg selv litt mindre selvhøytidelig enn man fikk inntrykk av på 90-tallet. Det ga seg også utslag i spillegleden på scenen. 

Frittgående høns
Deretter fulgte en litt roligere del av settet, innledet med «Let the Rain Fall». «La oss holde oss nede i kjelleren litt til», sa Morten Abel før de fortsatte med «Leave to Wonder». Dette må ha vært en av kveldens mest anonyme låter for den gemene hop, skal vi dømme etter skravlenivået under de rolige partiene av denne låta. Også i Tønsberg er kaklehøns på konsert et stort problem. Da gikk det heldigvis bedre med «Cries Like a Baby». Selv om dette er en ballade – og ballader har vist seg å fungere dårlig blant festivalpublikum (jeg putter også altfor sentrale og tilgjengelige utendørs sommerkonserter i denne båsen) – er låta likevel så kjent at den heldigvis heller inviterte til allsang.

Etter «Same Slave» begynte de på en låt som fikk nøye seg med ett vers, fordi Morten Abel ikke husket teksten. «Vi får ta noe vi kan», unnskyldte han seg med og fyrte opp «Can I Trust You» i stedet, tett etterfulgt av monsterhiten «Bullet Me». Og med det gikk de av scenen.

Men det manglet da minst én stor låt, etter mine beregninger, og etter voldsom applaus fra publikum kom gutta selvsagt tilbake. Tre låter til fikk vi, hvorav de to første var «Pretty Lonely Star» og «True Love». Sistnevnte var det bra trøkk i, og var vel en av kveldens mest rocka låter. Og heldigvis avsluttet de det hele med godlåta «The Garden Party», men da de takket for seg med «All You Need Is Love» på anlegget, måtte vi innse at det var slutt på hageselskapet.

Fra sine fem studioalbum spilte de kun låter fra sine tre album fra 90-tallet; gjennombruddsskiva «Mother I’ve Been Kissed» (1991), «One Eye Open» (1993) og «Huggermugger» (1994). Debutplata var faktisk ikke representert, enda den er 30-årsjubilant i år, og vi kunne gjerne hørt enten «Mortal» eller «Everything Goes for Believers» herfra. Men låtutvalget fungerte stort sett bra med tanke på hva slags publikum som dukker opp i løpet av festivalsommeren. Til tross for at de spilte aller flest låter fra «Huggermugger», spilte de dessverre ikke «Getting It», som er en mine favoritter fra denne plata – på grensa til utilgivelig! Jeg savnet også «Comes Around» fra «One Eye Open», men utover det var settlista en eneste lang hitparade, og dette var et særs hyggelig gjensyn med ett av 90-tallets største norske band. 

Tekst & foto Marianne Lauritzen

previous arrow
next arrow
Slider
previous arrow
next arrow
Slider

Settliste
1. Sometimes Serious
2. Villain
3. I Can Take It
4. Mama, Won’t Tell You No Lie
5. Nightflight
6. A Place to Stop
7. Where You Go, I Go
8. Mother I’ve Been Kissed
9. Let the Rain Fall
10. Leave to Wonder
11. Cries Like a Baby
12. Same Slave
13. Can I Trust You
14. Bullet Me
Encore:
15. Pretty Lonely Star
16. True Love
17. The Garden Party