Torsdag 4. april 2019

Alarmen går på John Dee

The Alarm kom til verden tidlig på åttitallet. I sin storhetstid så disse fire waliserene ut som en eksplosjon i en Vidal Sassoon-fabrikk og spilte musikk som ble – litt upresist etter min mening – beskrevet som The Clash med akustiske gitarer. Et ozonlag senere besøkte de Oslo og John Dee, med betraktlig mindre gelé i håret, og vokalist/gitarist Mike Peters som eneste originalmedlem.

Litt om supportbandet først: Novocaine er fra Hordaland og spiller noe jeg vil karakterisere som relativt hardtslående alternativrock. Dette gjør de meget bra! Låtene er melodiøse og samtidig ofte atmosfæriske. Muse og Radiohead kan få være referanseband, uten at de hadde kunnet blitt forvekslet med noen av disse om man hadde hørt en tilfeldig låt med dem på DAB-radioen uten å ha blitt presentert på forhånd.

Men nå over til kveldens hovedattraksjon. Så vidt denne anmelder har vært i stand til å avdekke var torsdagskveldens konsert første gang The Alarm har spilt i Norge siden 1990, men skyt meg ikke om jeg tar feil. Peters har selvfølgelig vært land og strand rundt som soloartist mange ganger med sin kassegitar og sitt munnspill. I kveld ble jeg overrasket da bandet entret scenen som trio. Til å begynne med tenkte jeg at de bare skulle lire av seg et par-tre akustiske låter først før resten av bandet kom utpå – det sto tross alt tre sangmikrofoner fremst på scenen – men nei, det skulle vise seg at alle mikrofonene var ment for Peters selv. Han er tydeligvis en mann som liker å breie seg.

Første del av konserten lente seg tungt på debutfullengderen «Declaration». De fire første låtene var derfra. «Marching On» satt som et skudd i likhet med «Where Were You Hiding When The Storm Broke?». Peters viste seg tidlig å være glad i å få folket med seg på allsang, og da de fleste av bandets låter er svært allsangvennelige lot det fulltallige John Dee-publikummet seg ikke be to ganger. Det var mer liv her enn på Momarken under en Rune Rudberg-konsert rett før curfew (hvis de har det på Momarken).

Under de rådende forhold kunne ikke dette blitt stort bedre.

Omtrent midt i konserten forlot bassist James Stevenson (som så ut som om Norwegian hadde rotet bort kammen hans) og trommis Smiley Barnard scenen, og overlot sjefen til seg selv for to-tre låter. Mike beholdt sin akustiske gitar konserten gjennom, og ikke kunne jeg høre at den ble ustemt. Det var vel og i løpet av denne sekvensen at han fortalte om sine helseproblemer og hvorfor han var borte fra musikken i mange år, Mike har nemlig hatt leukemi og overlevd. I dag jobber han iherdig for å kunne hjelpe de som er i en lignende situasjon, og mindre heldigstilt enn seg selv. Applausen var overveldende og velfortjent.

Med rytmeseksjonen tilbake på scenen igjen fikk vi flotte versjoner av «Sold Me Down The River» og «Spirit of ’76». Dessverre glimret min favorittlåt av bandet, «Dawn Chorus» (fra andreskiva «Strength») med sitt fravær, men da «68 Guns» med tilhørende allsang runget ut ble det noe nær gåsehudfaktor.

Under de rådende forhold kunne ikke dette blitt stort bedre. Riktignok kjenner vi The Alarm som et firemannsband med en ekstra gitarist, men vi skjønner at dette er en lavbudsjetturné, og et ytterligere medlem var faktisk ikke savnet. Trøkk var det til tusen selv uten noen på elgitar (bassist Stevenson byttet hovedinstrumentet sitt ut med en gitar ved behov). Det eneste man muligens kunne sette fingeren på var keyboardeffektene på tape. I senere år har kona til Mike Peters vært med i bandet på keyboards, men hun ble muligens ansett som for dyr i drift til å bli med til Norge. Uansett leverte de tilstedeværende til laud.

Et fullsatt John Dee forlot åstedet med brede glis. Den eneste som så litt misfornøyd ut var han som bemannet garderoben, antagelig fordi han hørte nok av konserten til å skjønne hva han gikk glipp av. De to neste dagene spiller The Alarm i Bergen og Haugesund. Gå på konsert, dere som er hjemmehørende der, og sørg for å møte opp tidlig nok til å få med dere Novocaine.

Av Dag Rossing
Foto Per-Otto Oppi Christiansen

previous arrow
next arrow
Slider