Mandag 24. september 2018

Skotske Texas har ikke vært i Norge siden de slapp sin debutplate «Southside» i 1989, for snart 30 år siden. Da var det sannelig på tide at de la turen innom Oslos storstue Rockefeller på årets turné. Bandet hadde sin storhetstid på 90-tallet, hvor de også gjorde det bra på norske hitlister, men holder det fortsatt gående og ga ut sitt foreløpig siste album, «Jump On Board», i fjor.

Av originalmedlemmer som har vært med fra starten i 1988 gjenstår kun Sharleen Spiteri (vokal, gitar), Johnny McElhone (bass) og Ally McErlaine (gitar). Det vil si, McErlaine var faktisk ikke å se på Rockefeller denne kvelden. Men både Tony McGovern (gitar) og Eddie Campbell (keyboard) har begge vært med siden 90-tallet, og ensemblets ferskeste tilskudd, Michael Bannister (keyboard) og Ross McFarlane (trommer), har rukket å få henholdsvis 13 og 7 års erfaring i bandet.

Sammen åpnet de ballet med deres første hit noensinne, «I Don’t Want A Lover». Dessverre en noe skuffende start på konserten. Det var litt lite futt i deres største schlager, og det føltes som plankekjøring fra Spiteri & Co. Noe det sikkert var også, jeg kan lett se for meg at det er mulig å bli lei av denne låta etter å ha spilt den i nesten 30 år. Men de fleste av oss her på berget har altså ikke hørt den live før. Heldigvis tok den seg litt opp mot slutten, men jeg var spent på hvordan resten av kvelden ville bli.

«Summer Son» fulgte litt i samme uinspirerte gate, men så begynte Spiteri å prate til oss. Og fra det øyeblikket forandret hele showet seg, fra forestilling til stor underholdning. Og vi kunne ane at det fortsatt bodde en stor spilleglede i hovedpersonen selv. Jeg kan dessverre ikke si helt det samme om bassist Johnny McElhone, som så ut som han hadde nok en dag på jobben, men den totale publikumsopplevelsen ble riktig så bra utover i settet.

En vittig entertainer
«Halo» ble et musikalsk vendepunkt, med en lystigere vokal og mer dynamikk ble den mindre monoton enn de to foregående. Før «Everyday Now» uttalte Sharleen «It’s been a long time. You have to invite us more often.» Hvilket vi for så vidt var enige i. Hun kastet gitaren, og viste at det også er futt i henne på scenen når hun kun kan konsentrere seg om syngingen. Hun prøvde å få publikum med på allsang. Da hun ikke lyktes helt med det utbrøt hun «Should I go home?», og vi prøvde litt hardere. Etter endt låt fikk vi en reprimande om at det ikke handlet kun om dem på scenen, men at det hele var en totalopplevelse i samspill med publikum.

«Thrill Has Gone» var neste ut, før Sharleen beklaget at konserten, som egentlig skulle vært spilt i juni, hadde blitt utsatt til nå. En gjøk i salen klarte å rope «Buuu» til dette, noe Sharleen humoristisk parerte med «Shut up! I was in a hospital». Hun utdypet at hun hadde hatt en nakkeskade, og at hun absolutt ikke var en primadonna-musiker som ikke ville til lille Oslo. Deretter lurte hun på om vi ville danse, og hevdet at man kan si mye om folks personlighet ut fra hvordan de danser. Uansett fikk vi «Let’s Work It Out» fra fjorårets plate, en låt med discorytmer som minner om ABBAs «Dancing Queen», som i hvert fall ikke Sharleen kunne unngå å danse til på scenen. Det var tilløp til dansemoves i salen også, og låta bekreftet at Texas fortsatt leverer habil popmusikk.

Gitaren var lagt på hylla også under «When We Are Together», og Sharleen danset videre rundt på scenen, mens hun ville teste publikums sangferdigheter. Publikum evnet utrolig nok å legge på en kontrollert «oooh»-ing som kor, under Spiteris vokal. Og enda mer allsang ble det til sommerhiten «In Our Lifetime», også denne fra 1999-skiva «The Hush».

En skikkelig feelgood-opplevelse med masse nostalgi.

Settet fortsatte med «Tell That Girl», fra fjorårets nykommer, før Sharleen tok plass bak pianoet. Her fortalte hun en liten historie om et møte med en fan som hadde blitt overrasket over at hun faktisk kunne synge, etter å ha sett henne live. «We can actually play, you know», konstaterte hun, og fortsatte: «You’ve probably realized that I like to talk. How’s the accent working for you? My mother is actually Norwegian.» Hvorpå hun fortalte hvordan hun via slektsforskning for bare et par år siden hadde funnet ut at moren var norsk. Og platinablond. På dette tidspunktet hadde alle musikerne satt seg ned på scenen, og de spilte sin versjon av Al Greens «Tired Of Being Alone».

Da Sharleen reiste seg fra pianokrakken igjen, hyllet hun det norske publikum ved å utbryte «I love vikings!». En i salen svarte at han var fra Belgia, og Sharleen fortsatte med «I love Belgiums too. I love everybody. Actually, I don’t love everybody. But good people I DO love. I love you for supporting this band for 35 years.» Hun mistet fyren fra Belgia av syne, og ropte etter ham at hvis han skulle kjøpe øl, måtte han ta med en til henne. I mellomtiden spilte de «So Called Friend», og da låta var ferdig var det jaggu en i salen som rakte henne en øl. «I love you Belgium. Skål!», takket en ydmyk Spiteri, som utrolig nok ikke hadde mer å melde før låta «The Conversation». En låt som for øvrig ble ett av høydepunktene, med en fet beat som fikk det til å rykke litt i dansefoten.

Naturlig 50-åring
Sharleen Spiteri fortalte at hun nylig hadde feiret sin 50-årsdag, og at hun stadig i intervjuer får spørsmål som «Do you still enjoy it as much as you used to?» Og hennes respons til dette var «Jesus Christ, I enjoy it more. As I get older I really don’t give a shit. I was a rebel who owned the world when I was young. Fuck that. Now I don’t care if you like me or not.» Dette har hun skrevet en låt om, «For Everything» fra fjorårets album var neste musikalske innslag.

Og denne holdningen lever Sharleen Spiteri tydeligvis ut til det fulle. Denne dama som jeg husker som en ganske så feminin skapning på 90-tallet, gidder åpenbart ikke lenger å gi et inntrykk av å være en annen enn den hun er. Hun sverger til et naturlig utseende. Kudos for det, i dagens kroppsfikserte verden. Helt uten sminke, iført dress, t-skjorte og joggesko stadfestet hun at det var musikken som var hovedpersonen på scenen denne aftenen.

Deretter skålte hun med oss, på både norsk og skotsk, og ba oss finne frem nåtidens lightere, aka mobiltelefoner, til en akustisk versjon av «In Demand». For det meste akkompagnert av kassegitar og kastanjetter.

Resten av settet ble en ren hitparade. «Black Eyed Boy» skapte ellevill jubel i salen, og «Inner Smile» var også en stor favoritt hos publikum. Sharleen fortalte så at de hadde én låt igjen, men at de sikkert kunne overtales til mer. Og hun oppfordret oss til å legge inn aksjer for at de skulle komme tilbake. Vi prøvde alt vi kunne på det, der vi sang med på monsterhiten fra 1997, «Say What You Want».

Etter en liten pust i bakken på bakrommet, kom de tilbake for en aller siste låt. Sharleen innrømte at hun følte seg i dansehumør, og av en eller annen grunn koblet hun det til datteren sin. Hun avslørte at hun hadde en 16 år gammel datter, og at det var et mareritt. «I once asked my mother if I was THAT pain in the ass. My mother said she wanted to kill me for TWO YEARS. She actually came into my room with a pillow one night.» Etter denne digresjonen fortsatte hun med å si at de skulle gjøre en cover av «the greatest artist of all time, and if you don’t know who that is you can go home». Hvorpå de avsluttet med «Suspiscious Minds», og gikk hjem selv.

Det manglet spesielt én god gammel hit på kveldens agenda; «Put Your Arms Around Me» fra «White On Blonde» burde absolutt vært spilt. Litt rart var det også at albumet «Careful What You Wish For» var helt uteglemt. «Telephone X» hadde definitivt hørt hjemme på settlista. Personlig skulle jeg gjerne hørt både «Saint» og det trip hop-aktige tittelsporet fra «The Hush», men har forståelse for at dette ikke er noen publikumsvinnere, i hvert fall ikke live. Ellers var det ikke mye å utsette på låtutvalget. Dette var en skikkelig feelgood-opplevelse med masse nostalgi.

Det er digg med sånne konserter som gir deg påfyll av god energi, hvor man i utgangspunktet er mest fristet til å bli hjemme og passe på sofaen en mandagskveld, men så ender opp som særs fornøyd med å ha dratt. Og jaggu leverte ikke mandagspublikummet også! La oss håpe det ikke blir nye 29 år til neste gang Texas tar turen fra Glasgow til Norge.

Av Marianne Lauritzen
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider
.