Tirsdag 14. mai 2019

From Genesis to Spectral Mornings

Steve Hackett har igjen gjestet hovedstaden. Der hans gamle kollegaer i progrockens hjørnesteinsbedrift, Genesis, beveget seg stadig mer i retning popmusikken, har den gamle mesteren fortsatt å holde progfanen høyt!

Siden Hackett gjenopplivet sitt Genesis Revisited prosjekt for en del år siden har gitaristen og hans medmusikanter gjestet Norge – mest Oslo, men også Bergen og Drammen har blitt besøkt – flere ganger, så mange at han vel vel har fått status som norgesvenn etter hvert. Backingmusikerne har variert, men Roger King på tangenter og Rob Townsend på diverse blåseinstrumenter, samt svensk-amerikanske Nad Sylvan, med sin Peter Gabriel-lignende stemme, som vokalist, har vært mer eller mindre konstante. Bassist på denne turnéen er Jonas Reingold, kjent fra The Flower Kings etc., og trommis er Craig Blundell som også har spilt med Steven Wilson, Frost* og flere.

Repertoaret på disse turnéene har variert. Noen av dem har vært rene «Best of Genesis» forestillinger. Fra Hacketts tid i bandet, vel å merke («The Knife» har vel blitt spilt innimellom, men ellers kun materiale hvor Steve spilte på studioinnspillingene selv). Andre har vektlagt visse LP-er, eller har inneholdt en blanding av solo- og Genesis-materiale. Årets turné presenterer soloalbumet «Spectral Mornings» som fyller 40 år i år, og Genesis-albumet «Selling England By The Pound», undertegnedes personlige favoritt fra de gamle prognestorene.

En nydelig «Every Day» fra 79-utgivelsen med Steve på leadvokal og Nad som korist åpnet konserten tett fulgt av tre numre fra den gamle Genesis-gitaristens siste – og sterkt anbefalte – soloalbum «At The Edge Of Light». Det midterste av disse, «Fallen Walls and Pedestals» ble beskrevet (litt spøkefullt) som en doom-låt. Nåvel, litt tung og dyster er den jo, men lysår unna Candlemass og lignende. Doom-prog, anyone?

Mannfolkdominans 
Resten av settet – kveldens konsert gikk over to sett med en liten pause mellom – var viet «Spectral Mornings». Tittellåta var spesielt nydelig. Og et annet høydepunkt var «Clocks». Det dreide seg selvsagt veldig mye om Hacketts gitarspill, men også King og Townsend leverte flotte bidrag på sine respektive instrumenter. Sjefen selv introduserte de fleste låtene med lun engelsk humor og en god porsjon selvironi der det passet.

Det er en gammel forslitt klisjé at progrockkonserter er de eneste arrangementer man kan gå på, der det er lengre kø til herretoalettet enn til dametoalettet, og sjelden har dette stemt bedre enn i pausen mellom settene denne kvelden. Mannfolkdominansen var påtagelig og gjennomsnittsalderen var dessuten svært høy. Jeg vil tro at nærmere halvparten av publikum hadde visse tegn til skjeggvekst allerede før Peter Gabriel forlot Genesis. Eller i hvert fall før Hackett gjorde det!

Jeg tviler på at mange forlot Sentrum Scene misfornøyd denne tirsdagskvelden.

Men det var vel primært sett to låter de fleste av oss virkelig ventet på, og da en sedvanlig teatralsk Nad Sylvan snudde seg mot publikum og kvitret de første linjene til «Dancing With The Moonlit Knight» sto jubelen i det skjøre taket til Sentrum Scene! Utover i låta viste imidlertid Nad visse svakhetstegn som om han hadde problemer med stemmen. Imidlertid har han denne anmelders fulle sympati; jeg er forkjølet selv om dagen. Ikke slik å forstå at det var noen stor krise. Han leverte varene tilfredsstillende, men vi har nok hørt ham enda hvassere.

I motsetning til «Spectral Mornings»-låtene, som kom litt hulter til bulter (og et par ble utelatt), kom «Selling…»-låtene i rekkefølgen fra plata. Så låt to var den lett snodige «I Know What I Like» som her ble gitt et jazz/funk-aktig arrangement. Jeg registrerte litt varierte reaksjoner på at Steve og bandet tok seg denne friheten, men selv likte jeg versjonen vi fikk servert. Artig liten låt i utgangspunktet, og enda artigere i dette arrangementet, er min dom.

Høyt soppforbruk
«Firth of Fifth» var nydelg! Og hvordan kunne den vel være noe annet? På jazzkonserter er det vanlig at publikum klapper etter hver solo, men på rockekonserter (og prog er jo rock!) klapper man etter endt låt. Dette tilårskomne rockepublikummet gjorde et unntak fra regelen her, og ga Hackett velfortjent applaus etter hans fortreffelige solo.

«More Fool Me» er vanligvis ansett som en parentes på LP-en. I studioversjonen synges den faktisk av Phil Collins, og representerer dermed hans første leadvokal for Genesis (det skulle bli mer et par år eller så senere), men han hadde fått fri denne kvelden. Nad gjorde imidlertid en fin innsats som innhopper.

Kan noen vennligst dra Peter Gabriel og Phil Collins med på en av disse konsertene, så de får sett hva de (og verden) går glipp av?

Trolig har Genesis rensket skogen for sopp da de skrev «The Battle of Epping Forest», det vil si det som var igjen av sopp etter at de hadde skrevet «Supper’s Ready» året før (de måtte finne en ny skog før de skrev «The Lamb Lies Down on Broadway» året etter). Spøk til side, dette er jo en sær låt som jeg husker var utfordrende å komme inn i da jeg i sin tid hadde anskaffet studioalbumet, men versjonen vi fikk ble framført med flott fingerspitzgefühl, og Nad fikset fint de ulike stemmene fra originalversjonen.

«The Cinema Show» er et av høydepunktene på albumet, og kveldens vakre versjon gjorde på ingen måte skam på studioinnspillingen. Nad hadde nok fått Doc Halslinser på blå resept, for her var han i mine ører helt sjef, og da avslutningssnutten «Aisles of Plenty» ebbet ut, ville applausen ingen ende ta.

Nygammel Genesis-låt
Men vi fikk enda mer! Hackett og Gabriel hadde nemlig påbegynt en låt de aldri rakk (eller brydde seg om) å fullføre under innspillingene til «SEBTP». Med Gabriels velsignelse hadde Hackett fullført låta i tide for denne turnéen, og selv om vi muligens ikke har gått glipp av en stor Genesis-klassiker er det absolutt en komposisjon dere kan glede dere til på live-utgivelsen fra denne turnéen, som ikke ennå er annonsert, men utvilsomt kommer før året er omme.

«Dance on a Volcano» fra «A Trick of the Tail», den første Genesis-skiva etter Gabriels avhopp, fikk avslutte hoveddelen av konserten, og Nad fikk bevist at han takler en låt fra Collins-perioden og (og ikke bare «More Fool Me»). Noe forutsigbart ble ekstranummeret «Los Endos» (også fra «…Trick…»), men gamle mennesker, som flertallet blant publikum bestod av, liker forutsigbarhet. Jeg tviler på at mange forlot Sentrum Scene misfornøyd denne tirsdagskvelden.

Stadig vekk spekuleres det om en gjenforening av Genesis, enten den klassiske besetningen (’71-’75), firemannsbesetningen som varte i et par-tre år etter, eller trioen. Jeg vet det er fåfengt, men som Nils Arne Eggen sa: «There’s hope in a hanging snore». Kan noen vennligst dra Peter Gabriel og Phil Collins med på en av disse konsertene, så de får sett hva de (og verden) går glipp av?

Av Dag Rossing
Foto Boris Danielsen

previous arrow
next arrow
Slider